Anneli Høiland, sosionomstudent

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her

I barnevernet er det barnet eller barna som hovedsakelig er i fokus. Jeg vil i denne kronikken ta for meg noen glemte klienter: Foreldrene etter omsorgsovertakelse. Norge har alle ressurser for å styrke klientene vi mener bakkebyråkratiet skal ivareta etter lovverk og skjønn. Bakkebyråkratiet har ofte for få ansatte, for lite tid og for mye papirarbeid. Noen steder må selvhjelpen bli permanent. Dette burde ikke gjelde de som trenger hjelpen mest.

Det krever mye å etablere et godt miljø for et barn som havner i fosterhjem, så pass mye at det kan føles som foreldrene og søkelyset på familiegjenforening må utsettes en god stund. Vi ønsker alle barnas beste fra forskjellige utgangspunkt, og overgangen til det ukjente er en periode tungt nok for barnet. Barnet har behov for alle de voksnes oppmerksomhet og forståelse, det inkluderer også foreldrene. Det er viktig å informere foreldre om at barna trenger tid før de kan mestre ett lengre samvær eller overnattinger, fordi det ligger mye følelser i dette barnet skal gå igjennom. Ingen ønsker å være noens tunge stunder. Om foreldre får mer informasjon om hvorfor barnet trenger tid vil heller ikke de være like sinte eller skyldsbetonte.

Barna skal få et godt utgangspunkt i en ny tilværelse, de skal mestre savn fra det de har forlatt, en ny hverdag og de skal mestre nye oppgaver gitt dem som kan virke både urettferdige og strenge. Foreldrene møter barna i få og korte samvær, og dette reduserer foreldrenes mestringsfølelse, som allerede er redusert til det minimale. Dette kan man forsøke å jobbe med ved å tilby mer informasjon og veiledning. På denne måten kan foreldre få økt forståelse, oppleve mestring og være en ressurs for sine barn på sidelinjen. Det kan igjen bidra til å gjøre foreldres savn lettere å bære.

Mobilbruk strammes inn i fosterhjem. Tanken er «ute av syne, ute av sinn». Ingen fristelser når mobilen legges helt bort. Det gir en tapt kontakt mellom barn og foreldre. Barna ønsker å vise de nye voksne at de mestrer. Da kan de voksne formidle at å ringe mor, far eller mormor også å mestre mobilbruk. Bestemte telefontider kan virke som en tvangstrøye på både barn og voksne, en tvunget samtale uten naturlig flyt akkurat når barnet helst kunne tenkt seg en tur ut. Avhengig av alder kan barna mestre egen mobilkontakt. Å kjenne på savn er også å mestre savn. Det kan ikke unngås.

Et samvær kan virke kunstig og ikke så nonchalant som barn og foreldre før var vant til. Tilsyn kan virke flaut og hemmende, selv når det er nødvendig og ikke kun ut fra forsiktighet. Hvordan gjøre dette mer naturlig? Gi rom for fleksibilitet. Lovverket har rom for skjønn. Gi rom for samarbeid mellom foreldre og fosterhjem ved å informere og engasjere til kurs som Brobyggerprogrammet. Det øker fleksibiliteten, styrker samholdet og gir en gjensidig mestringsfølelse for alle. Kanskje foreldre kan være på besøk en dag ekstra ved kommunekryssende samvær, slik at barnet en og annen gang kan komme spontant etter skolen eller ringe fosterhjem for en time ekstra? Det styrker barnet. Foreldre og barn har ikke tidsklemma til saksbehandlere, men tid og rom.

Et godt team rundt alle barn kan ikke gjøre annet enn å styrke barnet, og da bør det også etter omsorgsovertakelse være mer fokus på å gi foreldre mer støtte og mindre belastning. De bør informeres om muligheten for samtaler ved familievernkontoret etter omsorgsovertakelse. Det vil kunne gi en kortere sorgprosess med mindre risikofylte utfall, og styrke videre samarbeid. Det bør utvikles kurs til foreldre etter omsorgsovertakelse, for å styrke deres kompetanse på lik linje med fosterhjemmet. Det er ikke en konkurranse mellom staten og familier med barna i midten, lignende en turbulent skilsmisse, men en mulighet for tverrfaglig samarbeid på alle områder til å styrke barnets hverdag og gi en framtidig mulighet for tilbakeføring foreldrene. Er det ikke der hovedvekten skulle være i utgangspunktet?

I dag mangler kursing, god nok veiledning, grundig informasjon til foreldre etter omsorgsovertakelse og et nettverk som kan støtte tilbakeføringen. Foreldre har engasjert seg selv i egne organisasjoner, og mange ønsker aktiv deltakelse. Det burde kunne tilrettelegges bedre.

Det er bestemt at barnevernet skal engasjere foreldrene, men ut fra hvilket utgangspunkt? Foreldrene er en egen ressurs. De kjenner sitt barn, og barn vil nesten alltid vil være lojale mot egne foreldre uavhengig av hva de har opplevd. En saksbehandler kan ta dette med seg videre, sammen fosterhjemmet. Å styrke foreldre etter omsorgsovertakelse kan gi barna ikke bare en bedre oppvekst i fosterhjem og en større mulighet for tilbakeføring, men også en mer stabil framtid som voksen i møte med egen familie. Hovedsakelig skal bakkebyråkratiet være inne til utførelsen av hjelp, men da bør også hjelpen være tilgjengelig, organisert og likestilt for både barn og foreldre.