Ansatte ved Aline familieavdeling

Politiske signaler fra nytt byråd om at det offentlige bør ta tilbake ansvar for velferdsinstitusjoner framfor å overlate det til private aktører, er gledelig for oss som jobber med utsatte grupper i offentlig sektor. Vi som skriver dette brevet arbeider på Aline familieavdeling, en barnevernsinstitusjon underlagt Barne- og familieetaten i Oslo kommune. Vår målgruppe er barn 0-2 år som lever i familier med alvorlige psykososiale belastninger. Vi behandler også nyfødtabstinens og er Oslos eneste kommunale institusjonstilbud til sped- og småbarnsfamilier som barnevernet bekymrer seg for.

Vi er sterkt bekymret for Barne- og familieetatens forvaltning av de offentlige barnevernsinstitusjonene i hovedstaden og har nå kommet til et punkt hvor vi ser oss nødt til å varsle offentligheten og deg som ansvarlig byråd om det vi oppfatter som en rasering av spedbarnstiltakene i Aline barnevernsenter. Siden kommunalt ansatte er pålagt sterk lojalitetsplikt til arbeidsgiver har vi imidlertid begrensete ytringsmuligheter. Vi er derfor anonyme i denne henvendelsen, og det beklager vi.

Aline har eksistert i 108 år og har bidratt til å bygge opp spedbarnsbarnevernet i Norge. I løpet av 90-tallet bygde Aline opp et solid fagmiljø med spesialkompetanse på tidlig hjelp til de minste barnevernsbarna og deres familier. Senteret besto den gang av en unik tiltakskjede med akuttavdeling, familieavdeling, beredskapshjemsavdeling, fosterhjems- og fagkonsulenter, helsestasjon og psykologisk poliklinikk. Siden barnevernets mål er å gi tidlig hjelp, skulle en tro at det var viktig å styrke og opprettholde offentlige tiltak som har spesialisert seg på tidlig intervensjon.

De siste 15 årene har imidlertid Barne- og familieetaten initiert en rekke omorganiseringer av Aline barnevernsenter, der senterets fagmiljø og tiltakskjede gradvis er blitt brutt ned:

• Tidlig 2000-tall: Fosterhjems- og fagkonsulentene flyttes ut av senteret

• 2003: Akutt- og familieavdelingen slås sammen

• 2006: Senterlederen fjernes

• 2012: Poliklinikken mister to stillinger, familieavdelingen reduseres fra 8 til 6 klientplasser og mister 5 stillinger

• 2014: Beredskapshjemsavdelingen flyttes ut av Aline

• 2015: Det varsles ny omorganisering/ nedbemanning av Aline familieavdeling i 2016 med reduksjon til 4 plasser og sammenslåing med Frydenberg familieavdeling

Etaten argumenterer for at nedbygging er nødvendig fordi Aline har for lav inntjening. Ny omorganisering vil føre til at kommunale familieplasser for barn 0-12 år samles i én institusjon med et begrenset antall klientplasser og lav bemanning. Dette vil gi økonomisk gevinst for Barne- og familieetaten ved reduserte drifts- og lønnskostnader. Vi er kritiske til det økonomiske styringsfokuset i etaten, der faglig kvalitet må vike for bunnlinjetenkning. Slik vi ser det, representerer omorganiseringene de siste 15 årene en styrt avvikling av det offentlige spedbarnsbarnevernet i hovedstaden. Økonomisk styringsfokus har bidratt til oppsmuldring av fagmiljø og rasering av tiltaks-kjeden. Dette går i siste instans utover en meget sårbar klientgruppe.

Etaten hevder at sammenslåing gir større fagmiljø og bedre tiltak. Men fagmiljøet blir faktisk mindre for hver omorganisering, og kompetanse svekkes gjennom nedbemanning, turnover og lederskifter. I byggebransjen er man bekymret for at det skjæres ned på fast ansatte og leies inn løsarbeidere i perioder med stort arbeidspress. Det samme skjer på offentlige barnevernsinstitusjoner som Aline. Ekstravakter leies stadig inn for å dekke opp personellmangel, fordi bemanningen i utgangspunktet er skåret ned til et minimum. Selv om ekstravaktene har gode kvaliteter, mangler de den spesialiserte kunnskapen som trengs i komplekse barnevernsutredninger.

Oslos befolkning vokser raskt, og antall barnevernssaker med småbarn øker. I lys av dette er det ubegripelig at kommunen bygger ned sine egne spedbarnstiltak. Forskning viser at spedbarn utsettes for mer mishandling enn eldre barn og at voldsrisikoen øker i familier med store belastninger. Hvis ikke hjelpeapparatet fanger opp disse familiene, kan den økonomiske gevinsten av å bygge ned tiltak bli kortvarig, siden det er allment kjent at omsorgssvikt og vold kan føre til helsevansker som blir kostnadskrevende for samfunnet på sikt. Her må det presiseres at de økonomiske kostnadene kommer i tillegg til den menneskelige lidelsen som omsorgssvikt, overgrep og mishandling fører med seg for det enkelte barn.

50 norske spedbarn har dødd som følge av mishandling og omsorgssvikt de siste ti årene. Dette kom fram på en høring i Stortinget nylig, og understreker behovet for å styrke fagmiljøer som er i stand til å fange opp tidlige tegn på vold og omsorgssvikt. Aline er et slikt fagmiljø, og nedbygging står i motstrid til kunnskapssituasjon, faglige anbefalinger fra Bufdir, lovverk og barns rettigheter. Nå spør vi deg, Inga Marte Thorkildsen: Er nedbyggingen av Aline i tråd med byrådets visjoner om å styrke offentlig ansvar på velferdsområdet?

Fontene kjenner forfatternes identitet.