Å ta med alle videre

Uansett hvor god komiteens kandidat er, ser jeg ingen begrunnelse jeg selv kan godta for å bytte en så markant og landskjent og dyktig tillitsvalgt som Ellen Galaasen. Skulle jeg ikke kunne si fra om det? Burde jeg ikke være forpliktet til å si fra om det?
12.03.2015
15:40
27.08.2015 20:01

Jeg har engasjert meg i debatten som leder opp til kongressen i FO. I mine innlegg har jeg sagt at jeg ønsker et samlet FO som alle de tre profesjonsgruppene føler seg hjemme i, og at jeg mener Ellen Galaasen bør velges som leder for barnevernpedagogene.

Dessuten har jeg sagt at dersom det siste ikke skjer vil jeg vurdere mitt medlemskap i FO.

Dette har det vært en del diskusjon om. Det er ikke bare jeg som har sagt slike ting, også en god del andre har kommet med samme hjertesukk; hva har FO å tilby meg som medlem dersom organisasjonen kvitter seg med en av de tydeligste og dyktigste tillitsvalgte? Og dessuten uten en troverdig begrunnelse.

Så ser jeg i denne diskusjonen – mye av den foregår på nett og særlig på Facebook – at flere FO-medlemmer mener det er uhørt å true med utmelding dersom man ikke får viljen sin.

Ja, sånn kan det uttrykkes. Men kun dersom man søker et konfliktperspektiv på det jeg sa.

Det er ikke min hensikt å øke konfliktnivået. Det jeg har ønsket er å gjøre det kjent at jeg oppfatter situasjonen som at FO er i ferd med å gjøre noen valg som blir veldig vanskelige for meg. Og jeg gjør det nå, før kongressen, i stedet for å velge en feig stillhet og så forsvinne ut i stillhet senere.

Dette har en lang historie. Jeg har vært medlem omtrent siden starten. Da jeg meldte meg inn var det fordi jeg så det samlende prosjektet som fornuftig. Fellesskapet i at tre grupper slo seg sammen og slåss for både det som var felles og det som var særegent for hver av de tre gruppene.

Dette fellesprosjektet har jeg observert gjennom alle de årene som har gått siden. Og i økende grad har jeg blitt urolig for om FO var mitt foretrukne valg for fagorganisering. I de senere årene har jeg særlig fulgt med på om organisasjonen har fulgt opp min egen profesjons økte selvfølelse. Når barnevernpedagogene endelig gjennom det siste tiåret har beveget seg videre fra lillesøster-posisjonen. Når vi endelig klarte å synliggjøre barnevernfeltet i langt større grad enn tidligere. Og - når vi endelig klarte å kombinere disse to og lage en ”bevegelse” og et engasjement med mål om å både styrke feltet og profesjonen. Og – ikke minst – når vi gjorde dette med den selvsagte forutsetningen at vi skulle ha de to andre profesjonene med på laget.

Nå alt dette begynte å skje. Hva gjorde FO da?

Nå, en knapp uke før kongressen ser det for meg ut til at hele dette arbeidet er i ferd med å stoppes. To av det tydeligste stemmene for barnevernpedagogdelen av FO er ikke med i kabalen videre framover; Ellen Galaasen og Anne Grønsund. Valgkomiteen har levert et annet navn som skal erstatte Ellen. Hun er sannsynligvis en god kollega. Kanskje hun vil være en god tillitsvalgt hvis hun blir valgt. Jeg aner ikke. Jeg har aldri hørt om henne. Jeg har snakket med andre som heller ikke har den fjerneste anelse om hvem hun er. Men uansett hvor god hun er, ser jeg ingen begrunnelse jeg selv kan godta for å bytte en så markant og landskjent og dyktig tillitsvalgt som Ellen. Skulle jeg ikke kunne si fra om det? Burde jeg ikke være forpliktet til å si fra om det?

Dermed. Min melding om at jeg vil vurdere utmelding er ikke noen trussel. Det er en beskjed. En beskjed om at dersom FO ønsker meg med på den videre ferden, må det FO som tar oss videre være attraktivt for meg. Meg personlig er det ikke synd på. Jeg vil alltids finne en ny fagforening hvis det går den veien. Men det blir i så fall smertelig å forlate det prosjektet jeg har trodd på ganske lenge. Det vil være svært synd om vi ikke skal kunne fortsette det samlende prosjektet. Det er etter mitt skjønn redelig å si fra om sånt når man har vært medlem gjennom mange år. Jeg oppfatter det som en demokratisk rett, men også som en plikt i en medlemsorganisasjon, å bidra til debatten om veivalgene.

Hvis jeg skulle våge meg på å fremme et ønske til kongressdeltakerne, måtte det være å ikke tenke konfliktorientert om det at noen av medlemmene har kommet med beskjed om at FO kanskje ikke vil være interessant for dem etter kongressen. Tenk heller samlende. Hva skal til for at også den delen av organisasjonen skal være med videre? Dette bør særlig Mimmi Kvisvik tenke på. Jeg kan ikke se at hun på noe tidspunkt i det siste har sagt noe som demper min uro, som gjør at jeg får tro på den planen hun har for det FO som skal ta oss videre. Med Ellen på laget vil hun ha et team som det er mulig å ha tillit til.

Interessant nok har også Arbeiderpartiets valgkomite levert innstilling i det siste. Til valg av to nestledere. Den ene ble Trond Giske. Og valgkomiteens begrunnelse var at Giske måtte med, han representerer en fløy i partiet som man ønsket godt ivaretatt i den nye ledelsen.

Kan man tenke seg at kongressen legger an en slik forståelse når den velger den nye FO-ledelsen?

To av det tydeligste stemmene for barnevernpedagogdelen av FO er ikke med i kabalen videre framover; Ellen Galaasen og Anne Grønsund.

12.03.2015
15:40
27.08.2015 20:01