Dårligst tilbud til de som trenger det mest
De som har størst hjelpebehov får det dårligste helse- og sosialtilbudet. Det viser en ny rapport fra SINTEF.
Barnehabiliteringen er ikke godt nok utbygd til å utføre sine oppgaver. Det gjelder for eksempel tilbud til barn med somatisk sykdom eller funksjonsnedsettelser uten en nevrologisk problemstilling. Det er dessuten mangler i rutiner og tiltak for å sikre individuelt tilpassede tjenester, og stor mangel på intensive treningstilbud til barn med omfattende funksjonsnedsettelser.
Manglene er store også når det gjelder informasjon og retten til medvirkning, og det er dårlig koordinering mellom kommunenivå og spesialistnivå. Bruk av individuell plan er ikke uproblematisk, og enkelte steder forsøker barnehage og skole å reservere seg mot å delta i individuell plan. I stor grad er det fortsatt foreldrene som må koordinere tilbudet til barna.
Også på andre områder viser det seg at de som har størst hjelpebehov, fortsatt får det dårligste tilbudet om helse- og sosialtjenester. Dette viser en ny forskningsrapport fra SINTEF for Nasjonalt kunnskapssenter for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten er skrevet av Lisbet Grut, Marit Hoem Kvam, Jan-W. Lippestad og Geir Tyrmi og ser på sosial- og helsetjenester til personer med nedsatt funksjonsevne.
Mange problemområder
Listen er lang: Voksne med psykiske helseproblemer må ofte selv finne seg en støttekontakt og sørge for at vedkommende får opplæring og veiledning. Problemer med individuell plan er en gjenganger. Brukerstyrt personlig assistanse er lite brukt. Omsorgslønn er preget av å være et utilstrekkelig håndslag for å avlaste overbelastede familier: Den er for lav til å erstatte tapt arbeidsfortjeneste, og det må søkes på nytt hvert år. Og størrelsen varierer fra kommune til kommune avhengig av kommunens prioriteringer.
Personer med utviklingshemming og rusmisbruk, eller psykiske problemer og rusmisbruk, møter et utilstrekkelig tilbud. Unge mennesker med bevegelseshemming har for dårlige botilbud.Rapporten påpeker også at økonomiske analyser av omsorgssektoren som ikke tar hensyn til omsorgens egenart har liten verdi som styringsverktøy, for eksempel ”bestiller-utfører-modellen” som er innført i mange kommuner.