JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Da elevene ble lærere

Med praksis ved en spesialskole i Namibia ønsket barnevernpedagogstudentene å bidra til empowerment i møtet med «de andre». Her gjaldt det funksjonshemmede skolebarn i et ressursfattig land i den tredje verden. Det endte med at barna ble lærerne deres.
(Publisert i Embla nr. 3-2005)
21.03.2005
09:55
15.12.2013 21:00

Som avgangselev ved barnevernpedagogsstudiet hadde jeg høsten 2004, min tremåneders praksis, i utlandet. Alternativene var mange, men min nysgjerrighet på hvordan minoritetsland møter hjelptrengende ble avgjørende for mitt valg av Namibia som destinasjon. Hva kunne jeg lære av dem som jeg kan bruke i mitt arbeid i Norge, og hva kunne de lære av meg? Møtet med de 300 døve og/eller blinde barna ved spesialskolen i Namibia hvor jeg valgte å ha praksis, satte i gang mange tanker hos meg om hvilke behov disse barna hadde. Hvilke tiltak kunne iverksettes for å lette deres hverdag og gi dem en følelse av mestring? Spesialskolens tilbud dekker barne- og ungdomsskolen og litt av den videregående utdannelsen, fra orientation (førskole) til grade 10 (10.klasse). For å fullføre skolegangen må elevene gjennomføre 12. skoleår, et tilbud som fremdeles ikke eksisterer i denne skolen i Namibia i skrivende stund. Ingen ressurser til utbygging og forbedring av skolen gjør at de heller ikke kan ansette kompetente lærere til å undervise på disse to trinnene.

Alene med sin funksjonshemning

I mange år før de kom til denne skolen har barna vokst opp i landsbyer langt fra allfarvei uten å vite at det finnes andre som dem selv, andre som er hørselshemmede. Mange av barna har mistet foreldrene sine. De fleste andre treffer mor og far kun en eller to ganger i året, fordi de ikke har ressurser til å dekke reisen fra skolen og hjem til landsbyen som ligger flere mil unna. Foreldre som ikke har hatt råd til å betale skoleavgiften, har forlatt barnet sitt på trappa til skolen, i et desperat forsøk på at barnet skal få den oppfølgingen et hørsels- eller synshemmet barn krever. Mange foreldre har ikke kunnskap om barnets funksjonshemning og/eller årsaken til den. Det er mye skam og fortielse rundt å få et funksjonshemmet barn, noe som gjør at mange av disse barna blir holdt skjult for samfunnet og derfor ikke får påbegynt sin skolegang i tide. Klassene er derfor ikke inndelt etter alderstrinn, men etter når barnet kom til skolen. Dets videre utvikling avgjør om barnet oppgraderes til neste klassetrinn eller må gå året om igjen. Etter to år på samme klassetrinn blir barnet automatisk oppgradert uavhengig av læringsnivå. Denne organiseringen gjør at vi finner en spredning i alder innenfor de ulike klassetrinnene.

Vi ble elevene deres

Min medstudent Ann Guri Horghagen og jeg ble enige om å få satt i gang et tegnspråkkurs hvor vi skulle være elever, og elevene lærere for oss. Her var det viktig å ha i bakhodet at vi ikke begynte på for store omfattende prosjekter som ikke ville bli opprettholdt av lærerne eller andre ansatte ved skolen etter vår hjemreise, og som ville kunne føre til at barna følte at de ble forlatt og/eller glemt. Om man vil lære noe om de menneskene man møter for bedre å kunne forstå hvordan hverdagen deres fortoner seg, kan det være lurt å skifte perspektiv og forsøke å se verden med deres øyne. Vi samlet en gruppe med elever fra grade 6 til 10 som skulle undervise oss de neste tre ukene, og satte i gang. Opplegget gikk ut på at vi fra en til to klokketimer hver dag møttes i et klasserom etter skoletid, for å bli undervist av elevene. En bli-kjent runde hvor en liten ball ble kastet til en tilfeldig person som måtte presentere seg, stave navnet sitt og si hvor gammel han eller hun var, gjorde at alle sammen ble litt tryggere på hverandre og at vi ikke tok oss selv så høytidelig. Stolene ble satt i en halvsirkel foran tavla og vi hadde forberedt lister på basis-ord vi skulle lære fra dag til dag. Et par av guttene var litt reserverte og tilbakeholdne til å begynne med, men etter hvert som de ble varme i trøya var det de som var ivrigst og tok over for jentene. Ordet ble skrevet på tavla, så lærte vi å stave det, før vi til slutt lærte selve tegnet for ordet. Ved å legge til rette for en slik samling, med fokus på det at ungdommene selv skulle lære bort tegnspråk til oss voksne, fikk vi også flettet inn et par andre viktige ting. Før disse ungdommene begynte på skolen var den eneste formen for kommunikasjon de hadde med omverdenen, kroppsspråket sitt. Her har de lært å snakke tegnspråk over flere år, men er ikke så stødige i engelsk skriftlig. Ved at de skrev ordet vi skulle lære oss på tavla, for så å stave det for oss, fikk ikke bare vi lært oss å kommunisere via tegn, men ungdommene fikk også styrket den engelske grammatikken sin. Etter hvert som dagene gikk og vi behersket tegnspråket bedre, hadde vi ofte samtaler om ulike tema vi kom borti, enten fordi ordet ga ungdommene en assosiasjon til noe de hadde opplevd selv, eller morsomme historier de hadde hørt av andre. Ved å møte hverandre slik i en ny setting utviklet ungdommene et tettere vennskap seg i mellom, og med oss. Ute i skolegården i løpet av dagen kunne vi stoppe og snakke sammen, spørre – hva gjorde du i går, – sees vi senere i dag på kurset? Vi hadde noe felles som førte oss nærmere hverandre.

Å spille «Gris»

Det å vinne disse ungdommenes tillit er ikke lett. De er vant til å måtte klare seg på egen hånd uten hjelp og støtte fra voksne. Hvordan kan vi vise dem at det er greit å være sårbar og ta i mot hjelp? Empowerment kan være en veldig riktig måte å møte disse barna og ungdommene på. Grunntanken går ut på å hjelpe ungdommene, som har tatt samfunnets perspektiv om at de ikke er verdt noe til sitt eget, gjennom å sette fokus på de evnene de allerede sitter inne med. Hvis man har hørt et helt liv at man ikke er god nok, holder det ikke å få bekreftelse på at noe man gjør er bra bare én gang. Det tar tid å gi disse ungdommene troen på seg selv og sine ferdigheter, og tre uker er kanskje på langt nær nok, men det var det vi på lang sikt ønsket å oppnå. Ved den tredje ukas slutt, arrangerte Ann Guri og jeg en skikkelig avslutning for ungdommene, som takk for hjelpa. Noe godt å spise og drikke ble kjøpt inn for anledningen, og en kortstokk ble medbrakt. De fleste hadde aldri lagt sine øyne på en kortstokk før, og i alle fall ikke spilt kort. Det var duket for å lære dem å spille «Gris». Dypt konsentrerte var de, og med engasjement og vilje til å lære. Skikkelig moro ble det. Helt til slutt hadde vi en litt høytidelig utdeling av t-skjorter, med Rosenborg Ballklubbs logo på baksida og Coca-Cola på framsida. Ansiktene deres lyste opp etter hvert som vi ropte opp navnene deres en etter en, og takket dem personlig for den gode hjelpa, og ikke minst for innsatsviljen deres. Hovedmålet vårt med å samle denne gjengen for å lære oss hvordan vi best kunne kommunisere med dem, var å la dem forstå hva slags verdier og evner de satt inne med.

Eksamen uten mening

Det land hvor ressursene er så dårlige at skolen ikke har midler til å ansette lærere som er kompetente til å undervise 11. og 12. klasse kan ikke elevene bli ferdig med grunnskolen, videregående og bli klare for videreutdanning ved universiteter og college. Hvis de hadde hatt mulighet for å ansette disse lærerne, så har de ikke ressurser nok til å få bygget nye undervisningslokaler for elevene. Ved en skole hvor realiteten er at halvparten av alle som går i 10. klasse stryker til eksamen, prøver de ikke på nytt, for hvorfor skulle de det? Elevene påføres en «lært hjelpesløshet» gjennom at 11. og 12. klasse ikke eksisterer. Hva er vitsen med å prøve å stå i 10. klasse, når ikke en gang samfunnet har noen tro på deres kvalifikasjoner, som noe som er verdt å satse på?Skolen er til blant annet for å lære barna våre å lese og skrive, og hvordan de kan jobbe individuelt eller i gruppe. Slik blir de gradvis forberedt på møtet med samfunnet (Hundeide, 2003). «De som har disse ferdighetene vil derfor lettere finne «åpninger» til nye livskarrierer utenfor slummen» (ibid:16). Skolen selv er klar over disse manglene og forsøker å kompensere for elevenes tapte utdanning, med gode praktiske fag som møbel-snek-kring, matlaging og frisørfag.Gjennom å arrangere kurset vårt og gi ungdommene muligheten til å få vise hva de duger til, åpnet vi for at de skulle få øynene opp for sin egen mestring, og at også andre skulle kunne se det. Her var det også at vi to elevene til ungdommene, Ann Guri og jeg, ble det synlige resultatet av deres mestring. Sakte men sikkert ble vi flinkere og flinkere til å snakke tegnspråk, noe lærerne også la merke til da vi lettere kunne kommunisere med de andre barna. Slik kan elevene lære seg noen «adgangsferdigheter» som Hundeide (2003) kaller det, og komme seg ut i arbeidslivet selv om de ikke har fullført skolegang. Om verden kanskje ikke er klar for kunnskapen deres akkurat nå, har ungdommene fått en opplevelse av seg selv som er positiv, og som i framtida vil hjelpe dem til å kunne kreve mer av seg selv. Når skolen er fullført, så godt det lar seg gjøre, vil erfaringene deres ligge i bakhodet og minne dem på at de kan noe mer enn å stå utenfor den lokale butikken og tigge penger, de har en kompetanse.

Unik kompetanse

Som barnevernpedagoger er vi pålagt å følge Lov om Barnevernstjenester. § 4-4, 1.ledd, Hjelpetiltak for barn og barnefamilier, som pålegger oss å gjøre det vi kan for at hvert enkelt barn skal ha gode levekår og utviklingsmuligheter. Gjennom råd, veiledning og ulike former for hjelpetiltak kan vi få til dette i praksis. Det var viktig for oss å være en ressurs for ungdommene den lille tiden vi hadde sammen med dem, gjennom blant annet å gi positive tilbakemeldinger og vise omsorg. At de kunne få lov til å være i en situasjon hvor de innehadde større kunnskap enn de som var eldst, og at de kunne lære voksne noe, var greit. Jeg ønsket at de skulle oppdage nye sider ved seg selv, og se at funksjonshemningen deres ikke var en hindring på veien, men tvert i mot i noen sammehnger er en viktig ressurs. Det var viktig å gi dem troen på at de kan nå langt til tross for at de kanskje ikke får fullført skolegangen sin, det behøver ikke å bety at man ikke kommer seg noe sted. Tegneren av Namibias første tegnspråkbok har selv vært elev ved denne skolen uten å ha fått fullført grade12. Nå, i en alder av 22 år, er han akseptert av en kunstskole. Disse ungdommene har en kompetanse resten av den «hørende» verden ikke har. De vet hva det vil si å være døv og hva slags utfordringer det kan by på, de er eksperter på sin egen funksjonshemning. Og sist men ikke minst har de en unik mulighet til å opplyse et helt folk om at det å være døv ikke er synonymt med å være dum, eller umulig å komme i kontakt med. Men at de er som andre ungdommer verden over, unge mennesker som drømmer om familie, jobb og penger. Jeg ønsket at de skulle få en følelse av å bety noe, at deres kvaliteter kan komme andre mennesker og dem selv til gode, ved for eksempel å lære bort tegnspråk til hørende slik at flere og flere kan kommunisere med hverandre, funksjonshemning er ingen hindring.

Kulturforståelse

Praksisperioden i Namibia gjorde meg oppmerksom på at det å jobbe med fremmedkulturelle mennesker i deres hjemland, eller uansett hvem det måtte være her hjemme i Norge, barn, foreldre, fremmedkulturelle, funksjonshemmede og utviklingshemmede, krever at vi som profesjonsutøvere har en kulturforståelse utover vår egen. Norge liker å se seg selv som et foregangsland når det gjelder utvikling og økonomiske bidrag til mange av de ressurssvake landene i verden. Kanskje burde vi bli flinkere til å vende blikket vårt hjemover og se hvor imøtekommende vi er når mennesker fra disse ressurssvake landene, eller andre hjelpetrengende, banker på døra vår? Hvordan hadde vi som fremmede i et nytt land, likt å bli møtt av samfunnet? Hvordan blir funksjonshemmede og deres familier møtt? Hvordan skal vi kunne hjelpe mennesker på en god måte, om vi ikke viser interesse og genuin nysgjerrighet for å lære noe om dem? Vi kan ikke bruke vårt perspektiv til å forklare situasjoner vi kommer borti i møtet med andre. Mange Namibiere lever fortsatt i den tro at det å få et utviklingshemmet barn, er Guds måte å straffe dem for deres tidligere synder på. Denne uvitenheten fører til skam, og at barn som trenger spesiell oppfølging blir holdt skjult for omverdenen. Om vi hadde reist nedover til Namibia og skulle forklart denne situasjonen ut fra en nordmanns perspektiv, hadde denne ”skjermingen” fra omverdenen blitt tolket som omsorgssvikt. Gjennom å møte hverandre med en gjensidig respekt og likeverd, åpner vi for trygge rammer hvor et samarbeid kan finne sted. Vi må lære å samarbeide ut ifra en felles forståelse av situasjonen, i stedet for alene med hvert vårt. Det å forsøke å se verden med andres øyne er ikke det samme som å blindt godta deres handlinger, men det er med på å utvide vår forståelse, og gir oss en bredere kompetanse til å kunne forstå hvorfor folk handler som de gjør, og hvordan vi best kan hjelpe dem.

Litteratur

HUNDEIDE, KARSTEN: Barns Livsverden: Sosiokulturelle rammer for barns utvikling. Oslo, J.W. Cappelens Forlag as, 2003.

Særtrykk av Lov om Barnevernstjenester (Barnevernloven) med endringer, sist ved lover av 9.mai 2003 nr.29 (i krafttredelse 1.januar 2004) og av 1.august 2003 nr.86 (i krafttredelse 1.oktober 2003) samt Forskrifter.

21.03.2005
09:55
15.12.2013 21:00