Eilin Reinaas, Forbundsleder, Norges Handikapforbund

Norges Handikapforbund (NHF) mener at personer som er avhengig av assistanse for å leve et likestilt liv, må få rettskrav på BPA. Dette uavhengig av styringsevne.

Å frata personer eller enkelte grupper retten til å styre sin egen hverdag, er etter NHFs mening diskriminering. Det er også i strid med sosialfaglige yrkesetiske prinsipper.

NHF mener at enkelte grupper med assistansebehov, ikke kan holdes utenfor retten til selvbestemmelse, slik enkelte fagmiljøer mener. Optimal selvbestemmelse for hvert enkelt menneske må alltid være hovedmålet, og det er dette BPA handler om. BPA fremmer derfor likestilling. Positive BPA-erfaringer for voksne og barn som ikke selv kan være arbeidsledere, beviser også det.

På bakgrunn av ovennevnte mener NHF at avgjørelsen om hvem som vil få retten til BPA, ikke kan overlates til kommunal skjønnsutøving.

Funksjonshemmedes rett til full deltakelse og likestilling har vært et erklært politisk mål i nærmere 30 år i Norge. Kommunene har likevel hatt lov til å nekte funksjonshemmede med assistansebehov retten til et fritt og selvstendig liv. Muligheten til å leve på egne premisser, som alle andre, har vært prisgitt kommunal økonomi og saksbehandlernes skjønn.

Forslag om rett til BPA

Erkjennelsen om at nåværende regelverk kommer til kort for å stoppe diskrimineringen av funksjonshemmede, gjør at regjeringen foreslår en individuell rett til BPA.

Lovforslaget slik det er lagt fram, sikrer likevel ikke på samme måte denne muligheten for de som har et assistansebehov som er mindre enn 20 timer. Tatt i betraktning kommunenes restriktiv BPA- praksis, kan det fortsatt bli en håpløs kamp for denne gruppen å få tildelt BPA. En så høy terskel for retten til BPA, vil gå ut over svært mange funksjonshemmede som trenger assistanse for å leve et likestilt liv. Mindre assistansebehov er ikke synonymt med mindre behov for selvstyring.

NHF mener at en 20 timers grense vil slå ut på en helt urimelig måte for de som ikke oppfyller dette kravet. Ca. 1/3 del av personer som i dag har BPA, har under 20 timers assistanse. Det kan derfor bety at en tredje del av funksjonshemmede som trenger assistanse, kan (hvis lovforslaget vedtas) bli nektet å få BPA, og dermed muligheter til et aktivt og selvstendig liv.

BPA finansiering og god BPA politikk

Selv om kommunene ikke kan fratas ansvaret for ikke-diskriminering, har staten et hovedansvar. Finansieringen må derfor ikke alene overlates til kommunene.

NHF mener imidlertid at god BPA-politikk i kommunene kan bidra til at BPA ikke blir en dyr tjeneste. Personer som trenger BPA har i utgangspunktet andre tjenester som for eks. hjemmehjelp, hjemmesykepleie, støttekontakt, omsorgslønn og/eller avlastning. Disse vil kunne omgjøres til BPA. Det gjør at BPA kostnadene ikke blir nye kostnader for kommunen. En BPA-time koster i flere tilfeller mindre enn en hjemmehjelpstime fordi arbeidskraften her er ofte ufaglært personell og fordi det ikke blir reisetid mellom oppdrag.

Personer med assistansebehov trenger heller ikke fagutdannet personell. Selvstyringen i BPA handler om at de som trenger assistanse blir arbeidsledere for sine assistenter, står for rekruttering og opplæring. Mange kommunen bruker dyr fagpersonell (for eksempel hjemmesykepleie) til praktisk bistand. Disse blir overflødige med BPA og kan brukes der hvor de virkelig trenges.

BPA sparer samtidige kommunene på administrasjonsutgifter og ressurser som går til den daglige organiseringen/oppfølgingen av tradisjonelle tjenester når disse blir omgjort til BPA.

Gode lønn- og ansettelsesforhold til assistentene er også en forutsetning. Det bidrar også til et tryggere og stabil arbeidsforhold som alle tjener på (arbeidslederen, kommunen og assistentene). Kommunene sparer ressurser på å ansette hele tiden nye personer. Assistentjobben blir mer attraktiv og arbeidsledere slipper til stadighet å rekruttere nye assistenter.

Kommunalt selvstyre

NHF mener at det kommunale selvstyret ikke kan settes opp mot funksjonshemmedes rett til et likestilt liv. Det kommunale selvstyrets fremste oppgave er å utvide lokaldemokratiet. Dette handler om å styrke borgernes selvbestemmelse og deltakelse. Dette er det funksjonshemmede krever, og nettopp dette er BPAs målsetting. Et kommunalt selvstyre som innebærer diskriminering og overstyring av borgere med funksjonsnedsettelser, er i strid med nasjonal og internasjonal menneskerettslovgivning.

Manneråkutvalget, NOU 2001:22 som utredet funksjonshemmedes status i samfunnet sa det slik: «Politikk for funksjonshemmede er i ytterste konsekvens et spørsmål om demokrati. Det handler om retten til å delta i samfunnslivet, og om at alle mennesker har det samme menneskeverd.»

Vi har registrert at fagmiljøene støtter funksjonshemmedes kamp for et aktivt og likestilt liv, også når det gjelder BPA.

På grunnlag av dette inviterer NHF kommuneansatte til en felles innsats for å sikre en best mulig BPA-ordning, for å få bukt med overformynderiet og diskrimineringen av funksjonshemmede.