Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Over hele landet sliter barnevernstjenestene med å få tak i nok fosterfamilier og beholde dem. Mange barn må vente lenge, og når de først får et hjem, kan det være langt unna nærmiljøet.

Sommeren 2024 kom regjeringen med en fosterhjemsmelding. Målet er å få flere fosterhjem til barn som trenger det.

De skal bo i nærheten av nærmiljøet sitt hvis det er det beste for barnet, og hjemmet skal være stabilt over tid.

For å få til dette, skal det bli enklere for fosterforeldre å klare å stå i oppdraget.

Sandefjord kommune er ikke noe unntak fra resten av landet. Mange barn er blitt plassert i midlertidige beredskapshjem eller i fosterhjem langt unna Vestfold.

Barnevernstjenesten har ikke hatt klare rutiner for å følge opp fosterfamiliene, og det har ikke vært noe system rundt veiledning, opplyser fosterhjemsrådgiverne i Sandefjord.

De ble ansatt da prosjektet Fosterhjem Sandefjord startet opp i 2022. Det ble avsluttet i juni i fjor, men er nå en del av den vanlige driften i barnevernstjenesten.

Med prosjektet ville de rekruttere fosterhjem i Sandefjord og beholde dem.

– Vi kan ikke ha det sånn

Fosterhjemsundersøkelsen fra 2024 viser at mange fosterforeldre opplever oppfølgingen og samarbeidet med barnevernstjenesten som dårlig. Det er urovekkende, mener fosterhjemsrådgivere i Sandefjord Julia Baker og Therese Enstad Trøen.

– Vi kan ikke ha det sånn, da får vi aldri fosterhjem, sier Baker.

– Skal vi gjøre noe med fosterhjemskrisa og i det minste ta vare på dem som er blitt fosterhjem, må vi gjøre det fristende å bli fosterhjem, legger Trøen til.

Nå som prosjektet er blitt permanent, har Trøen fått fast stilling. Kollegaen Julia Baker jobber 50 prosent med fosterhjem og ellers med andre oppgaver i barnevernstjenesten.

Therese Enstad Trøen og Julia Baker jobber med å rekruttere fosterhjem.

Hanna Skotheim

Få ut gørr

Nå får alle fosterfamilier i Sandefjord veiledning de tre første månedene. Det betyr ukentlig kontakt med enten Trøen eller Baker.

– I løpet av de første ukene og månedene etter at barnet har flytta inn, dukker det ofte opp ting som fosterforeldrene ikke var forberedt på, sier Trøen om hvor viktig veiledningen er.

Therese Enstad Trøen er utdannet sosionom.

Hanna Skotheim

Før fosterhjemsrådgiverne kom inn i bildet, skulle barnevernstjenesten klare seg uten dem. Trøen mener kvaliteten på arbeidet blir bedre ved at 1,5 stilling bare jobber med rekruttering.

– Nå er det ingen som må gjøre dette arbeidet i tillegg til alt det andre de må gjøre, sier hun.

Leder av barnevernstjenesten, Jakob Bråtå, forteller at prosjektet ble permanent fordi de har sett gode resultater.

– Vi opplever at vi kommer i posisjon til å nå flere. Det er en modningsprosess å bli fosterhjem, så det at vi har klart å nå ut til flere, vil kunne resultere i flere fosterhjem, sier Bråtå.

Markedsføring

Fosterhjemsrådgiverne har også drevet med markedsføring. De har reklamert på Facebook, trykket opp brosjyrer, reist rundt og holdt presentasjoner og laget en egen logo som skulle skille seg ut fra barnevernstjenesten.

– Det var viktig fordi barnevernet er stigmatisert og kan gi negative assosiasjoner. Det å hjelpe Fosterhjem Sandefjord med å få tak i fosterforeldre til barn som har behov for det, var enklere å selge inn.

De har også laget egne annonser og en kampanjefilm. På en glassvegg i sentrum av Sandefjord er det også kommet opp en reklame.

Verdifullt samarbeid

Da de annonserte etter fosterhjem i starten, var det mange som tok kontakt for å bli besøkshjem eller hybelvert. Sistnevnte følger opp en ungdom, ofte etter at de har vært under barnevernets omsorg og er på vei ut i voksenlivet.

Noen av dem som meldte seg har etter hvert valgt å bli fosterhjem.

Therese Enstad Trøen skulle gjerne sagt at de nå har flere fosterhjem sammenlignet med antall barn som har behov for det, men slik er det ikke. Trøen har innsett at det vil ta tid før de ser resultatene.

De har imidlertid sett hvor verdifullt det er å samarbeide med Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) om fosterhjem.

Egentlig ville Sandefjord helst rekruttere og godkjenne hjemmene selv, slik at de bedre kunne matche dem med barna. Samtidig var de avhengig av kompetansen i Bufetat. Da innså barnevernstjenesten at de heller kan dra nytte av hverandre.

Ved å samarbeide, får Fosterhjem Sandefjord et innblikk i hjemmene som er i ferd med å godkjennes i Sandefjord. Før var det Bufetat som hadde denne informasjonen. Da måtte de ansatte i Sandefjord starte prosessen med å bli kjent med fosterfamiliene etter at de var ferdig med grunnopplæringen.

– Når vi besøker en potensiell fosterfamilie nå, kan vi tenke på hvilket barn som kan passe inn, sier Trøen.

Kan lære av Sandefjord

I dag varierer det fra kommune til kommune hvordan de følger opp fosterhjemmene.

– Det er uheldig fordi fosterforeldre snakker jo sammen. Mange vet hva de har krav på, sier Baker.

Julia Baker er utdannet barnevernspedagog og jobber 50 prosent i Fosterhjem Sandefjord. Hun jobber ellers med andre oppgaver i barneverntjenesten.

Hanna Skotheim

Fosterforeldrene Turid Herland og Kim Robert Herland synes det er trist at oppfølingen er ulik i kommunene.

– Mange kunne lært av det Sandefjord gjør, sier Turid Herland.

Da de ble fosterforeldre for to gutter i 2016, følte de seg ikke godt nok forberedt. De synes at de fikk lite informasjon fra barnevernstjenesten om hva de kunne forvente.

Da to nye gutter skulle flytte inn til dem noen år senere, var det annerledes. Da fikk de informasjon om hvem de var og hva de trengte.

– Det er så vesentlig å vite om bakgrunnen deres. Da kan man unngå å trigge eventuelle traumer. Vi kunne håndtert det på en annen måte med de to eldste hvis vi hadde visst mer på forhånd, sier Turid Herland.

Fosterforeldrene Turid Herland og Kim Robert Herland har aldri sett på det som en jobb å være fosterhjem. For dem har det vært det mest naturlige i verden.

Hanna Skotheim

– De må lytte

I dag har paret fire fosterbarn og opplever at de har fått det de mener er helt avgjørende for å klare seg som fosterfamilie: Veiledning og oppfølging.

De synes barnevernstjenesten i Sandefjord er tilgjengelig for dem, og de føler seg forstått og lyttet til.

– De trenger ikke å være enige, men de må lytte. Det er tross alt vi som er fosterforeldre og ser barna mest, sier Turid Herland.

Turid og Kim Robert Herland hadde vært sammen i mange år før de fikk fosterbarn og føler seg trygge på hverandre. De synes likevel det kan være godt å ha veiledningstimer når det stormer som verst og man glemmer egne behov.

– I tøffe perioder har vi kunnet ta en telefon for å få ut litt gørr, drøfte og få bekreftet at vi ikke er helt ute å sykler, sier de.

– Sinnssykt mye glede

Paret forstår at noen kvier seg for å bli fosterforeldre. De sikter særlig til at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i flere dommer har funnet at norsk barnevern har krenket foreldrenes og barnets rett til familieliv i saker om samvær, adopsjon og gjenforening.

– Jeg føler det er blitt mer foreldrevern enn barnevern. Noen ganger kan samvær være kjempeflott, men det kan også gå på bekostning av barnet.

– Men dere har tatt til dere fire barn. Hvorfor det?

– Det er spennende og givende. Ja, det er tøffe perioder, men det er også sinnssykt mye glede. Og så lærer du mye om deg selv, svarer Turid Herland.

Hun har blant annet lært mye av samarbeidet med biologiske foreldre, som de opplever at fungerer godt. Fosterforeldrene inviterer dem gjerne hjem når barna fyller år eller ved andre anledninger.

Verdifulle øyeblikk

Det hender at de to minste går i klinsj med hverandre og fosterforeldrene føler at de kommer til kort. Da er det ekstra godt med øyeblikk som fosterfamilien hadde fort kort tid siden.

– Vi satt i akebakken, drakk kakao og koste oss. Og så sa de to brødrene til hverandre at de brydde seg om hverandre. Da tenkte jeg «jess», sier Turid Herland.

Samboeren smiler og forteller om helgemorgenene når resten av gjengen har vært oppe en stund idet han kommer tuslende ned. Da hender det at begge de minste guttene hopper opp av sofaen, løper mot han og sier «Glad i deg, pappa».

I de øyeblikkene er alle tøffe stunder verdt det.

Hanna Skotheim