Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Barnevernet har vært for opptatt av selve tiltaket og omsorgsrammene rundt barnet, og for lite av barnas psykiske helse og sosiale fungering, mener Karin Havnen, forsker II ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) Vest.

– Det er et tankekors at barn under barnevernets omsorg fungerer dårligere enn andre barn selv etter mange års plassering, sier Havnen, som har gått gjennom de seneste årene med forskning på området i Norden, Storbritannia og USA.

Hun var invitert til FORSA-konferansen for å diskutere hvilke effekter omsorgstiltak har på barn. Forening for forskning i sosialt arbeid avviklet arrangementet torsdag ved Diakonhjemmet høgskole i Oslo.

Trives godt, fungerer dårlig

I flere undersøkelser Havnen har gjennomgått, oppgir barnevernsbarna selv at de trives og føler seg ivaretatt i fosterhjemmene.

Det bør ikke samfunnet slå seg til ro med, skal vi tro Havnen.

– Å trives er ikke det samme som å fungere godt. Det er mange unger under plassering som trives, men som scorer lavt på psykisk helse og sosial fungering.

Det i seg selv overrasker ikke forskerne, for barna har hatt røffere utgangspunkt enn barn flest. Havnen spør isteden hvilke mål det er realistisk å forvente at barnevernet kan oppnå med dagens rammer. Kanskje er tiden inne for å utvide.

Kommer til kort

Barn under plassering er gjennomgående mer sosialt marginaliserte, har dårligere fysisk og psykisk helse, gjør det dårligere på skolen, har mer atferdsvansker og hyperaktivitet.

Voksne, inkludert fagfolk, i barnas omgivelser oppgir i liten grad at de over tid ser positiv endring i barnas psykiske helse og sosiale fungering. I en undersøkelse fortalte barnas lærere om positiv utvikling i løpet av sju års skolegang, mens de samme barnas omsorgspersoner ikke kunne melde tilsvarende framgang i sosial fungering.

Overvurderer stabilitet

Hyppig flytting og såkalte fosterhjemsbrudd trekkes fram som omsorgstiltakenes store svakhet. Men det er ikke lenger opplagt at flytting i seg selv er skadelig, mener Havnen etter å ha gjennomgått nyere forskning.

– Andre relasjoner og opplevelse av tilhørighet kan være viktigere. Iveren etter permanente omsorgstiltak kan godt være mer et uttrykk for voksnes administrative behov. En kan spørre om barnevernet setter hensynet til stabilitet og kontinuitet høyere enn barnas fungering.

Ramler ut

Hvorfor er det så farlig? Bekymringen er at barna, etter hvert unge voksne, klarer seg dårlig den dagen barnevernet slipper taket.

Bare hver femte unge voksen som har vokst opp under barnevernets omsorg (i institusjon eller fosterhjem) har det forskerne kaller en god karriere, i denne sammenheng å bli velfungerende deltakere i samfunnet gjennom utdanning, arbeid og/eller familieliv. Det fant Clausen og Kristofersen gjennom sin 15-årige studie av norske barnevernsbarn.

Ettervern avgjør

Britiske forskere fant ut at en del barn faktisk hadde en positiv utvikling mens de var plassert. Men det vedvarte ikke etter de flyttet ut. Da fikk mange større psykiske og sosiale problemer enn de hadde hatt under omsorg.

En vei å gå er å bygge skikkelige tilbud om ettervern, mener Havnen.

En annen er å bemanne barneverntjenesten med flere spesialister på barns utvikling, med håp om at barna kan stå sterkere rustet den dagen omsorgstiltaket slutter.

Trenger større ambisjoner

– Jeg synes det er vanskelig å akseptere at barns trivsel og trygghet anses som god nok målsetting når barnevernet plasserer barn.

Hun etterlyser mer innsats for å bedre barnas psykososiale fungering. Det betyr ikke nødvendigvis å rope på helsevesenet.

–Jeg tror ikke vi kan vente på at BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) skal gi oss det de ikke har gitt oss gjennom alle disse årene. Jeg tror heller på at barnevernet må styrkes med noen biter som arbeider særlig med barns fungering og utvikling.

Dessverre har ikke barns psykiske helse fått fullt gjennomslag i Norge, beklager forskeren.

Havnens gjennomgang av forskningen er presentert i siste nummer av Norges barnevern.