Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

«Ana Taban» betyr jeg er trøtt, sliten, lei – på arabisk. Akkurat sånn føler mange unge sørsudanesere det i dag, forteller Ayak Chol Deng (32).

I 2016 var hun med på å starte organisasjonen og kunstnerkollektivet i den unge borgerkrigsherjede nasjonen. Nylig var hun i Oslo og besøkte Norsk Folkehjelp, som er partnerorganisasjon med AnaTaban.

Rett til å skape framtiden

Eldre kvinner sier de blir rørt når de ser politiske veggmaleri som aktivister i AnaTaban har prydet deler av hovedstaden Juba med, forteller Deng. Det mangler likevel ikke på motstand mot de mangfoldige stuntene fra kunstnerkollektivet, og Deng selv hevder at hun har mottatt voldtektstrusler på Facebook. Selv om Juba er et tidvis utrygt og håpløst sted, er det nettopp her hun skal være, forteller hun.

– Kjernen i arbeidet vårt er å opplyse de unge, de som skal skape framtiden. Vi trenger å kjenne grunnloven og menneskerettighetene, vi må forberede oss på å stemme ved neste politiske valg. Nye folk skal tre inn i politikken nå, sier Deng.

Kunst i flyktningleiren Kakuma.

AnaTaban

Med politisk kunst og via sosiale medier og også megafon, formidler de nettopp denne kunnskapen.

Tre fjerdeldeler av Sør-Sudans voksne befolkning er analfabeter, ifølge Norsk Folkehjelp. Men en trenger verken å kunne lese eller skrive for å forstå muntlige fortellinger, gatemalerier og skuespill.

• Kvinnekamp i krigens skygge

Fjernkontroll-mamma

AnaTaban teller over 600 aktive medlemmer under 40 år. Selv hadde Deng skrevet «noen dikt» for seg selv da hun kastet seg ut i det spirende kollektivet, og nå tar dette arbeidet det meste av tiden hennes. Hun er også tilknyttet en organisasjon i Juba som epidemispesialist.

Ayak Chol Deng ble født i en flyktningleir i byen Gambela i Etiopia i 1985, mens borgerkrigen herjet mellom myndighetene i nord og frigjøringsbevegelsen sør i Sudan. Hun har bodd og studert flere steder, men valgte å flytte til Juba til tross for at hun kunne blitt i utlandet. Deng har blitt en «fjernkontroll-mamma», ettersom hennes fem år gamle sønn bor i Nairobi i Kenya med andre familiemedlemmer.

– Hvem skal bygge landet hvis alle flytter ut? sier Deng.

En dag håper hun sønnen kan komme hjem til et trygt Sør-Sudan.

Kunst har intet kjønn

– Sør-Sudan består av mange ulike etnisiteter. At dette er en etnisk konflikt, er et argument som brukes for å splitte samfunnet, hevder Deng.

Hun sier flertallet av dagens unge definitivt ikke kommer til å stemme ut fra etnisitet når det blir valg. AnaTaban-kollektivet inkluderer marginaliserte grupper som utviklingshemmede og kvinner. Sør-Sudan er et patriarkalsk samfunn og vold mot kvinner er utbredt, ifølge Norsk Folkehjelp. Men kvinnene her har en egen styrke, sier Deng.

AnaTaban

Hun beskriver den sørsudanesiske kvinnen som «utholdende, lidenskapelig, kjærlig og sterk».

Fellesorganisasjonen samarbeider i dag om å støtte to prosjekter som skal styrke kvinners rettigheter i Sør-Sudan.

– Vi har kvinnelige generaler i militæret. Kvinnene styrer husholdningene og de er pådrivere for at barna deres skal ta utdanning, forteller hun.

Og nå er det nettopp barna, de unges tur til å forme framtiden.

• Les om FO-ambassadørenes besøk i Sør-Sudan her.

• Les også: Sør-Sudan: Stadig farligere for kvinner

Sør-Sudan i dag

Sør-Sudan ble uavhengig fra Sudan i 2011, etter en fredelig folkeavstemning. Snart ble det maktkamp i frigjøringsbevegelsen, og i 2013 brøt det ut borgerkrig. Krigen blusset på nytt opp i hovedstaden i 2016. Et stykke ut i 2017 erklærte FN sultkatastrofe i store deler av Sør-Sudan. FN kaller det en menneskeskapt katastrofe, forårsaket av borgerkrig og økonomisk kollaps. Magnus Flacké i Norsk Folkehjelp bekrefter dette.

– Med stadige kamphandlinger mellom regjeringen og ulike opposisjonsgrupper, samt at en tredjedel av befolkningen er drevet på flukt, er plantesesongen nok en gang ødelagt mange steder. Myndighetene legger ikke til rette for at humanitære aktører skal nå ut med livsnødvendig nødhjelp, sier Flacké, som er ansvarlig for organisasjonens Sør-Sudan-prosjekter.

I Juba har det vært rolig siden kampene i juli 2016, men også her er livet vanskelig, ifølge Flacké. Økonomien ligger i grus. Statsansatte og militære får sjelden lønn, og kriminaliteten skyter i været.

– Organisasjonene vi samarbeider med har mindre rom til å ytre seg enn for fire år siden. Samtidig ser vi at en organisasjon som AnaTaban mobiliserer bredt, rett og slett fordi folk er lei av lederne, av krig og sult og av at etniske grupper spilles opp mot hverandre i en politisk maktkamp, sier Magnus Flacké.