Sandra Lillebø, Fagbladet og Vibeke Liane, Fontene

Som tidligere rusmisbruker vet han hva han snakker om. – Man mister mye etter 20 år i misbruk Det blir jo en livsstil, helt på siden av det som er vanlig, men som er veldig vanskelig å endre. Det ville vært mye enklere å bare fortsette å ruse seg, forklarer han til Fagbladet. Bare det å lande skikkelig fra rusen tok ham anslagsvis fire eller fem måneder.

Kortere behandlingstid

Etter å ha vært til behandling p Stifinnern’n flyttet han til Tyrilikollektivet på Kampen i Oslo for snart ett år siden. Nå frykter Morten Basenau at han må flytte før han er klar for et liv på egen kjøl på grunn av Helse Sør-Østs anbudspolitikk.

Da rusreformen ble gjennomført i 2003, ble de rusavhengige flyttet fra kommunenes sosialtjenester til spesialisthelsetjenesten i de regionale helseforetakene. Tilhengerne av reformen understreket det gode i at rusmisbrukerne heretter var å betrakte som pasienter med rettigheter.

Mange av de treårige kontraktene helseforetakene har med tilbyderne, er nå i ferd med å gå ut, og anbudene lyses ut på nytt. I den forbindelse har Helse Sør-Øst bestemt seg for å endre flere av forutsetningene for at tilbyderne skal få anbudet. Blant annet skriver de i kravspesifikasjonene at de vil «omprioritere midler fra langstidsdøgnbehandling til korttidsdøgnbehandling». Færre pasienter skal være i institusjon, mens flere skal få poliklinisk behandling, for eksempel ved jevnlige besøk hos lege/behandler, eller ved andre dagtilbud. Institusjonene har heller ikke lenger rett til å reservere seg mot utdeling av medisiner foreskrevet av lege.

Tydelige behandlingsmål

I en e-postutveksling med Fagbladet skriver Helse Sør-Østs viseadministrerende direktør, Mari Trommald, at pasienten ikke skal måtte avbryte en behandling han eller hun nyter godt av. Hun understreker derimot at pasient og behandler skal sette tydelige behandlingsmål, og at dette skal evalueres individuelt etter et år. Når Fagbladet spør hvordan dette skal settes i verk i praksis, får vi følgende svar: «Vi kjøper en bestemt kapasitet i form av et visst antall plasser over et definert tidsrom. En eventuell forlengelse av et pasientopphold vil derfor ikke utløse en diskusjon om ekstrabetaling, men i praksis si at institusjonen ikke kan benytte plassen til inntak av en ny pasient fra ventelista.»

Både Morten Basenau og enhetsleder for Tyrili Kampen, Anita Holmestad, er kritisk til at behandlingsmålene skal defineres i så sterk grad. – Man merker det på en pasient som nærmer seg grensa for tidsrammen som er bestemt. Han får lyst til å hoppe over etapper, og blir utålmodig i arbeidet, sier Holmestad. Hun er frustrert over det hun opplever som mangel på en felles forståelse mellom behandlere og oppdragsgivere. – Det forventes at det skal være en strømlinjeforma veI, men det er det jo ikke. Ofte er det kronglete, og det vet ikke oppdragsgiverne nok om. Man går ikke fra A-Å helt automatisk, sier hun. – Om det var slik, hadde vi jo hatt en fasit, sier Morten.