Eva-Mona Malm

HUN BOR PÅ HOSPITSET rett over gaten for redaksjonen vår. Der bor det rusmisbrukere og andre hjemløse. Hospitset ligger i sentrum av Oslo. Hun har så fine dameklær, litt ute av moten nå, men hun har tydeligvis sett bedre dager. Nå ser hun ut som hun kan skremme barn. Det mest påfallende ved henne er måten hun går på: Et par skritt rett fram, bråstopper og går til siden, som om det ligger noe på fortauet hun må gå utenom. I går så jeg henne midt på Youngstorvet, der de fleste politiske partiene har sine hus. Hun var altfor tynt kledd, med bustete hår og stivt blikk mot bakken. To skritt fram, ett til siden, et skritt tilbake og slik holdt hun på. Det må være uhyrlig å bli fanget av brolegningen når man har en tvangsnevrose. Tidligere i uken så jeg en utlending på et butikksenter, han hastet fram og tilbake, gikk i ring og visste at han oppførte seg påfallende. Han måtte for syns skyld henvende seg til en i en butikk og spørre om de hadde noe de ikke hadde. Han var desperat av angst. Jeg har sett folk i gatene og på bussene så fulle av angst at de må holde rundt seg selv, eller bite negler til de blør.

JEG KJENNER FEM FAMILIER som har strevd med sine sønner ut og inn av psykiatrien. Sist søndag sa en av dem hoderystende: Han ble medisinert ned og satt på dør. Han blir ikke fulgt opp. Vi venter på neste psykose. Slik har det vært i mange år. Foreldrene er stive av bekymring. Bare fire av de unge guttene lever ennå. Ikke alle som møter psykiske problemer overlever. Jeg hørte nylig en prest forrette i en slik begravelse: Det heter ikke at man velger å forlate livet. De har ikke noe valg. De lider av en sykdom som driver dem i døden om de ikke får den hjelpen de trenger. For tiden diskuteres bruken av psykiatripengene så busta fyker. Både fagfolk, politikere og brukere er involvert. Hovedspørsmålet er hvorvidt psykisk syke skal få en vernet seng i institusjon eller gå til et distriktspsykiatrisk senter, DPS. Hvorfor er det ikke noen som slår i bordet og sier -- Ja takk- begge deler!Modellen med åpen psykiatri i lokalmiljøet er ennå bare en drøm. Noen ganske få steder fungerer det. Da er det bygget opp slik at det er nok ansatte til å ta unna køen, det må også være egnede botilbud, og tilsyn med alle pasientene. Familien må slippe hovedansvar for omsorg og oppfølging. De må slippe den store bekymringen det er å hver dag lure på hvordan det går. Alt må være på plass før en begynner å skrive ut folk fra sykesengene. I Oslo og Akershus er det så sprengt både i den åpne psykiatrien og ved sengeavdelingene at det er lange, lange køer både for barn, ungdom og voksne. Slik er det i resten av landet også. Det vil ta mange år før vi kan slutte å ha asyler. Eksemplene i denne kommentaren forteller noe om konsekvensene av at så mange sengeplasser ble borte tidlig på 1990-tallet. Antagelig bør det satses dobbelt så mye penger på psykiatrien, slik at man parallelt med oppbygningen lokalt også kan satse på en god del ekstra senger i en tid framover.

PSYKIATRIEN HENGES STADIG UT for feilutskrivninger. Det må da være uutholdelig å leve og arbeide under et slikt press? Hvorfor roper ikke psykiatrien selv på flere sengeplasser?Kanskje tror mange av dem som styrer og steller i psykiatrien at vi andre ikke skjønner oss på hva de driver med? Når folk har det vanskelig trenger de hjelp. Det er det lov om psykisk helsevern som skal gi dem.Jeg vet om folk som er utskrevet fordi de er for vanskelige å behandle. Selvbestemmelsesretten til pasienten gjelder bare utskrivning. Hvor adekvate avgjørelser kan du ta når sjel og sinn er en forvirrende mengde av tvang, stemmer, angst, eller uro? Kanskje er det selvbestemmelsestvang i psykiatrien?Dessuten er det noe som heter å motivere for behandling. Alle behandlingssteder har ganske sikkert én eller flere medarbeidere som er, eller kan bli, gode på å motivere for behandling. Spesialiser dem på det. Jeg vet om en ung gutt som ble utskrevet og endte sitt liv samme dag. Overlegen i avdelingen mistet jobben av den utskrivningen. Men det finnes også mange, mange riktige avgjørelser i psykiatrien. På hospitset bor det mange syke mennesker. En ung kvinne forsøkte i høst å hoppe fra gesimsen i fjerde etasje. Hun ble reddet. Damen med det påfallende gangmønsteret går og lider. De narkomane er ikke bare narkomane, de har angst og depresjoner. Nesten alle som bor på hospitset trenger hjelp.

Det er ikke riktig klokt av psykiatrien å ha distriktspsykiatrisk avdeling på et hospits.