Berit Dahle, Hovedfagsstudent i Sosialt arbeid v/NTNU, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap

I jobb som sosionom i psykiatrien, møter vi ofte mennesker som er avhengig av en av disse ytelsene og som er psykisk utslitt og oppgitt over å mangle mulighet til inntektsgivende arbeid. De siste års kritikk av velferdsstaten er spesielt rettet mot utgiftene til sykepenger. Folketrygdens totale utgifter til sykepenger var på 29 122 millioner kroner i 2003. Det var en økning på 11,5 fra året før i flg. Trygdeetatens nettsider. De samme nettsider viser at det pr 31.12.03 var 301 214 uførepensjonister i landet. Dette utgjør 10,4 prosent av befolkningen mellom 18-67 år. De som mottar disse ytelsene skal ikke være ”passive mottakere av trygd”, men delta aktivt for å komme raskt tilbake til yrkeslivet. Intensjonen høres flott ut. De fleste er nok enig i at trygdeutgiftene bør reduseres. Men er det riktig å fokusere så lite på årsak til at vanlig arbeidsomme mennesker kommer i den uholdbare situasjonen der de blir forsørget via trygd?

Skal fort tilbake

Den 1. januar 2004 ble det innført krav om å vurdere behovet for yrkesrettet attføring så tidlig som mulig i en sykdomsfase. Rehabiliteringspenger skal man ikke motta mer enn ett år, ved særlig behov inntil to år. 1.juli 2004 kom det nye regler ved sykmelding. Den sykmeldte skal være i arbeidsrelatert aktivitet, og arbeidsgiver skal utarbeide oppfølgingsplan for å få den sykmeldte raskest mulig tilbake til arbeid. Formålet er å få ned sykefraværet og hovedmålsettingen er dreining fra passivitet til aktivitet. Den syke skal selv bidra for å komme tilbake i arbeid og samarbeide om hensiktsmessige tiltak. Trygdekontoret kan kreve at den enkelte skal ta i mot foreslåtte tiltak for å bli raskt yrkesaktiv. Men hva betyr det egentlig å ”ta i mot tilbud”? Det kan tenkes at noen er så syke og utslitt at du sier deg enig i noe de egentlig vet de ikke makter, for å imøtekomme de krav som stilles. Hvis man gjør det, kan nederlaget bli stort når man ikke makter å gjennomføre det man tror man ønsker og det man tror andre krever av en. Samfunnsforskning viser at presset er økt både i arbeidslivet og i familie/ nettverks situasjoner. Effektivisering og omorganisering på alle plan har stått sterkt, et press ikke alle makter. Mange arbeidstakere blir syke. Sammenheng mellom psyke og soma er kjent. Hva som fører til hva kan stadig diskuteres. Ved sykdom er det mange som ikke ”når” å bli fort nok frisk, før sykepengerettighetene er brukt opp. Når en syk arbeidstaker må ”skynde seg” å bli frisk, er dette en belastning og stressfaktor.

Oppleves krenkende

I den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv, kan kanskje flere av de tiltak som skal føre til at folk opprettholder en sosial relasjon til sin arbeidsplass og bidra til at den sykemeldte raskere blir yrkesaktiv også oppleves som krenkende. I de tilfeller der folk er sykmeldt nettopp fordi de ikke makter presset fra arbeidsgiver, og ledelsesstilen fører til at folk blir utslitt, er kanskje intensjonen med avtalen borte. Trussel om å bli fratatt sykepengene hvis den enkelte ikke deltar aktivt, kan føre til økende sykdom der folk blir fratatt sin verdighet hvis man ikke følger ”spillereglene”. Men er det slik at de fleste som blir langvarig sykmeldt og etter hvert kanskje overføres til rehabilitering eller attføringsytelser synes det er en behagelig og tilfredsstillende situasjon?

Mindre til lavlønnede

De som blir overført til rehabiliteringspenger får som regel en presset situasjon med redusert inntekt og økonomiske problem. En dobbel belastning. Hvordan dette virker inn på det helhetlige sykdomsbildet, er ikke vanskelig å forstå. De som er deltidsansatt blir rammet mest. Hvis du i tillegg bor alene med mindreårige barn, kan du komme svært dårlig ut. Den 1.januar 2002 ble det gjort endring for beregningsregler for folketrygdens ytelser til yrkesrettet attføring og rehabilitering. Institutt for samfunnsforskning har i rapport 2004:14 hatt som hovedhensikten å se hvilken effekt endringene har hatt. Reformens hovedmål var at personer under disse ytelsene i større grad enn før, skulle komme tilbake til ordinært arbeid. Rapporten viser at de nye reglene for beregning av rehabiliterings- og attføringspenger i gjennomsnitt har gitt høyere dagsatser enn det gamle regelverket. Det var forventet at reformen ville gi høyere ytelse til de som hadde lav inntekt. Det har slått feil. Det var ventet at reformen skulle være gunstig for de med relativt høy tidligere inntekt. Dette ble som forventet.

Mindre til kvinner

Generelt får man nå høyere gjennomsnittlig dagsats enn før. Lange perioder på rehabiliteringspenger og attføring gir mindre økning enn for de med kortere perioder. Generelt er ytelsen lavere for kvinner enn for menn, før og etter reformen. Analysen viser at av de som har hatt relativ høy inntekt tidligere tjener mest i kroner og ører nå. Jo lavere inntekt de siste år og dess flere barn man har, jo mindre er gevinsten. De som taper er de med tre barn eller flere og de med vedvarende lav inntekt. Enslige forsørgere og de som utfører ulønnet omsorgsarbeid og får omsorgspoeng kommer dårligere ut. Grupper som er spesielt utsatt for å få lavere dagsats er de med flere av følgende kjennetegn:

– Flere barn under 18 år.

– Tidligere lav inntekt.

– Enslige forsørgere med overgangsstønad.

– Mottakere som får godskrevet omsorgspoeng.

– Mottakere av sosialhjelp.

Det ble beregnet at trygdemottakere med supplerende sosialstønad, får reduksjon fra ca 1000 kroner i måneden. Høy inntekt foregående år gir økning på ca kr.3000.- pr mnd. Rapporten skulle finne svar på om mottakere av rehabiliteringspenger og attføringspenger kommer raskere tilbake i arbeide, og om de arbeider mer under det nye regimet i forhold til det gamle. De data som ble funnet ga ikke svar, men ga en viss indirekte antydning. Det ser ut til at regelformen ikke har hatt effekt på arbeidsrelatert inntekt. Analysen viser også at gjennomsnittlige ytelser for disse gruppene ikke har økt, men har gått ned som følge av reformen.

Utstøting av fattige

Det ser ut som flere av de tiltak man har gjort har hatt negativ effekt. Kan det være slik at de kontrolltiltak man har gjort fører til økning av sykdom? Dette fordi mange opplever presset om økt aktivitet, før de er i stand til det, som en tilleggsfaktor de må slite med ved siden av sin sykdom? Når man også ser hvordan dette slår ut økonomisk i forhold til de som er mest utsatt, bør vi kanskje vurdere vårt trygdesystem på nytt. Den sosialistiske tenkningen ser ut til å ha blitt borte. Utviklingen kan sies å ha gått i retning av en utstøtingsmodell som skjules under betegnelsen velferdsgoder der sittende regjering har bidratt sterkt til å øke skille mellom fattig og rik. I sin iver etter å fokusere økonomi og ikke på menneskelig verdi, har myndighetene gjort mange grep som rammer spesielt syke og de mest hjelpetrengende. Det er med stor sorg man nå ser at de velferdsgoder som ble bygd opp etter krigen, er rasert på noen få år.