Anette Karlsen

anette.karlsen@lomedia.no

– Jeg velger mine kamper med omhu og går ikke alltid i krigen.

Kravet til nominasjonskomiteen i Arbeiderpartiet var at hun skulle stå høyt oppe på lista. Når hun først gjør noe skal det gjøres ordentlig. Det skal være meningsfylt. Hun har ikke tid til alt hun vil, og er hard på prioriteringene. Familie, venner og de to dvergsnauzerne klager på at de ikke ser henne så ofte. Som leder i FO Nordland blir det mye reising i det langstrakte fylket som strekker seg 500 kilometer i luftlinje.

Valgkampferie

I begynnelsen av september går hun ut i ferie, definert som valgkamp for Arbeiderpartiet i Narvik kommune. Hjemmebesøk, bedriftsbesøk og stands hver helg. Bortsett fra denne helga, da skal hun på jobb i en omsorgsbolig for psykisk utviklingshemmede. Siden hun ikke er der så ofte, litt som ei tante fra Amerika, vanker det nok en tur og en is på alle sammen.

Det viktigste for Mona når hun jobber i boligen er at beboerne skal ha det bra. Det er derfor hun vil inn i politikken. Hun vil gjøre Narvik til en bra kommune for dem som trenger tjenestene mest. Hun har alltid kjempet for dem som ikke selv kan gå i krigen.

Mistet moren

Mona Nilsen er sta og sterk. Som 16-åring stod hun plutselig aleine uten en mor. Med en far, men med følelsen av å være en reservemamma for en fire år yngre bror og en ett år gammel halvbror.

– Selvstendigheten og ansvaret jeg fikk som tenåring har gjort at jeg må stå på egne bein. Jeg har ikke hatt en mor å lene meg på.

Det tok to år før familien fikk svar på hva som hadde skjedd med moren. Operasjonen der legene hadde fjernet en svulst i nakken hadde vært vellykket i følge sykehuset, men det viste seg å være feil. Hun lå på overvåkningen. Barna fikk fortalt at hun kunne høre dem når de snakket. Mona er sikker på at moren klemte hånda hennes en gang. Men den unge jenta fikk aldri tatt farvel.

– Jeg var rasende. Skulle bare ned på sykehuset og ta dem. Knuse hele sykehuset. Det verste var at legene ikke snakket med oss. Det var ingen der som tok ansvar.

Familiens fastlege i Narvik tok to år senere med seg alle papirene og satte seg ned og pratet med familien. Endelig forsonte Mona seg med det som hadde skjedd. Hun tenker ofte på om hun burde tatt kampen. I dag hadde hun kjempet med all sin kraft for morens behandling i helsevesenet.

– Hun ble 35 år. Da jeg ble 35, tenkte jeg mye på det. Tenkte på at hun bare kom hit og ikke lengre. Hvor utrolig kort livet hennes var.

Kruttønna

20 år gammel ble Mona selv mor og aleineforsørger. Da sønnen var to år flyttet de til Finnmark og hun tok en bachelor i barnevern. Så flyttet hun til Narvik. Hun kjenner kommunen fra pulten på sosialkontoret, fra rustjenesten og gjennom arbeid med bosetting av flyktninger.

– Har du en egen måte å takle utfordringer på?

– Jeg har blitt flinkere til å sortere ut det som er viktig og det jeg faktisk kan få til. Da jeg jobbet på sosialkontoret, gikk jeg ofte hjem med vondt i hodet fordi det var mye jeg ikke fikk gjort. Til slutt snudde jeg på det, og fortalte meg selv hva jeg faktisk hadde gjort den dagen. Man har bare ett hode og to armer. Fortere går det ikke.

I russetida gikk hun under navnet kruttønna. Nå bruker hun styrken sin på de kampene hun mener er viktige, og der hun tror hun kan gjøre en forskjell.

Mennesker bak tallene

Mona pleier å nå de målene hun setter seg. Det viktigste nå er å få Narvik tilbake til Arbeiderpartiet. Det er nødvendig for at kommunen skal være et godt sted å bo fra vugge til grav. Partiet har regjert byen i over hundre år, men mistet makten til høyresida for fire år siden.

Den standhaftige dama har laget en liste over alt hun vil at de skal få til. Et stort ansvar. Men vinner de makta er hun bestemt på at hun fortsatt skal være tro mot seg selv og sine meninger. Hun vet at politikken handler om kompromisser og økonomiske rammer. Men bak regnskapstallene er det alltid mennesker.

En trygg plattform

Under parasoller som gir skygge for den steikende sensommersola, sitter noen av de menneskene Mona møtte da hun jobbet i rustjenesten. Hun er på besøk på Plattform 1, et gratis ettervern, et fellesskap og et aktivitetstilbud til mennesker som sliter psykisk, sosialt eller med rus. Det er fredag og for mange er veien kort til parken med ei flaske eller en sprøyte. Nå kommer de til plattformen. En rød rose fra politikeren hjelper nok ikke mye. Men løftet hun gir om at hun skal kjempe for at Plattform 1 skal bli et varig tilbud, sprer glede. I dag må de søke kommunen om penger hvert år, og usikkerheten har hengt tungt på skuldrene deres.

Jeg kaller det jobben min, sier en av dem som får en rose av politikeren. Inne er det en smørebod der ski blir preparert for en billig penge om vinteren, en liten frisørsalong som har flytende åpningstider, biljardbord, bordtennis, TV, samtalerom og et rom for maling og kunstneriske utfoldelser. De som bruker stedet, er kanskje tall i en statistikk. Men sosialarbeiderens øyne ser at dette er et sted som må bestå for at ikke brukerne av Plattform 1 skal bli tall i andre statistikker. Det unike tilbudet har klart seg i over fem år.

Kampen om velgerne

– Jeg merker at det begynner å koke nå.

Den røde T-skjorta med partiets logo klistrer seg til kroppen. Hun har fire T-skjorter til skift når valgkampen krever sin kraft og svette.

– Vi har akkurat samme meningsmåling nå som ved forrige valgresultat sist. Og valgresultatet sist er det beste vi har hatt på 30 år, fastslår Rune Edvardsen. Han er ordførerkandidaten Mona skal kjempe for.

Målingen viser 35,5 prosent og 15 representanter inn i bystyret.

– Vi skal klare det. Jeg kjente det når jeg var på husbesøk i går. Vi delte ut 150 roser, sier Mona kampklar.

Dagen før var hun i Bodø for FO, en kort tur hjemom og så ut og banke på dører. Det er det hun har grua seg mest til med valgkampen.

Det virket så skummelt. Bare gå og banke på dører.

– Hvordan blir man møtt?

– Folk syns det er koselig, og det selv om de ikke stemmer Arbeiderpartiet.

Nytt blod i politikken

– Ser du på deg selv som en politiker?

En usikker latter. Så med litt lavere stemme enn den vanlige:

– Jeg skal jo bli det. Jeg må øve meg.

Men så er selvsikkerhet tilbake i stemmen.

– Jo, egentlig så gjør jeg det. Som fylkesleder har jeg jobbet mye med helse- og sosialpolitikk. Men da har jeg hatt de brillene på meg. Jeg har jobbet mye opp mot politikerne. Politikeren har vært i meg, men da for FO. Det er en annen rolle. Jeg kan ikke sitte i kommunestyret og være sektorpolitiker. I en liten kommune må du tenke helhet. Det kan bli en utfordring når man skal velge hvilken finger man skal skjære seg i.

Kampen i FO

Som fylkesleder i FO Nordland mener hun selv hun har vært en slags opposisjonspolitiker og pekt på det som mangler innen helse og sosial. Hun har kjempet for yrkesfag, ettervern for rusavhengige og bedre barnevern. Nordland har vært en versting i å bryte tidsfristene ved saksbehandling i barnevernet.

Mona har skjønt at det nytter å heve stemmen. Det skjønte hun allerede da hun jobbet på sosialkontoret i Narvik og var hovedtillitsvalgt.

Det var et kontor som var underbemannet, sykmeldingene rant inn, søknadene hopet seg opp og aggresjonen blant klientene økte. Vi var fem ansatte og hadde opp mot 300 klienter hver. Du hadde ikke sjans. Vi satt og skrev på gule lapper hvor mye hver enkelt skulle få. Vi var fortvilte.

Hun tok kampen. Innkalte rådmann og helse- og sosialsjef. Og det hjalp. De lyttet, og opprettet en ekstra stilling.

– Jeg husker rådmannen sa at den dagen kommunen ikke kan stille opp for dem som trenger det mest, da har vi bomma.

anette.karlsen@lomedia.no