LINE SCHEISTRØEN

line@lomedia.no

Mesheal Ahmed (22) er hjemme. Ufrivillig. Han skulle gjerne vært på en forelesning på en høyskole eller vært på jobb. Men han får ikke lov.

Mesheal og familien er papirløse.

– Hvordan det er? Det er vanskelig å beskrive med ord. Det er dager uten mening. Vi bare venter og venter. Vi håper at en dag er det vår tur til å få opphold. Vi kan ikke gi opp, sier 22-åringen.

Familien er samlet i stua i boligen asylmottaket har skaffet dem. De vil fortelle sin historie om hvordan det er å være papirløs i Norge. De håper det kan hjelpe dem og andre mennesker i samme situasjon.

Ingen vei tilbake

For syv år siden reiste palestinske Mona Ahmed og hennes syv barn fra Qatar til Ytre Arna i Bergen. Familien søkte asyl.

– Jeg drømte om å bo i et trygt land sammen med barna. Jeg hadde hørt at Norge var et slikt land.

Mona forteller på engelsk, mens barna holder seg til norsk, ja nokså klingende bergensk. Hjemme går praten på arabisk.

To ganger har de fått avslag på asylsøknaden. Da det første avslaget på asyl kom, var fristen gått ut for å reise tilbake til Qatar.

De er ureturnerbare asylsøkere.

Ifølge Norsk Organisasjon for Asylsøkere lever det i Norge et sted mellom 3000 og 5000 asylsøkere som har bodd i Norge i mer enn fem år som papirløse som ikke kan tvangsreturneres. Blant de største gruppene er statsløse palestinere. Det er mennesker som lever på eksistensminimum i Norge, med endelig avslag, uten rett til å arbeide og kun med et minimalt basisbeløp å leve for.

– I de første årene jobbet jeg for at vi skulle få forlate Norge. Vi fikk jo beskjed om å reise fra Norge, men hvor skulle vi dra? Da vi fikk det andre avslaget, var det som om alle dørene ble stengt, sier Mona og forsetter:

– Vet du hvordan det er å bo i Norge uten personnummer? Du er «ingen». Når du fyller 18 år har du ingen rettigheter, ingen mulighet til å gå på skole eller jobbe. Du kan ikke gjøre noen ting, sier hun.

Stengte dører

Eldstesønnen Mesheal har yrkesfaglig utdanning og allmenn påbygning. Men uten oppholdstillatelse eller personnummer er veien videre stengt. Mesheal kan ikke søke høyere utdanning eller jobb. Det samme vil bli tilfelle for søsknene når de fyller 18. Søsteren Mashael er bare to måneder unna det som for unge flest i Norge er en stor dag og helst en dag de feirer med å få lappen. Papirløse kan ikke ta sertifikatet. Du må har personnummer for å kjøre opp.

Kan ikke reise på cup

– Her er alt felles, forteller Mona og peker på leker og sykler rundt huset. Regnet har stoppet, en liten stund. Barna søker ut. Tvillingene på to år løper. De er barna til Monas eldste datter, også hun papirløs. Tvillingene derimot er norske statsborgere fordi faren er det.

– Min datters største bekymring er at hun skal bli sendt ut av landet. Hun er redd for at politiet skal hente henne, forteller Mona.

Sønnen Fahad tar utfordringen og tester sparkesykkelen ned en bratt bakke. 11-åringen har tidligere stolt vist fram årets fangst fra 17. mai, Norges nasjonaldag; bunken med russekort. Han forteller om fotballtreninger, om seirer og tap i fotballkamper, og at laget skal delta på Dana Cup i Danmark i sommer. Han kan ikke bli med. Han får ikke lov, akkurat som broren året før. Det er ikke moren som sier nei, selv om det nok kunne blitt en økonomisk utfordring for familien. Han kan ikke reise fordi han er papirløs.

Vil jobbe

Støtten og hjelpen fra naboer og venner betyr mye. Rundt dem bor familier med omtrent samme historie, men som har fått opphold. Familien Ahmed skjønner det ikke. Hvorfor er det slik? De føler seg urettferdig behandlet.

Familien har ikke gitt opp, men per i dag er ingen ting avklart.

– Vi er fanget, sier Mona.

Morgen har blitt formiddag. Mona må gå. Hun får ikke jobbe, men hun savner noe å gjøre, så hun jobber frivillig på asylmottaket. Det er bedre enn å sitte hjemme hele dagen.

Sønnen Meshael blir igjen hjemme. Han ser til søsterens tvillinger. De er søte, de, men Meshael skulle gjerne vært et annet sted. Helst på skolebenken.

– Jeg vil bli oljeingeniør, forteller han før døren lukkes for å holde regnet ute.

Les også: Senter for papirløse lar vente på seg

På et pusterom

Det er lunsjtid på Robin Hood Huset midt i Bergen sentrum. Rundt bordene er det fullt. Hver uke serveres cirka 800 måltider. 35 frivillige og fire ansatte jobber på huset.

Ved oppstarten for over ti år siden var ideen å lage et møtested for økonomisk vanskeligstilte i Bergen. Situasjonen for arbeidssøkende innvandrere fra Europa var ikke tema ved åpningen. Men i dag er EU-borgere og de utfordringene de har i møte med Bergen, blitt et viktig arbeidsfelt. Blant 150-200 daglig besøkende husvenner utgjør de en stor andel.

– Det skal være trygt å komme hit. Vi er alle husvenner; brukere, frivillige og ansatte. Vi er et åpent hus. Vi spør ikke om papirene er i orden, sier Marcos Amano, daglig leder i Stiftelsen Robin Hood Huset.

Husvennene kan lese aviser, bruke PCer, kopimaskin og telefon. De går på kurs, og her er bytterom for klær. Det gis også råd og veiledning. Stadig oftere tar Amano og de frivillige på seg oppgaven med å realitetsorientere mennesker som aldri vil ha en sjanse til å klare seg i Bergen. «Reis hjem» er ofte rådet. For mange oppleves det brutalt, og langt fra alle følger det. De som bestemmer seg for å reise hjem trenger ofte både praktisk og økonomisk hjelp til å organisere hjemreisen.

Må hjelpe ikke-medlemmer

Amano antar at flere av husvennene er i Norge ulovlig. De kan ha vært her for lenge eller de er papirløse. Det er en utfordring både dem det gjelder, men også for Norge og fagbevegelsen, mener Amano.

Han er sosionom og medlem i FO, og forteller om et godt samarbeid med LO i Bergen. Her kan det søkes råd og veiledning hva gjelder lønn og arbeidsvilkår. Men Amano mener at fagbevegelsen bør ta en mer aktiv rolle enn hva de gjør i dag.

– Våre nye arbeidskamerater må aktivt rekrutteres inn i fagbevegelsen og tillitsvalgtsapparatet. Vi kan ikke bare hjelpe våre egne medlemmer, vi må hjelpe ikke-medlemmer. Hvis ikke fagbevegelsen tar oppgaven, risikerer vi en permanent etablering av et tredelt arbeidsliv som vil trekke oss alle ned.

De siste årene har Amano sett mange arbeidsinnvandrere som klarer å skaffe seg jobb, men som blir utnyttet i form av svært lave lønninger, usikre arbeidsforhold og brudd på grunnleggende regler og normer i arbeidslivet. Han har også sett flere arbeidsinnvandrere som ikke lykkes, men som likevel blir, og som ender opp på gata og blir alvorlig syke.

– Problemet er at vi ikke har oversikt over hvem som er i Norge til enhver tid. Hvis de ikke «eksisterer» noe sted, så er det heller ingen som savner dem hvis de forsvinner. Det gjør gruppen veldig utsatt, sier Amano.

På hemmelig adresse

Hun åpner døren og inviterer inn. Skjermet for Bergensregnet, men også i skjul for virkeligheten der ute. «Helsehjelp for papirløse» har hemmelig adresse.

– De som kommer hit må føle seg trygge på at ingen får vite at de har vært her. Vi har taushetsplikt, sier Astrid Onarheim Spjeldnæs. Hun er sykepleier, en av initiativtakerne til tilbudet og også styreleder for den frivillige organisasjonen.

Tilbudet har eksistert et års tid, og har allerede 70 frivillige. Det er sykepleiere, leger, psykologer, miljøarbeidere og studenter. Alle med minst en fellesnevner: De mener at alle mennesker har rett til å få helsehjelpen de trenger.

– Når noen trenger hjelp, så hjelper jeg. Jeg føler det er noe jeg har forpliktet meg til ved å bli sykepleier, sier Spjeldnæs. For et par år siden var hun med på å utrede de papirløses humanitære situasjon i Bergen. Utredningen viste at det er et stort behov for helsehjelp til papirløse. Papirløse har alt fra milde helseplager til mer alvorlige kroniske sykdommer. Sjelden eller aldri har de møtt papirløse som ikke har psykiske problemer.

Papirløse har minimale rettigheter til helsehjelp i det offentlige. De har rett på akutt hjelp, men de unngår selv det fordi de er redd for å bli meldt til myndighetene. De frykter også skyhøye regninger.

Les også: Helsesenter for papirløse migranter i Oslo

Samarbeid med folkehjelpa

De frivillige samles før åpningstid denne ettermiddagen. Samtalen går om hvorfor de vil gi av fritiden til nettopp dette prosjektet.

De snakker om det gjeldende regelverket i Norge, om at det setter helsepersonell i vanskelige situasjoner, at de opplever at andre land er flinkere enn Norge til å følge menneskerettigheter, og at alt for mange velger å lukke øyner og ører når det kommer til spørsmålet om helsehjelp til papirløse.

– Vi er nøytrale, altså, og skal bare drive helsehjelp. Men som du hører, kan det være vanskelig å ikke engasjere seg politisk, sier Spjeldnæs.

– Det er vi som skal drive politikk, skyter Jorge Dahl inn. Han er ikke tilfeldigvis på besøk, for han er leder i Norsk Folkehjelp Bergen som i fjor vår inngikk samarbeid med helsehjelpen. Sammen har de søkt og fått pengestøtte fra ExstraStiftelsen i tre år.

– En skam!

Med andre «hatter» på, så er Dahl tillitsvalgt på heltid i Rørleggersvennenes forening, en avdeling i Fellesforbundet, og han er også SV-politiker.

– At så mange papirløse ikke har muligheten til å jobbe eller få helsehjelp, er en skam for Norge. Det er helt ubeskrivelig, og det er også et utrolig dårlig regnestykke økonomisk for det norske samfunnet. Norge burde legalisere de papirløse, og få dem inn i ordnede forhold, sier Dahl. Han er glad for at folkehjelpa kan bidra til helsehjelpen for papirløse i Bergen.

– Mange papirløse sitter fast i Norge. De kommer ingen vei. De må vi hjelpe, sier Dahl.

Det ringer på. Døren til helsehjelpen åpnes, mennesker slippes inn, og døren lukkes. Ansiktene forblir skjulte. Identiteten likeså. De er uten papirer. Uten rettigheter. Men de er mennesker.

Det regner fortsatt når de forlater helsehjelpen. Det regner nesten alltid i Bergen. Likevel har de lyst til å bli. Gjerne lenge, ja kanskje resten av livet. Men får de lov?