Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Boka I velferdsstatens frontlinje, barnevernspedagogers, sosionomers og vernepleieres historie ble lansert på FOs jubileumskonferanse onsdag.

Forfatter, historiker Jan Messel, lar historien utspille seg i krysningspunktene mellom sosialpolitikk, det yrkesfaglige og den mer vanlige fagforeningsvirksomheten.

Profesjon til besvær

Boka handler mye om hvordan profesjonsbegrepet har blitt forstått ulikt til ulike tider. I starten hadde det negativ klang; profesjonskamp var noe andre drev med. I FO brukte man heller begrepet laug. Etter hvert ble profesjonsbegrepet mer positivt ladet.

– Da myndighetene begynte å stille spørsmål ved om barnevernpedagogene, sosionomene og vernepleierene hadde tilstrekkelig kompetanse til å gjøre den jobben de var satt til å gjøre, var profesjonsbegrepet godt å ty til, forklarte Messel da han presenterte boka i Samfunnsalen i formiddag.

Varsko

Messel går i dybden på forbundets konfliktlinjer, fra starten fram til i dag. Men han fastholder at den største utfordringen i dag ikke er interne konflikter, men synkende organisasjonsandel.

For selv om FO har femdoblet seg siden starten, har forbundet hele tida tapt terreng blant den raskere voksende hærskaren av barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Mens FO en gang organiserte 90 prosent av potensielle medlemmer, er tallet i dag under 60, skriver Messel. Og spør hvor grensa går for å kalle seg et profesjonsforbund.

– Det er ikke lett å svare på. Men jeg tror at hvis nedgangen fortsetter, vil den på et tidspunkt akselerere. Da vil forbundet framstå som lite interessant. Men jeg tror absolutt det er mulig å snu utviklingen. Hvis jeg skal gi ett råd til FO, må det være å reflektere over og undersøke grundig denne tilbakegangen, sa Messel til de frammøtte på jubileumskonferansen.

Kampen for tre utdanninger

Messel skriver inngående både om de tre forbundene som gikk forut for FO og om det nye fellesskapet, som ble vedtatt i november 1992 og satt ut i praksis i januar 1993.

Den gang, som nå, var det sterke krefter som ville slå sammen de tre utdanningene, noe sammenslåingen av de tre forbundene kanskje kunne tas til inntekt for. Dermed ble det ekstremt viktig for FO å ha en tydelig profil mot sammenslåing.

– Motstanden mot å slå sammen utdanningene ble et konstituerende premiss for FO, konkluderer Messel i sin bok.

Revirforsvar?

Selv om siste ord ikke er sagt, er dette en sak FO har lykkes med, skriver han. Mens andre lan har en felles sosialarbeiderutdanning, har Norge beholdt sine tre.

– Lykkes for hvem? For FO, for yrkesutøverne eller for brukeren av tjenestene? Spurte bademester, kommunikasjonsrådgiver Knut Røe.

– Det har jeg ikke forutsetning for å svare på. Men kritiske organisasjonssosiologer ville nok hevde at det å holde så hardt på de tre utdanningene er et uttrykk for uhensiktsmessig revirforsvar, en type profesjonsatferd som er dysfunksjonell, sa Per Haave, som har forsket på medisinens historie.

Stolt av unike utdanninger

Anne Bakke og Erling Segelstad, som representerte henholdsvis vernepleierne og barnevernpedagogene i bokbadet, var ikke i tvil om at det er verdifullt å ha tre separate utdanninger.

– Kunnskapen om utviklingshemmede hadde sett veldig annerledes ut uten en egen vernepleierutdanning, mente Bakke.

– At vi i Norge har en særomsorgsutdanning rettet mot utsatte barn og unge, det er jeg pinadø stolt av, sa Segelstad.

Sosionomenes Jorun Vindegg mente derimot at opptattheten av det som skiller har gått på bekostning av konstruktiv utdanningspolitikk fra FO. Stortingsmeldingen om utdanningene kom til kort på det som er felles for de tre. Dette defineres nå i kjølvannet av meldingen, og her må FO kjenne sin besøkelsestid, påpekte Vindegg.

Har satt spor

Jan Messel skriver også inngående om hvordan yrkesutøverne og FO har forsøkt å påvirke sosialpolitikken, fra den første tidas radikalisme og samfunnskritikk til å bli en mer moderat forsvarer av velferdsstaten. Og motsatt; hvordan den offentlige debatten, politiske skiftninger, reformer og lovendringer har påvirket både profesjonsutøverne og FO.

Gitt tittelen I velferdsstatens frontlinje var et sentralt spørsmål i dagens bokbad hvorvidt FO har gått i front og satt sine avtrykk på den velferdsstaten medlemmene arbeider i og for.

Forfatteren selv er ikke i tvil om at FO har spilt en betydelig rolle. Han nevner særlig mediedekningen og den påfølgende debatten om de såkalte mappebarna på 1980-tallet, som medførte opprustning av barnevernet og ny barnevernlov.

– På slutten av 1990-tallet ble fattigdomsbegrepet løftet fram igjen. Der tror jeg FO betydde en del. Det samme gjelder ny lovgivning for bruken av tvang og makt, sier Messel.

Han er også tydelig på at FO har påvirket LO, både i tariff- og sosialpolitisk.

– Bli mer forbanna

Messel etterlyser et FO som i større grad imøtegår den kritikken som rammer barnevernet i dag, og synes forbundet kunne vært tydeligere i debatter om hvor kunnskapens grenser går.

Jorunn Vindegg mener FO har brukt for mye tid og krefter på sitt indre liv, og at dette har gått ut over evnen til å markere seg i samfunnsdebatten.

– Jeg ser i dag en 20-åring som kan bli mer rebelsk, mer forbanna. Det er sunt å være sint, og det er nok å kjempe for i velferdsstaten, oppfordret Segelstad.

Per Haave understrekt at Jan Messels bok er et viktig bidrag til historien om den norske velferdsstaten. Alle de tre FO-erne i bokbadet kjente seg igjen i bokas beskrivelser av brennende hjerter og oppriktige ønsker om bedre tjenester til de mest vanskeligstilte blant oss.