JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

– Ta praktikeren tilbake

Klar tale fra vernepleiernes yrkesfaglige konferanse: Mange flere enn i dag bør ta master, men tre års grunnutdanning holder.
04.12.2009
09:31
14.12.2013 12:44

solfrid.rod@lomedia.no

Praksisdelen av utdanningen må rustes kraftig opp. Studentene må lære mer om sosialtjenestelovens kapittel 4, som regulerer bruken av tvang og makt, og etikk må sterkere inn i pensum. Dette er det rom for innenfor dagens ramme på tre år.

Omtrent slik lød oppsummeringene fra gruppearbeid blant de yrkesfaglig ansvarlige vernepleierne fra hele landet, som i to dager har diskutert utdanningspolitikk og andre faglige spørsmål på Gardermoen.

– Takk, nå har jeg fått med meg mange innspill som gjør at jeg føler meg mye tryggere når jeg diskuterer utdanningspolitikk på andre arenaer, sa leder for vernepleierseksjonen, Siv Karin Kjøllmoen.

Frykter for rekrutteringen

Innspillene fra fotfolket stemmer i stor grad overens med seksjonsrådets syn. Et lengre utdanningsløp vil ikke nødvendigvis gi utviklingshemmede bedre tjenester. Derimot risikerer man å miste mange dyktige praktikere, mener de.

– Vi trenger mer variert kompetanse. Alle trenger ikke spesialistkompetanse på farlig atferd. Noen er gode på det, andre er eksperter på psykiske lidelser blant utviklingshemmede, fastslår Kjøllmoen.

Hva slags master?

Flere vernepleiere med mastergrad vil bidra til fagutvikling, mener seksjonsrådet, men har ikke konkludert i sitt syn på hvordan denne skal utformes. Ikke alle er overbevist om at en profesjonsspesifikk master er veien å gå.

– Det er mye prestisje på høgskolene knyttet til å ha sin egen master. På Høgskolen i Østfold har vi nå fått master i tverrfaglig arbeid. Men hva er det for noe? Og hva er vernepleie? Jeg kjenner mange dyktige vernepleiere som jeg gjerne skulle hatt inn på de mastere som finnes i dag, sa høgskolelektor Kari Megrund.

Snørr i håret

Helt avgjørende for vernepleierne er det at både grunnutdanningen og videreutdanning på master- og doktorgradsnivå foregår nært praksisfeltet. Som Siv Karin Kjøllmoen uttrykte det med ord lånt fra sin seksjonsrådskollega Rolf Magnus Grung:

– Vernepleiere, også de som holder på med doktorgraden sin, skal være så nær brukeren at de av og til får snørr i håret.

Skeptisk til turnusår

Selv om praksis, i følge vernepleierne selv, er utdanningens svakeste punkt, ønsker de seg ikke et turnusår, slik Befringutvalget foreslår for utdanningene til barnevern. Det er uklart om et turnusår skal sees på som det siste året som student eller det første som arbeidstaker, noe som kan få store konsekvenser for lønn og arbeidsforhold, advarer seksjonsrådet.

– Vi får ikke til gode praksisplasser i dag. Hvordan skal vi da få det for et helt år, spurte Kjøllmoen.

Hun mener høgskolene må stille klarere krav overfor arbeidsgiverne om hva praksis skal innholde. Tilsvarende må arbeidsgivere bli mer bevisste på hva slag kompetanse de er ute etter. Altfor ofte lyser de etter miljøterapeuter og sykepleiere i stedet for vernepleiere, sa Kjøllmoen. Og fikk støtte fra flere som mente at vernepleiere har en vei å gå når det gjelder stolthet over eget fag.

Vil ha sin egen Befring

Den største hemskoen for nyutdannede vernepleiere er likevel rammebetingelsene, mener de selv. Flere vernepleierstillinger, nasjonale bemanningsstandarder og større politisk oppmerksomhet rundt utviklingshemmedes levekår står høyt på vernepleiernes ønskeliste.

Flere konferansedeltakere problematiserte at vernepleierutdanningen er så ulike fra høgskole til høgskole. Både innhold og timetall varierer. Noen studenter har så lite som ti timer undervisning i uka. Altså er det rom for teoretisk påfyll i tillegg til bedre praksisperioder, mener vernepleierne.

For å utvikle utdanningen best mulig, ønsker de en grundig gjennomgang av utdanningene og kompetansebehovene i tjenestene til utviklingshemmede. På linje med Befringutvalgets NOU om kompetanseutvikling i barnvernet som kom i vår og Rambølrapporten om kompetansebehov i Nav som snart offentliggjøres.

Kinkig sammenblanding

Siv Karin Kjøllmoen mener det er flere grunner til at den utdanningspolitiske debatten har blitt så vanskelig for FO.

Hvis Befringutvalget hadde handlet om kompetanse i tjenestene til utviklingshemmede, hadde ikke det skjedd, mener hun. Mens disse tjenestene er vernepleiernes domene, er barnevernet et felt som alle FO-profesjonene har et eierforhold til.

At barnevernpedagogene gikk ut med kravet om en femårig master som grunnutdanning uten å diskutere det internt, kom, i følge vernepleieren som et sjokk på de andre profesjonene.

Samtidig understreker Kjøllmoen at seksjonsrådene er i sin fulle rett til å mene fritt om sin egen utdanning og kompetanse. Hun forstår at barnevernpedagogene har hatt et større behov enn vernpleierne for å jobbe med slike spørsmål.

– De har lenge hatt et kritisk lys rettet mot sin kompetanse, og visste at Befring skulle komme med sin innstilling. Men det blir kinkig for oss når en slik NOU kommer samtidig som vi diskuterer vår egen kompetanse. Det har blitt en sammenblanding av to diskusjoner, en om kompetanse i barnevernet og en om utdanningspolitikk, sier Kjøllmoen.

Til å leve med

Hun understreker at det er landsstyret som har ansvar for å få debatten på skinner.

– Nå legger vi opp til bred diskusjon ute i organisasjonen. Ingen ønsker splittelse, men det er noe ulik forståelse av konfliktparagrafen vår, og det er noen kryssende interesser. Vi må tenke oss nøye om og diskutere dette grundig fram mot kongressen, sier Kjøllmoen.

04.12.2009
09:31
14.12.2013 12:44

Mye lest