JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Markedsplass for kunnskap

Fra Parma-konferansen
Se også: Fontene nr. 8 – 2007, s. 34.
29.06.2007
15:39
16.12.2013 01:37

Foredragene er oversatt av Olav Andre Manum

Annamaria Campanini

Foruten å snakke om opplegget for konferansen og sosialt arbeid som profesjon, drøftet Annamaria Campanini i sin innledning de utfordringene sosialt arbeids står overfor i en ny virkelighet og hvilken rolle sosialt arbeid kan og bør ha i denne virkeligheten. Endringene i den sosiale virkeligheten skjer på mange områder, mener Campanini. Hun valgte å fokusere på tre områder hvor de sammensatte endringene er tydeligst: Familien og individet, mangfold og integrering samt nye ledelsesformer, som flytter ansvaret for sosialt arbeid fra staten til markedet.

Familien får størst oppmerksomhet. Familien har endret mønster i så høy grad at det ikke lenger er fornuftig å snakke om Familien med stor F, men om familier, hevder Campanini. Fortidens strukturer er i ferd med å forsvinne, uten at nye har fått anledning til å etablere seg. Det betyr at vi får nye typer utfordringer for eksempel ved at foreldre tar avstand fra den patriarkalske autoriteten, men risikerer samtidig å måtte oppgi sin egen autoritet som rollemodeller og mister av syne den autoriteten de selv må ha som oppdragere. At befolkningen blir eldre som følge av endringer i samfunnet, at det blir mer og mer lovlig med individualistiske løsninger på livsprosjektet, at folk flest blir mer og mer mobile er bare noen av eksemplene på tilstandene som skaper nye familiemønstre og nye utfordringer. Dette skjer i et ideologisk klima hvor familien tillegges økende ansvar grad når sosiale problemer debatteres, mens det samtidig blir vanskeligere å definere hva familien faktisk er.

Mangfold og integrering knyttes til hvert individs rett til og behov for å oppfattes som en medborger på alle nivåer. Dette fører til et behov for å skape et kulturelt mangoldig samfunn. Men sosial integrering og mangfold handler ikke bare om folk som kommer utenfra, det handler også om å integrere mennesker som funksjonshemmede, syke, mentalt syke folk med rusproblemer osv som alle strever med å få tilgang på de ressursene som setter dem i stand til å leve vedrige liv. Dette skjer i et politisk klima hvor myndighetene reduserer mulighetene for et multikulturelt samfunn gjennom en restriktiv politikk.

At et begrep som sårbarhet også introduseres i debatten om eksklusjon/inklusjon gjør grenseoppgangen mellom disse uklar. Dermed blir det også vanskeligere å få de som faktisk står utenfor inn på riktig side av denne grensen.

Nye ledelsesformer er også en utfordring. Over hele Europa har den markedsliberalistiske ideologien fått debatten om sosialt arbeid til å skifte fokus: I henhold til den nye tenkningen er det ikke lenger staten som skal ta ansvar, problemene skal løses gjennom aktiv bruk av markedsmekanismer. Der med får vi en helt ny struktur på velferdsstaten og brukerne blir ikke lenger klienter, men kunder, sier Campanini. I denne sammenhengen står sosialarbeiderne overfor en utfordring fordi behovene øker, mens ressursene til å møte dem minsker. Dermed blir også faktorer som effektivitet og tjenesteproduksjon stadig viktigere, noe som kan gå ut over kvaliteten på arbeidet og tilbudet. Markedsprinsippene har ført til større effektivitet, men de har ikke maktet å møte behovene i samfunnet i tilstrekkelig grad, hevder Campanini. Vi risikerer derfor å undergrave individets verdi og betydning på grunn av at sosialt arbeid må kjempe med et system med stadig mindre ressurser, økende kontrollbehov og mer byråkrati.

Annamaria Campanini ledet konferansen Socialworker 2007.

Fra stat til marked

Av Walter Lorenz

Utgangspunktet for Walter Lorenz i denne artikkelen er at sosialt arbeid ikke uten videre kan tilpasse seg en neoliberalistisk og markedsorientert politikk siden et hovedmål for sosialt arbeid alltid har vært å organisere stabile former for sosial solidaritet. Tilpasning til markedsliberalismen vil underminere det sosiale arbeidets eksistensgrunnlag.

Det blir derfor et hovedanliggende for Lorenz å skille mellom metode og ideologi innefor markedsliberalismen. Metoden handler forenklet sagt om å gi klienten større kontroll over prosessene i sosialt arbeid, mens den ideologiske dimensjonen handler om at markedet og staten fraskriver seg ethvert sosialt ansvar og forsøker å erstatte dette ansvaret med markedsmekanismer. Det vil si mindre stat, mer marked. En grunntese i markedsliberalismen, sier Lorenz, er at alle velferdsstater vil måtte ende opp med en slik politikk fordi de i en globalisert økonomi selv ikke vil kunne bestemme over og etablere sine egne velferdsstatsmodeller. Det vil nemlig underminere deres konkurransekraft.

Markedsliberalismen legger sterk vekt på personlig frihet og initiativ. Denne friheten er samtidig både løfterik og truende. Det er i kjølvannet av denne friheten at sosialt arbeid dukket opp første gang. For sosialt arbeid kom som et resultat av industrialismen og dennes frigjøring fra de gamle og tradisjonelle formene for ofte undertrykkende sosial solidaritet. Industrialiseringen førte med seg en uhemme bruk av markedsliberalistiske prinsipper som resulterte i stor sosial ulikhet.

Den gangen ble nasjonalstaten et hovedgrep for å forhindre oppløsning og fragmentering av samfunnslivet og for å gi enkeltmenneskene en følelse av tilhørighet. Samtidig vokste det frem et sivilsamfunn blant annet gjennom fagforeninger. Med nasjonalstaten hadde det sosiale arbeidet fått definert sin arena. Gjennom utviklingen av ideen om velferdsstaten ble sosialt arbeid for det første profesjonalisert samtidig som vi fikk etablert en ide om at de sosiale dikotomiene kunne overvinnes slik at vi fikk enhetlige, velfungerende og egalitære stater. Universalistiske virkemidler ble redskapene som ble tatt i bruk for å oppnå dette.

Denne utviklingen erstattes i dag av en ny modell basert på markedsøkonomiske prinsipper. Den nye modellen ser på sosial sikkerhet som en begrensning av individets frihet og søker å gjøre sosiale relasjoner mer uformelle. Det har blant annet ført til at strukturer for sosial solidaritet som fagbevegelsen har mistet makt og at faste avtaler på arbeidsmarkedet er erstattet av fleksibilisering og manglende sikkerhet.

Fleksibiliseringen sprer seg også til andre av livets områder, politikk baseres på meningsmålinger og identitet blir et prosjekt. Disse endringene kan ha en frigjørende og vitaliserende side. Men spørsmålet blir hvordan skal vi forene lengselen etter individuell frihet med behovet for sosial solidaritet? Markedskreftene alene er ikke tilstrekkelige til å løse dette problemet. Og det er nettopp her sosialt arbeid kan spille en avgjørende rolle ved å sikre de sosiale relasjonenes bærekraftighet og livskraft i globaliseringens tidsalder. Dette kan bare oppnås ved at vi radikalt omformer markedsliberalismens agenda og i stedet fokuserer på betingelsene for sosial solidaritet. Den sosiale veven i et samfunn er alt for verdifull til at den kan privatiseres og sløses bort, skriver Walter Lorenz.

Walter Lorenz er professor ved Det frie universitetet i Bolzano i Italia.

Mangfold og integrering

Av Maryam Farzanegan

De grunnleggende årsakene til marginalisering kan deles inn i fire hovedgrupper, skriver Maryam Farzanegan i dette foredraget. De fire gruppene er: Fattigdom, væpnede konflikter, hiv/aids og politisk diskriminering og marginalisering.Fattigdom er den vanligste årsaken til marginalisering: Mer enn en milliard mennesker lever for under seks kroner dagen.

Væpnede konflikter forverrer følgene av fattigdom og maktesløshet. Omtrent 540 millioner barn verden over lever i utrygge omgivelser og de fleste av dem som dør i krigssoner er barn. Barn som flyter på grunn av væpnede konflikter tvinges ofte til å avbryte skolegangen sin og de preges av store traumer som følge av å ha sett krigshandlinger på nært hold.

Et barn dør av hiv/aids hvert eneste minutt hver eneste dag. Et ungt menneske smittes av hiv hvert 15. sekund. 15 millioner barn under 15 år har mistet en eller begge foreldrene på grunn av aids. Dette forverrer fattigdommen disse barna lever under. Barn som rammes (og ikke bare smittes) av aids har en tendens til å slutte skolen, de mister rollemodeller og omsorgspersoner, de får i seg mindre sunn kost osv.

I forbindelse med spredningen av hiv/aids og konsekvensene av denne spredningen, ser vi at de fleste av verdens regjeringer ikke prioriterer barns behov.

Politisk diskriminering og marginalisering er også en viktig årsak til sosial utestenging. Dette bunner i at en rekke av verdens regjeringer ikke er villige til å anerkjenne de mest utsatte gruppene som legitime medborgere. De er heller ikke villige til å forplikte seg til å gjøre noe med disse gruppenes behov på kort eller lang sikt, hevder Farzanegan. Diskriminering knytter seg ofte til sosial klasse, rase og kjønn. Koblet med en mangel på kontroll over egne ressurser fører dette til at de fattige blir enda mer sårbare enn de ellers ville vært.

FNs konvensjon om barns rettigheter slår fast at en regjering har ansvar blant annet for å sørge for støtte til de mest utsatte gruppene og sikre menneskerettighetene deres. For å få til dette er de riktige lovene ikke nok, lovgivningen må knyttes til finansielle, organisatoriske og menneskelige ressurser slik at de settes ut i livet på en effektiv måte. Dessuten må man sørge for å bygge befolkningens kapasitet og kompetanse slik at minoritetsgruppene får de redskapene som skal til for at de skal kunne realisere sine muligheter.

Som profesjonelle sosialarbeidere, skriver Farzanegan videre, må vi være i stand til å jobbe i stadig mer mangfoldige omgivelser og erkjenne og foredle de ulike gruppenes styrke og kulturelle kjennetegn. Løsningene må utarbeides i fellesskap med de ulike gruppene.

For å få til dette trenger vi mer diversifiserte data og kunnskap ikke bare om de ulike gruppene, men også hva slags programmer og tiltak som fungerer og hvilke som ikke fungerer. Her må vi også sørge for å få frem ressursene og den ofte oversette kulturelle rikdommen som disse marginaliserte gruppene representerer. Vi trenger dessuten større kunnskap om hvordan vi kan omsette denne kulturelle rikdommen til sosial kapital.

Maryam Farzanegan, Ph. D, jobber ved UNICEFs Innocenti Forskningssenter i Firenze i Italia som spesialrådgiver på barns rettigheter og beskyttelse av barn.

Familie og individualitet

Norman Ginsburg

”Familielivet og familiestrukturen er under press!” Denne påstanden er utgangspunktet for Ginsburgs drøfting av familien, kvinnepolitikk og barns situasjon under markedsliberalismen. Ginsburg starter med å vurdere tre aspekter av denne påstanden, nemlig den historiske, den individuelle, altså hvordan familiemedlemmene hver for seg opplever det påståtte presset samt en sammenlignende dimensjon, altså om situasjonen er den samme i alle land?

I det historiske perspektivet sier Ginsburg at familien er under press fordi de følgende moralske og/eller sosioøkonomiske imperativene gjør seg gjeldende: Det kreves at mor bidrar til familiens økonomi, kvinner og barn har fått flere rettigheter, familien har blitt demokratisert og den rådende ideologien har flyttet mer ansvar for barnas velferd over på foreldrene. Av dette ser Ginsburg ut til å legge mest vekt på den første dimensjonen, altså at kvinner har kommet seg ut i arbeidslivet. EUs politikk har tatt sikte på å få så mange kvinner ut i arbeidslivet som mulig ut fra blant annet et likestillingsperspektiv, men også fordi det har store sosio-økonomiske fordeler. Mindre vekt har vært lagt på barns rettigheter og behov og foreldrene funksjon og rolle. Den neste påstanden Ginsburg drøfter er at familiestrukturene mangfoldiggjøres på bekostning av den tradisjonelle, patriarkalske familiestrukturen. Vi ser også at dette kan føre med seg mindre stabile og forutsigelige oppdragerroller for foreldrene. Dette representerer en stor utfordring for sosialarbeiderne, mener Ginsburg.

En forutsetning for å forstå disse endringene og konsekvensene av dem er at vi makter å betrakte dem i et helhetlig perspektiv. Flere teoretikere har pekt på ”individualisasjon” som den underliggende historiske prosessen. Individualisasjon er ikke det samme som individualisme eller individualitet, men skal forstås som den prosessen som gjør det mulig for enkeltmennesket å skape sin egen identitet uavhengig av tradisjoner og sosial og kulturell arv.

Teoretikerne har delt seg i to leire når de skal vurdere betydningen av denne prosessen, sier Ginsburg: Noen mener den har ført til en generell demoralisering og at tradisjonelle strukturer for sosial solidaritet er i ferd med å forsvinne. I vår sammenheng fører dette blant annet til at barn forsømmes. I den andre leiren hevdes det at denne prosessen har ført til en demokratisering som har endret maktstrukturene i samfunnet og i familien. Dette betyr at kvinner og barn har fått flere muligheter til å bli hørt. Familien er blitt en arena for forhandlinger og forholdene mellom medlemmer avgjøres i høy grad av disse ”forhandlingene”. Tilhengerne av prosessen innrømmer imidlertid at skulle forhandlingene slå feil, øker risikoen for at familien bryter sammen.

Hvordan virkeligheten ser ut vet vi ikke helt, sier Ginsburg, det er liten grunn til å slå fast at demokratiseringen har vunnet over demoraliseringen, eller omvendt. Det finnes forskning fra Storbritannia som tyder på at prosessen ikke har redusert folks følelse av forpliktelse i forhold til hverandre, men at resultatene av prosessene moderne familier gjennomgår er mer mangfoldige enn tidligere. Særlig fortsetter mødre å prioritere sine barns behov.

Markedsliberalistisk teori har ført til at sosiale problemer privatiseres, men har dette ført til at det offentlige tar mindre ansvar for familier i risikosonen? spør Ginsburg og svarer i hovedsak selv nei på dette spørsmålet. Men om det offentlige ikke tar mindre ansvar, tar det et annerledes ansvar. Det har ført til at presset på lavinntektsfamilier har økt, uten at barn har fått det bedre. Perspektivet har blitt utilitaristisk, barn ses som fremtidige arbeidere. Det er mindre fokus på deres velvære og utvikling som barn. Meldingen er, sier Ginsburg, at for å være en god mor, må du jobbe mest mulig på lav lønn og bruke mindre tid til å ta deg av barna dine!

Ginsburg nevner en rekke teoretikere som uttaler seg om individualisasjonsprosessen og følgene for praktisk sosialt arbeid. På den positive siden gir den rom for at kvinner og barn høres og synes bedre, utfordringene blir å integrere og respektere familier som ikke passer inn i hovedmønsteret. Problemet for sosialarbeidere blir at de vil oppleve en ”mangel på sikkerhet” fordi det ikke lenger finnes en enkelt ”korrekt” modell for hvordan en familie skal fungere og leve i samfunnet.

Norman Ginsburg er professor i sosialpolitikk ved London Metropolitan University.

Moderne velferdsstater

Ugo Ascoli

Ascoli presenterer en verden hvor velferdsstaten er i krise. Verdiene den bygger på er under sterkt ideologisk press og globaliseringsprosessen øker dette presset fordi for eksempel en internasjonalisering av arbeidsmarkedet undergraver strukturene som beskytter systemene for sosial solidaritet, blant annet nasjonalstaten og fagbevegelsen.Responsen, sier Ascoli, kan ikke være å kreve flere universalistiske rettigheter i enkeltstat etter enkeltstat. I en slik sammenheng er ikke universalismen lenger et tilstrekkelig virkemiddel. Vi trenger ikke flere universalistsike rettigheter, men et nytt system som gjør de universalistiske rettighetene tilgjengelig for alle. Velferdsstaten må bygge på de nye realitetene og finne alternative ideer som ivaretar individets rett til å ”høre til”.

For det er her hjørnestenen ligger, synes Ascoli å si, menneskene har rett til å høre til i samfunnet. Dette er en ide som når den skal implementeres, må implementeres globalt, for når økonomien globaliseres, må den sosiale solidaritetens svar være at strukturene for sosial solidaritet også globaliseres. Det betyr at i tillegg til fri flyt av varer, tjenester og kapital, må retten til tilhørighet også kunne flyte fritt over landegrensene. En globalisering av statsborgerskapet må gå hånd i hånd med den økonomiske globaliseringen slik at den sosiale utviklingen ikke stopper opp.

Vi må jobbe for å globalisere implementeringen av prinsippene om solidaritet og medborgerskap slik at disse blir en felles arv for hele verden og på den måten sette i gang integrasjonsprosesseer overalt. Disse vil øke solidariteten, omgjengeligheten og gjensidigheten som et hvert samfunn er tuftet på og som et samfunn ikke kan klare seg uten om det skal overleve som samfunn.

For å klare dette må man mobilisere til gjensidig sosial debatt og rekonstruere og redesigne områdene hvor en ny type følelse av tilhørighet skal utvikles. Man kan starte med forfallet i de tradisjonelle stedene for tilhørighet, skriver Ascoli, nemlig forfallet i skolene og nabolag. Dette er en oppgave som ikke nødvendigvis skal overlates til de tradisjonelle aktørene. Den forutsetter nemlig at det skjer dramatiske forandringer i samfunnet, blant annet må systemet for representasjon forbedres slik at det faktisk blir mer representativt. Gjennom at folk får mer tid til overs kan man bygge nye nettverk basert på retten og plikten som medborgerskapet gir. Gjennom inkludering og felles deltagelse i samfunnsprosessene vil det skapes en bevissthet om fellesskapet og vi kan få en form for sameksistens som angår alle. Av den grunn blir det også viktig å oppmuntre til nye livsstilsformer for da vil en mangfoldig og rik verden av foreninger åpenbare seg og disse sammen med sektoren for sosiale tjenester vil kunne fungere som sosiale bindeledd.

Dette er modellen vi må bygge på for å kunne skape de moderne velferdsstatene vi trenger, hevder Ugo Ascoli.

Ugo Ascoli er professor i økonomisk sosiologi ved Universitetet i Ancona i Italia.

29.06.2007
15:39
16.12.2013 01:37

Mye lest