Cecilie Omre og Liv Schjelderup

En rapport viste nylig at for nesten 1500 barn ble undersøkelsessakene liggende uferdig i årets 6 første måneder. Nyheten fikk store medieoppslag. For knapt et år siden formidlet NRK at kun 17,3% av befolkningen har et godt inntrykk av barnevernet. En etterfølgende pressemelding fra Barne-, ungdoms og familiedirektoretet ga medienes negative omtale av enkeltsaker, skylden. For å bedre situasjonen besluttet man å gi opplæring til ansatte i å snakke med journalister og være mer åpne om ting som ikke omfattes av taushetsplikten.Utvilsomt vil større imøtekommenhet mot media være av det gode. Men vi vil stiller spørsmål ved om befolkningens negative inntrykk bare kan lastes media. Det er ikke gitt at barnevernets måter å arbeide på får allmenn aksept, om flere får innsyn. Innsyn vil også rettes mot hvilket kunnskapsgrunnlag og arbeidsmetoder som anvendes når ressurser disponeres og vedtak fattes. Og rimeligvis vil sosialarbeiderutdanningenes rolle og ansvar bli gjenstand for diskusjoner. Det bør etter vårt syn også innenfor utdanningene selv startes en kritisk debatt om faglig ståsted med prioriteringer og valg av teoretiske retninger og pensum. Både utdanning og yrkesfelt preges av ulike fronter knyttet til ideologier, fag og forskning som til dels står i skarp kontrast til hverandre. Dette gjelder synet på brukere; barn, foreldre og sosialt nettverk og på valg av arbeidsmetoder. Nyere kunnskap og arbeidsmåter står til dels i skarp kontrast og konkurranse til eldre kunnskap.Her er noen områder og utfordringer som sosialarbeiderutdanningene står overfor:

FOR DET FØRSTE: Det skjer demokratiseringsprosesser skjer i samfunnet og i offentlig sektor. Innen forvaltningen snakker en om beslutningsprosesser som demokratiske i betydning av tilgjengelighet og åpenhet, eller som udemokratiske i betydningen lite tilgjengelighet og lukket. Nordisk forskning peker på at dagens barnevern befinner seg betydelig akterutseilt. (Egelund og Hestebæk 2003, Järvinen 2002, og Horverak, Omre og Schjelderup 2002). Et samfunn som refererer seg til demokratiske verdier og prinsipper, skal inkludere sine borgere i beslutningsprosesser som gjelder borgerne selv. Skal barnevernet oppnå større grad av legitimitet, må de som i størst grad berøres, nemlig barn, unge og deres familier, inkluderes i beslutninger på en måte som gjør at de selv erfarer at de deltar som medspillere og partnere i de avgjørelser som treffes. I utdanningene må demokrati-forståelse være et overbyggende element og forankres i all faglig forståelse og i grunnprinsippene i sosialt arbeid, slik at de ferdig utdannede sosialarbeiderne kan møte sine brukere med en demokratisk holdning og med respekt. Vår erfaring er at det i sosialt arbeid er nærliggende å opplære studentene til en paternalistisk sosialarbeider-rolle. Et eksempel er forståelsen av profesjonens kompetanse og ekspertrolle. Å være en dyktig profesjonell sosialarbeider er å være faglig oppdatert og gjerne den ”beste” innen sitt felt. Men selv den best skolerte, utdannede eller faglige oppdaterte, kan aldri ha nok med egen kunnskap. En må se verdien og nødvendigheten av brukeres kunnskaper og kompetanse. Alle som underviser i utdanningene vil hevde at dette er elementært. Men hvorfor lykkes vi ikke i å lære studentene dette som redskap i utøvelsen av faget? Det vi vet, er at kritikken mot barneverntjenestene har sin kjerne i denne problematikken.

FOR DET ANDRE: Inkludering av nyere forskning forkaster tidligere teorier om sammenhenger mellom sosiale fenomen. Svært aktuelle eksempler finnes innen barndomssosiologi og – psykologi, der barn omtales som handlende aktører med kompetanse og evner til å beskrive sin situasjon og formidle egne ønsker og behov. (Sommer 2003, James & Prout 1997). Dette i kontrast til vektlegging av sosial arv og fokus på reproduksjon av sosial ulikhet. Barns rettigheter i tråd med FN´s Barnekonvensjon, gir klare føringer om at det i større grad må skapes rom for barn generelt i samfunnet og i barnevernet (bvl. § 6.3). Det er dokumentert, også i nordisk forskning, at barnevernet i liten grad snakker med barna de treffer beslutninger om. Dette til tross for at når barn ikke snakkes med om den vanskelige livssituasjonen de lever i, ugyldiggjøres deres erfaringer. Slik vil en kunne fordoble utsatte barns belastninger. Det er nødvendig med en til dels radikal omlegging av pensum med teori og arbeidsmetoder knyttet til de nye typer kunnskap og forståelse. Den utviklingspsykologi-orienterte tradisjonen i sosialt arbeid er stadig sosialarbeideres hovedreferanse. Så også i utdanningene. Fra egen utdanning vet vi at en pensumbok kan være lett å bytte ut. Men dette alene skaper liten endring. En må ha en åpen diskusjon om gammel og ny forståelse kan formidles samtidig. Fra egen undervisning har eksempelvis Karin Killens bøker har skapt en slik debatt. Killens litteratur har skapt et modellmonopol for hvordan norsk barnevern skal forstås og utøves. Dette modellmonopolet diskvalifiserer nyere tenking og arbeidsmodeller. Mange med oss vil hevde at det er vanskelig å ha store deler av hennes litteratur på pensum, samtidig som man underviser i den nyere kunnskapsforståelsen.Videre har sosialt arbeid en sterk tradisjon på viktigheten av faglig skjønn. Faglig og moralsk dømmekraft, refleksjon over egne følelser og egen livserfaring er sentralt i utviklingen av den profesjonelle sosialarbeider. Også i helt ny faglitteratur fremholdes at nettopp ett av særtrekkene ved barneverntjenesten som arbeidsområde, er hvordan barnevernsarbeidernes personlige egenskaper, verdier og erfaringer påvirker yrkesutøvelsen (Nordstoga 2004). Er dette en tradisjon som bør føres videre, eller er den en hindring for inkludering av brukeres livskunnskap og livserfaringer? Vår mening er at man i et moderne barnevern bør legge mindre vekt på sosialarbeideres egne følelser og dømmekraft som en vesentlig del av beslutningsgrunnlaget.

DETTE UTFORDRER UTDANNINGENE til å gi studentene grunnlag for å forankre sine beslutninger i dokumenterbar kunnskap. Hvis en ikke kan finne et sikkert kunnskapsgrunnlag, må en sikre at beslutningsprosessen følger bestemte prosedyrer. Disse prosedyrene må være av en slik art at alle syn kommer like godt fram. (Eriksen 2001)Som en konsekvens må man starte en debatt om den sentrale rollen etikk har fått i sosialt arbeid, så lenge de etiske vurderingene gjøres i så stor grad ut fra den enkeltes personlige (private) verdiforankrede konstruksjon av virkeligheten.Videre stilles det nå krav til et evidensbasert barnevern, det vil si et barnevern som kan dokumentere at de tiltak de velger å sette inn, faktisk gir de ønskede resultater for barn. I langt større grad enn tidligere, blir det fra sentralpolitisk hold stilt som krav at de ressurser som investeres skal bidra til et mer effektivt og legitimt barnevern. For å finne frem til de beste arbeidsmåtene for et best mulige barnevern, må barnevernet dokumentere, systematisere og synliggjøre sine resultater. Dette har det vært og er det mye motstand mot. Slik er det en utfordring både for felt og utdanning.For utdanningene betyr dette at relevansen av nyere forskning må gjøres mer synlig for studentene. En må systematisk dokumentere den kunnskap en formidler i forelesninger og undervisning. Presisjonsnivået i referanser må heves både på lærer-siden og i studentarbeider. Og for de studenter som velger å orientere seg i nyere forskning gjennom nasjonale og internasjonale tidsskrift og journaler, bør dette premieres i karaktersetting.

VI SER DESSUTEN at nyere metoder som bygger broer fra idealer til utøvelse av brukerinkludering i barnevernet. At denne typen nye arbeidsmåter skal implementeres i barnevernet, er understreket i politiske dokumenter som prioriterte satsingsområder (Horverak, Omre & Schjelderup 2002). Metodene representerer alternative arbeidsmåter og en myndiggjørende praksis. De er utviklet og presentert gjennom nasjonale prosjekter, og betydelige økonomiske midler er satt inn i opplæringsprogram for barnevernsansatte (Schjelderup, Omre & Marthinsen 2005). Etterspørselen etter kursene har vært stor, men har ikke resultert i at metodene er blitt aktivt integrert som et tilbud til brukerne. Hvordan dette henger sammen bør ikke bare interessere forskere, men også politikere, samfunnsborgere og utdanningsinstitusjonene. Det kan ikke være opp til den enkelte barnevernsarbeider om nye arbeidsmetoder skal tas i bruk. Nye metoder skal være en del av et moderne barnevern. Men også disse må selvsagt tåle å bli gjenstand for kritiske blikk. Om nye metoder som fremmer demokratiseringsprinsipper, brukermedvirkning og ressursorientering, skal kunne evalueres, må de utprøves i praksis. Dette er i brukernes interesser og vil gi en unik anledning til nettopp samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfeltet.

Førsteamanuensis Liv Schjelderup (liv.schjelderup@uis.no) og universitetslektor Cecilie Omre (Cecilie.omre@uis.no) arbeider begge ved Universitetet i Stavanger. For opplysninger om referanser, kontakt redaksjonen eller forfatterne.