Eirik Dahl Viggen, redaksjonssekretær Fontene

Jon Helgheim, stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talsmann for Frp, sier det rett ut: «Det er sosionomer og den slags som har fått vinne gjennom i politiet» (NRK P2s Politisk kvarter 12. juni). Fantastisk! Sosionomlauget ser ut til å ha sitt nasjonale gjennombrudd. I vinter var de på statsministerens lepper da hun kommenterte tilstandene i Oslos østlige bydeler. Og Helgheim følger opp når det nå har blusset opp i «innvandringstette» bydeler. Etter knapt et år på Tinget, konkluderer han med at sosionomer og den slags «har fått drive lobbyvirksomhet opp mot politiet, og fått etablert en tro på at straff ikke virker».

Nå er det dokumentert med forskning at straff i ordets tradisjonelle betydning, har lite avskrekkende effekt. Spektakulære ran, seksualforbrytelser og vold begås fortsatt, tross lange straffer. Straff dekker likevel andre behov. Det finnes i oss et urgammelt behov for å utmåle rettferdighet. I moderne tid betyr det offentlig organisert hevn. Hadde ikke staten gjort det, hadde vi selv rekt gatelangs og straffet mistenkte, skyldige eller ikke. Impulsen til å straffe dem som krenker er så sterk, at det må være lett å sanke velgere for et parti som vet å utvinne den. Men både Helgheim og statsministeren har en blindsone.

Da vi ble et sivilisert (velferds)samfunn for et par generasjoner siden, fikk vi mentalt overskudd til å tenke på mer enn hevn. Vi fikk et humanistisk menneskesyn. Vi begynte å tro på at ikke bare det verste bodde i folk. Det kom en forståelse av at oppdragelsen av kriminelle skal skje gjennom straff og metoder som fremmer menneskelig utvikling. I senere tid kjent som sosionomisering. Regjeringspartiene hevder å stå for framskritt og nyskapning. Det er overraskende at de snakker ned yrkesgrupper som motiverer folk til positiv endring på individ- og samfunnsnivå. Stortinget har sin egen prest. Representantene burde også fått sin egen sosionom.