Per Fugelli, professoren i sosialmedisin og en av våre fremste rikssynsere, refset de korrekte og bedrevitende i helsepolitikken og legestanden. Han tilbragte de siste åtte årene i dødens posisjon. Onsdag denne uka var det slutt. I dette intervjuet publisert på fontene.no 17. januar 2014, advarer han mot en høyreside som herser med dem som ikke makter å prestere.

Vibeke Liane

fontene@lomedia.no

Da Per Fugelli vokste opp i Paradisveien i Stavanger på 40- og 50-tallet, var landet i en tilstand av uskyld. Gjenoppbyggingen etter krigen ga folket en følelse av fellesskap. Foreldrene hadde naturtalent for barneoppdragelse, og ga de fire sønnene store doser av trygghet, glede og friheten.

Lille Per var et blandingsmenneske. Han elsket å plukke blomster og hjelpe til i huset. Samtidig var han litt av en gangster.

– Jeg holdt falske basarer til inntekt for Ungarn etter Sovjetunionens innmarsj. Etterpå gikk vi på kino. Men vi ga jo noe.

70-åringen humrer godmodig over barndomsminnene som vennene rippet opp i på bursdagsfesten et par dager tidligere. Vi sitter i stua hans i bygården på Grønland på Oslos østkant. Bydelen han omtaler som er en vaksine mot rasisme. På gulvet våker en havørn han har fått i gave fra en venn på Røst i Lofoten.

BRED APPELL: Fugelli fikk gjennomslag med budskapet om solidaritet og fellesskap. Her fra en NTL-konferanse i 2008.

Morten Hansen

Søndagsskolelærerens tese

Foreldrene sendte guttene på søndagsskole i Metodistkirken. Ikke for å forbedre avkommet, men fordi de ville ha litt fred på morgenkvisten, etter lørdagens selskapeligheter.

Søndagsskolelærer Lorensen hadde det med å avslutte leksjonene med ordene: «Dere må aldri glemme at vi lever i Jammerdalen. Vi kan kose oss i Jammerdalen. En dag kommer vi kanskje til Himmelen.»

Per Fugelli mener Lorentzens lære er veien til lykke og trygghet.

– Livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap. Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.

Heksedoktorens tese

Det var som lege på Værøy og Røst i Lofoten på 1970-tallet at Per Fugelli lærte seg betydningen av å ta vare på flokken sin.

– Det er så konkret, du har gipset en fot og du har skaffet uføretrygd til en stakkars fisker som fortjener det. Jeg elsket det. Samfunnskritikeren mener vi har mye å lære av heksedoktoren han møtte i Botswana. Han kalte seg Professor Good Enough.

– Han var en fabelaktig lege for flokken sin. Han oppdro landsbyen til å være glad i godt nok, når plagene ikke kunne kureres. Han lærte dem å skifte målestokk. Å være glad i den du kommer til å bli.

ANSVAR: - LO kunne brukt makten sin til å arbeide mot diskriminering ved ansettelser. Jeg har ikke hørt dem pipe en eneste gang, sier Fugelli.

Tri Nguyen Dinh

Skriver bokresepter

De siste 30 årene har Per Fugelli tatt temperaturen på nasjonen fra sin post ved Universitetet i Oslo. Vi har blitt så rike at vi har vondt av det, slår han fast.

– Vi vil ha himmel på jord. Vi vil ut av Jammerdalen. Det er en farlig felle å gå i.

Han anbefaler Professor Good Enoughs resept.

– Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan, og le av resten, istedenfor å grine.

De siste fem årene har Per Fugelli søkt trøst i søndagsskolelærerens og heksedoktorens teser mens kreften har kommet og gått. Under veis har han skrevet bøkene «Døden, skal vi danse?» og «Journalen», hvor han forteller om pasient Per Fugellis møter med helsevesenet.

I februar i fjor løftet han døden fram i lyset og bergtok en fullsatt sal på Litteraturhuset. «Døden rusker i oss alle», var budskapet.

– De siste årene har jeg fått en veldig intens følelse av å være lege igjen. Mange leser bøkene mine som resepter.

LOs unnlatelsessynder

Per Fugelli holder fram rasisme som den skumleste og mest taushetsbelagte samfunnslidelsen. Han mener det er et svik av Høyre å gå i regjering med Fremskrittspartiet.

– Men de som har sviktet mest er Arbeiderpartiet. De er feige. De har aldri våget å si at solidaritet betyr at vi skal skape og dele verdighet, frihet og trygghet. Også med de nye som kommer hit.

LO får også refs for unnlatelsessyndene. Han skulle ønske at LO brukte makten sin til å arbeide mot diskriminering ved ansettelser ut fra navn og pigmentceller.

– Det skjer systematisk, og LO og NHO lar det skje. Jeg har ikke hørt LO pipe en eneste gang.

Han hevder solidariteten som begrenser seg til sin egen gruppe, fordi det lønner seg for oss selv, ikke er mye verdt.

– Det er ikke solidaritet, det er gruppeegoisme.

Beundrer «den lilla mafiaen»

Per Fugelli er en stor beundrer av FOs yrkesgrupper som forvalter samfunnets omsorg. Han omtaler dem ømt som «den lilla mafiaen».

– Sosialarbeidere er omgitt av trøbbel, og er ofte dedikerte. De er velferdsstatens smykker som får mye dritt, ikke minst fra høyresiden med mas om ineffektivitet og byråkrati. De bør være stolte som fanden.

Han sier de ikke må glemme at de sitter på viktige observasjonsposter, og ser konsekvenser av politiske ideologier.

– Mye av det folk kommer til Nav med er følger av skeivfordeling. Politikk er å dele levekår. De burde være modigere til å rapportere tilbake til samfunnet. Men det er taushetsbelagt.

Fastlege på sykehusene

Pasient Fugelli har følt seg liten og redd i møte med spesialisthelsetjenesten. Han har foreslått at alvorlig syke får en fastlege når de legges inn på sykehus.

– Når du er alvorlig syk er du veldig redd. Da trenger du tillit og trygghet. Når behandlingen varer over tid er det viktig å ha kontinuitet.

Han undrer på om sykdom kan være en kilde til helse.

– Sykdom hjelper deg til å se at Professor Good Enough har rett. Sykdom hjelper deg til og godta deg selv slik du er. Sykdommen gir deg en slag fred. Den tvinger deg til en ærlig selverkjennelse, og ikke minst til at du skal dø.

PÅ TERSKELEN: Professor Fugelli lurer på hva som venter etter livet i Jammerdalen. - Det er bare en måte å finne det ut på.

Tri Nguyen Dinh

I dødens posisjon

Nylig oppdaget legene en ny metastase, spredning, i høyre lunge. Klumpen er et par millimeter og skal vokse til den er en centimeter så legene greier å få tak i den. Antagelig skjer det i februar. Det blir fjerde gangen legene romsterer i Per Fugellis lunger.

Nå lever han i dødens posisjon. Det er ikke alle dager han finner det lett å stå opp om morgenen.

– Når du har godtatt at det ikke skal vare så lenge vakler du litt i tenningen på å leve nå. Det gir en eksistensiell tomhetsfølelse.

– Hvordan er det å vite at det er en begrenset tid igjen?

– På en merkelig måte gir det en slags sjelefred. For meg har det vært godt å møte døden, være åpen i forhold til kjæresten min, barna og barnebarna. – Hvordan har du lyst til å tilbringe den siste tiden i Jammerdalen?

– Jeg vil veldig gjerne dø hjemme. En velferdsreform bør legge til rette så familie og venner kan danne et arbeidslag sammen med hjemmesykepleien og andre profesjonelle.

Professoren hoster, grunner.

– Så hadde det vært fint og hatt Gud. Jeg er litt misunnelige på de som har Gud. Jeg jakter ikke på Gud, men lengter på en litt enfoldig måte.

De siste årene har professoren lest i Bibelen og Koranen for å finne svar på om det er en høyere meningen med livet i Jammerdalen.

– De sier akkurat det samme. Du skal dele. Du skal arbeide for rettferdighet. Begge har en sterkt antirasistisk melding. Hold opp med å dele hverandre inn i pigmentceller. Alle har et medfødt menneskeverd som man ikke skal tulle med.

Urspørsmålet

Han er spent på hva han møter når livet er over.

– Jeg er nysgjerrig. Det er det store urspørsmålet. Og det er bare en måte å finne det ut på. Legene kan behandle mye. Når er det nok? Det har jeg snakket med Charlotte om. Det bestemmer vi, eller jeg først og fremst. Denne gangen sier vi ja. Men jeg vil ikke gå gjennom operasjoner og omfattende behandlinger hvis det bare handler om å leve en måned eller to lenger.

Når livet i Jammerdalen er over, vil han kremeres. Han har allerede søkt Fylkesmannen om å få strødd asken på de to stedene i Jammerdalen han er mest glad i. På Orrestranda på Jæren og fra en fjellside på Røst.

– Det er ikke lov å spre asken to steder, men det gir jeg fanden i.