Vibeke Liane

vibeke.liane@lomedia.no

For fire måneder siden ruset hun seg. Voksne hadde beskrevet henne som kronisk sint og en som det var vanskelig å nå inn til. Nå stråler hun fra scenen. Forteller hvordan profesjonaliteten som den ofte er i dag, kan ødelegge tillit.

– Jeg gjør dritt til gull, sier Glorija.

En torsdag oppunder jul står Glorija på scenen på et hotell i Skien. Hun står der sammen med fem andre ungdommer i regi av Forandringsfabrikken. En ideell stiftelse som legger til rette for at barn og unge kan fortelle hvordan systemene skal være.

21 barnevernsinstitusjoner er med i utviklingsarbeidet «Mitt Liv Institusjon», de skal prøve ut måter å jobbe på, foreslått av de unge.

Ansatte på barnevernsinstitusjoner lytter til Glorija og andre med erfaring.

nyebilder.no/Arash Nejad

Glorija kaller seg barnevernsproff og er med i byggelaget som bygger framtidens barnevernsinstitusjoner, til beste for ungdommen. Hun vil at barneminister Solveig Horne skal bli nødt til å endre lov og forskrifter for barnevernsinstitusjoner.

Glorija er nærmere målet enn hun aner der hun står på scenekanten i Skien. Da Statsminister Erna Solberg holdt sin nyttårstale hedret hun barnevernsproffene, og lovet å lytte til deres ekspertise.

Inspirator

Alle på scenen i Skien er barnevernsproffer. Denne dagen får ledere og ansatte høre om de voksne som har hjulpet aller best og om de voksne som gjemmer hjertene sine bak faglige termer. Som legger steiner til byrden.

Glorija lyser utover scenekanten. Forteller om de gode øyeblikkene på institusjonene hun har bodd – og de såreste. Mange fosterhjem og institusjoner har det blitt siden barnevernet overtok omsorgen for henne da hun var 13 år.

– Når jeg er på scenen, har jeg så mange andre proffer i hjertet. Jeg forteller for å inspirere fagfolkene til å møte barn og unge på kloke og varme måter. Det gir meg så mye kraft å kunne fortelle om hva som hjelper og samtidig gjøre vonde opplevelser om til råd.

Glorija er en av mange barnevernsproffer.

nyebilder.no/Arash Nejad

Intervju på skjør tillit

Noen dager senere møter Fontene Glorija i lokalene til Forandringsfabrikken i Oslo sentrum. Vi brøyter plass i sofaene i et rom fylt av slunkne godteposer og vrengte hettegensere. Gloria skal fortelle videre om hvorfor hun velger å bruke så mye tid sammen med andre unge, for å forandre Norge.

Hvor kommer engasjementet fra? Jeg er nysgjerrig på ungjenta foran meg. Jeg er klar for portrettintervju.

– Hva slags jente var du?

– Er det så viktig?

– Hva er de gode minnene fra barndommen?

– Jeg vil ikke fortelle om andre. Om det som har vært. Jeg vil fortelle om det jeg gjør nå. Forandringene vi setter i gang rundt i landet. Jeg vil ikke snakke om meg. Hva skal det være godt for?

Det er som om lyset slukner i øynene hennes. Glorija ser skuffet på meg. Jeg lover at jeg ikke skal grave i livshistorien hennes. Glorija lover å si ifra når jeg kommer for tett på.

Uten anker

Selvfølgelig har Glorija et etternavn. Men er nå det så viktig? Hun vokste opp på Vestlandet. Barnevernet kjente til familien fra hun var baby.

– Jeg har hatt mye vondt i barndommen, men vil ikke ha oppmerksomhet på det.

Det var få voksne som nådde inn til det vonde. Ingen ble den ene, ankeret, som kunne gitt jentungen trygghet, som det fortelles om i TV-aksjonene.

– Jeg liker godt de plagsomt nysgjerrige voksne. De som ønsker å finne ut av hvorfor jeg gjør som jeg gjør. De med de varme øynene.

nyebilder.no/Arash Nejad

Kjærligheten til de to yngre brødrene hjalp henne gjennom barndommen.

De første skoleårene likte Glorija skolen. Men etterhvert ble det for vondt. Den skoleflinke jenta greide ikke å gå på skolen. Ville bare henge sammen med vennene i det nye miljøet. De voksne fristet med belønning. Etter endt skoleuke skulle hun få sminke.

Men belønning fungerte ikke for Glorija, det gjorde bare vondt verre. Det gjorde vondt at de voksne trodde at hun valgte å ikke gå på skolen.

I 8. klasse droppet Glorija, som elsket å diskutere i norsktimene, engelsktimene og i samfunnsfagstimene, ut av skolen.

Tiltak på overflaten

Hun bar det vonde inni seg. På utsiden så de ei jente som stengte de voksne ute, sluttet å gå på skolen og gjorde vondt mot seg selv. Det var mange hjelpetiltak i familien. Ingen av dem hjalp. Hun opplevde at hjelpetiltakene skulle endre på hvordan hun var. Men ingen av dem hjalp henne til å få det bedre.

– De var ikke opptatt av hvordan jeg egentlig hadde det bak sinnet. Hvorfor jeg gjorde meg selv vondt. De gjorde tiltak ut fra det de så på overflaten. De spurte ikke om hva det egentlig handlet om.

Ikke før hun var 13 år, ble Glorija flyttet, og søskenflokken ble skilt. Glorija ble flyttet, igjen og igjen. I mange fosterhjem og institusjoner rundt om på Sørlandet har hun bodd.

– Jeg hadde så mye vondt inni meg som jeg ikke hadde språk til å sette ord på. Jeg følte ikke de voksne forstod. Isteden ga de meg diagnoser og satte meg på dyre tiltak.

Den gode nysgjerrige

Glorija husker noen gode voksne, voksne som jobber ut fra hjertet sitt.

– Jeg liker godt de plagsomt nysgjerrige voksne. De som ønsker å finne ut av hvorfor jeg gjør som jeg gjør. De med de varme øynene.

Spesielt husker Glorija miljøarbeideren som våget å bli glad i henne.

– Hun ga meg klemmer og tok meg med på ting sammen med familien sin. Det er tøft at hun turte å bli glad i meg og at hun våget å si det. Hun møtte meg ikke med konsekvenser. I stedet for å ramse opp konsekvensene det kunne bli hvis jeg ikke kom hjem i tide, inviterte hun meg heller til å sitte i sofaen og se TV, mens hun strøyk på meg,

Om tillitsbrudd

Tilliten mellom Glorija og en voksen kan brytes, det har skjedd mange ganger.

– Hvis jeg forteller noe til en voksen, i all fortrolighet, og de forteller det videre til de hjemme eller andre voksne uten først å ha avtalt med meg, er tilliten brutt. Dette gjelder også om jeg gjør vonde eller farlige ting mot meg selv. Da mister jeg respekten og lukker meg. Det er mitt liv, de kan ikke gjøre sånn.

Vil skrive tvangsprotokollen selv

For ikke lenge siden fikk Glorija se mappa si, som har vokst seg stor og tykk i barnevernet.

– Jeg kjente meg ikke igjen, det var ikke meg det handlet om. Det kjentes så overfladisk.

Tvangsprotokoller skrives i barnevernet etter at voksne har brukt fysisk tvang. Sånn som systemet er i dag, er det ofte den voksne som har brukt tvang, som skriver rapporten. Da kan mye bli feil. Mye har ofte skjedd før selve situasjonen som gjør at de voksne legger unge i bakken. Dette står sjelden i rapportene. Ofte er ikke årsaken til at ungdommen ble sint eller lei seg nevnt.

Glorija mener ungdommen skal være den første til å skrive i tvangsprotokollen. Være den som forteller sin opplevelse av det som skjedde.

– Så kan de voksne skrive etterpå, sier hun.

Det er mye som kan utløse voldsomme reaksjoner. Ord. Blikk. Farger. Lukter.

Satte følelsene på pause

Istedenfor å prøve å forstå hva som gjorde vondt inne i Glorija og hvorfor hun gjorde som hun gjorde, ga legene henne medisiner. Medisiner for å sovne, medisiner for å falle til ro. Men det kjentes overfladisk.

– Jeg lærte meg at det er greit å sette vonde følelser på pause. Medisiner er rus, men det er lovlig rus.

I mappa til Glorija skrev de at hun hadde fått det bedre. Bølgedalene var ikke like dype, skrev de.

– Hvordan visste de det? Jeg hadde det like vondt inne i meg. Jeg fikk sove, det var bedre for de voksne.

For Glorija ga medisinene en nummen pause fra smertene. Hun begynte å ruse seg på ulovlige stoffer. Den ene rusen er like grei som den andre, tenkte hun.

Forandringen

I tre år bestod livet av rus. Inntil i fjor sommer. I fire måneder har hun nå vært rusfri, uten å være på et eneste rustiltak.

– Hvordan er det mulig å forandre seg så kort tid?

– Det handler om tre ting. Først og aller viktigst er kjærlighet. Hvis du har tenkt å få noen ut av rus, har du ikke sjanse hvis de ikke opplever menneskevarme. Det andre er ærlighet fra voksne, som bygger tillit. Du må snakke ærlig til meg fra følelsene dine og samarbeide med meg. Ikke noe må skje over hodet på meg, ikke noe må fortelles videre uten at du har avtalt det med meg. Til slutt må jeg ha noe som jeg brenner for, noe som er veldig viktig. For meg ble det Forandringsfabrikken.

vibeke.liane@lomedia.no