Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Barnevernstjenesten har i dag en umulig dobbeltrolle, skriver Hillestad i en kronikk i Aftenposten onsdag 3. juni.

«Ansatte i barnevernet har fortsatt oppgaven med å hjelpe, men fungerer samtidig som kontrollører, nærmest som «familiepoliti». De har myndighet til på egen hånd å vurdere hjemmesituasjonen og myndighet til å hente barn ut med makt, eventuelt med politiets hjelp», skriver Hillestad.

Hun er profilert menneskerettighetsjurist og tidligere medlem av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen.

«Rundt et offentlig apparat med ansvar for vanskelige vurderinger ut fra eget subjektivt skjønn og med vide fullmakter til å bruke makt, krever menneskerettighetene trygge prosedyrer og effektive kontroll- og klageordninger. Risikoen for feil må minimaliseres», påpeker hun.

Ifølge Statistisk sentralbyrå fikk 53 150 barn og unge tiltak fra barnevernet i 2013. 83 prosent fikk hjelpetiltak, mens 17 prosent fikk omsorgstiltak.

FO: – Interessant

Irmelin Sangolt Tjelflaat, barnevernspedagog i FOs politiske ledelse, synes forslaget er interessant og verdt å se nærmere på.

– FO har ikke gått nøye inn i dette, men det vil vi gjerne gjøre, i samarbeid med praksisnære forskningsmiljøer, medlemmer og feltet selv sier Tjelflaat.

– Kjenner du som fagperson igjen problemet med en slik dobbeltrolle som Hillestad beskriver?

– Det finnes insentiver for å utrede dette nærmere og gode argumenter for en slik deling. Og så kan det være argumenter mot, som for eksempel kontinuitetshensyn.

Barnevernloven skal revideres, og Tjelflaat oppfatter Hillestads forslag som et innspill til lovutvalget som skal levere sin utredning neste år.

Barnevernsleder: – Vanskelig å skille

Gunnar Toresen, barnevernsjef i Stavanger kommune og leder av Norsk barnevernslederorganisasjon (NOBO), har ikke tro på å skille myndighetsbarnevernet fra det hjelpende barnevernet.

– Dette er en gammel diskusjon. Vi kan godt ta den en gang til, men da bør det komme fram hva som eventuelt er endret siden sist, sier Toresen.

– Slik jeg leser Hillestad, mener hun at så lenge barnevernet hjelper barnet i familien, er de snille og greie, mens omsorgsovertakelse ikke er greit. Men hva da når det er konflikt mellom barnets interesser og foreldrenes? spør Toresen.

Han viser til at det biologiske prinsipp har stått sterkt i norsk barnevern.

Å skille hjelpetiltak og omsorgstiltak bryter med barnevernets nærhetsprinsipp, mener han.

Pendelen svinger

– Det er vanskelig å se for seg hvilke kriterier som skulle ligge til grunn; når skal en sak løftes fra det ene til det andre?

Tittelen på kronikken er «Det er noe grunnleggende galt med barnevernet». Barnevernsjefen mener derimot at det er noe grunnleggende galt med debatten om barnevernet. Den er, ifølge Toresen, unyansert og bølger fra en grøft til en annen.

– Inntil for 15 år siden fikk barnevernet mye kritikk for overgrep mot enkeltindivider. Så snudde det, og i de seinere år har kritikken handlet om at vi griper inn for lite og for seint. Nå kommer, ikke overraskende, en ny bølge, oppsummerer Toresen.

– Klart signal fra unge selv

Han understreker at han ikke mener barnevernet er ufeilbarlig. Kritikk og debatt trengs, men bør styre unna ytterpunktene, mener han.

Toresen er enig med Hillestad i at barnevernet tradisjonelt har vært for dårlig til å høre barn og unges stemmer. Selv jobber han med å forandre dette gjennom et samarbeid med Forandringsfabrikken og Barnevernproffene, der 150 barneverntjenester nå deltar.

Han kan ikke se at Hillestad har noe godt argument for at en ny organisasjonsmodell ville styrke barns rettigheter.

– Barnevernproffene, de unge dette gjelder, er klokkeklare: Beslutningene må ikke flyttes lenger bort fra der barn og unge bor, fastsslår Toresen.

Skilte hjelp og tvang i 1992

Elisabeth Gording Stang, jurist og forsker med barnevern som felt, mener at vi allerede har et skille mellom hjelp og tvang som Hillestad etterlyser. Det kom med lovendring og opprettelse av fylkesnemder i 1992.

– Hillestad skriver at det kommunale barnevernet har vide fullmakter. Det er feil. Det er fylkesnemdene som fatter vedtak om omsorgsovertakelse, og alle foreløpige akuttvedtak må godkjennes av nemda, påminner Gording Stang.

Fylkesnemdene tilfredsstiller, ifølge juristen, rettssikkerhetskravene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), formelt sett.

– Det betyr ikke at det ikke kan være rettssikkerhetsutfordringer i barnevernet, for eksempel knyttet til at det er barnevernstjenesten som legger premissene for fylkesnemdas behandling. Men kronikken forenkler en del. Det er uklart for meg hvilket forhold det skal være mellom fylkesnemdene og det beslutningsbarnevernet Hillestad etterlyser. Vil hun oppheve fylkesnemdene? spør Gording Stang.

– Uklart

Det er bare i akuttsaker at det kommunale barnevernet har myndighet til å hente et barn ut av familien. Slik må det være hvis barnevernet skal kunne beskytte barn i fare, i slike saker kan man ikke vente på fylkesnemda, mener Gording Stang.

I likhet med Toresen mener hun at det ville bli vanskelig å trekke grenser mellom de to.

– Hvis de ansatte ser at hjelpetiltaket ikke fungerer, skal saken da sendes til et annet organ? Skal sak om omsorgsovertakelse forberedes av noen som ikke kjenner barnet og familien?