Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Lønnsoppgjøret for 165.000 statsansatte er i innspurten.

Staten som arbeidsgiver mekler med fire motparter: LO Stat, YS Stat, Unio Stat og Akademikerne Stat.

Riksmekler Mats Ruland leder meklingen, og han har nok av kompliserte spørsmål å løse:

Avtalene i staten

Siden 2016 har det vært to ulike tariffavtaler i staten, og siden 2022 har Unio og Akademikerne vært på like avtaler. Disse skiller seg radikalt fra avtalene til LO og YS.

Regjeringen har uttalt, og lagt inn i sitt første krav i oppgjøret, at de ønsker like avtaler i staten. De skrev også at de så for seg en avtale tilnærmet lik avtalen til Unio og Akademikerne, blant annet uten en hovedlønnstabell.

Aktuelt: Ingvild og Mari Helén er klare for streik på OsloMet

Det går på tvers av LO Stats lønnspolitikk.

Den største forskjellen på avtalene er hvordan lønnstilleggene gis. LO Stat og YS Stats avtaler har muligheten for å gi generelle tillegg til alle ansatte, og ofte en pott til lokale forhandlinger.

Akademikerne og Unios avtaler har bare lokale lønnsforhandlinger etter at ramma fastsettes sentralt.

Lønnsfordeling

En konsekvens av de ulike avtalene i staten, er at de som er på like avtaler deles i «avtaleområder». Det vil si at Akademikerne og Unio forhandler for seg, mens LO og YS forhandler for seg.

Pengene det kan forhandles beregnes ut ifra en prosent av lønnsmassen til de ulike hovedsammenslutningene. Det er altså summen av lønna til alle medlemmene.

Akademikerne og Unio, som har høyere gjennomsnittslønn for sine medlemmer enn LO og YS, får da en større pott når den beregnes ut ifra deres høyere gjennomsnittslønn enn om den ville blitt beregnet ut ifra gjennomsnittet for alle fire.

Leder Kari T. Nordli i Akademikerne Stat vil fortsette med dét, og formulerte holdningen slik i et intervju med E24 tidligere i år:

– Det er det sugerøret vi ikke vil ha inn i vår lønnsmasse igjen. Et lavlønnstillegg som gir mer i prosent til de med lavest lønn innebærer at det blir finansiert med lønnsmassen til de høyt utdannede, sier Nordli.

I sitt første krav sier staten de vil ha en kombinasjon av sentrale og generelle tillegg i de eventuelle nye avtalene.

Kommentar: Lønnsoppgjøret i staten blir tidenes vanskeligste

Lønnstillegg

I fjor endte lønnsveksten i staten på 6,4 prosent, langt over frontfagsramma på 5,2 prosent. Noe av dette skyldes høy aktivitet i Forsvaret, men det er langt fra hele forklaringen.

Staten fikk kritikk for å ikke ha kontroll på lønnsutviklingene da tallene ble kjent tidligere i vår. Personaldirektør i staten, Gisle Norheim, har vært tydelig på at frontfagsramma skal holdes.

Samtidig har for eksempel Unio et krav om at statlig ansatte skal ta igjen noe av differansen til lønna sammenlignbare grupper i privat sektor har:

«Tariffoppgjøret må bidra til å redusere lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor for ansatte med høyere utdanning».

I staten er det en høy andel av de ansatte med høyere utdanning. Skal det tettes noe gap, må tilleggene nødvendigvis være høyere enn de som blir gitt i privat sektor.

Samtidig er overhenget i staten 2,5 prosent i år, som er historisk ganske høyt. Det er lønnstillegg gitt i fjor, som får helårsvirkning i år. De trekkes fra ramma, slik at det blir mindre «friske penger» å forhandle om.

Da spørs det hvor mye ekstra tillegg det kan forhandles om i dag.