Mia Paulsen

mia.paulsen@lomedia.no

– Vi har høy turnover, sier fagkonsulent og teamleder Monika Finstad.

– Folk klarer ikke å stå lenge i hverdagen i barnevernstjenesten. Derfor sliter vi med å få tak i kvalifisert arbeidskraft, forteller hun.

Finstad satt nylig selv med lederansvaret i tillegg til de faste daglige oppgavene, og er glad for at Steinkjer barnevern nå etter to måneder har fått på plass ny leder.

Mange går fra kommunalt barnevern til private firma eller til statlig barnevern.

– Vi kan dessverre ikke matche lønna i statlig barnevern. Dette må vi som fagforbund jobbe med.

Tre av stillingene stod tomme etter at hele barnevernstjenesten i Verran sa opp. Nå er barnevernet i Verran og Steinkjer slått sammen i påvente av kommunesammenslåing.

Kan for lite

Nyutdannede som begynner i barnevernstjenesten, synes ofte det blir for tøft, forteller Finstad.

De skal veilede foreldre som er langt eldre enn dem selv, noe som kan være temmelig krevende. Hun opplever også at nyansatte sliter med å finne ut hvor de kan hente kunnskap og få oversikt over systemene, og at de ikke kjenner til hvilke plikter og rettigheter barn og foreldre har.

– Vi har gode rutiner for opplæring og veiledning, men veilederne blir innhentet av hverdagen og må prioritere egne saker. Ganske snart får de nyansatte ansvar for 15 barn, sier Finstad.

Veiledning utenfra prioriteres ikke i en travel barnevernshverdag.

Ansatte i barnevernet jobber mye aleine, særlig når de skal ut av huset, konkluderer Finstad. Barnevernet har gode intensjoner om å sette sammen arbeidspar, men får det ikke til så mye som de ønsker.

FO Nord-Trøndelag har jobbet for bemanningsnormer i barnevernet, og Steinkjer var godt på vei til å oppfylle kravet om maks 15 saker for hver saksbehandler. Men da sju stillinger plutselig stod ledige, forsvant idealet i det fjerne.

Vet ikke hva barnevern er

Utdanningen ruster ikke studentene til å jobbe i barnevernet, mener Finstad.

– En del nyutdannede mangler basiskunnskaper om hva som er barnevernets mandat, og forstår ikke hva det krever i praksis å følge opp 15-20 barn, påpeker hun.

– Noen er ivrige etter å hjelpe alle, men det skal vi jo ikke. Loven forteller hvem vi skal jobbe med, tilføyer hun.

Barnevernet i Steinkjer har jobbet systematisk for å øke bevisstheten om barnevernets ansvar, og hva som ikke er barnevernets ansvar. Det har redusert arbeidsbyrden.

Men det har nok også ført til uenigheter med instanser som skole og psykisk helsevern (Bup).

Gråsoner

Monika Finstad forteller at skolene er flinke til å sende meldinger, for eksempel om skolefravær. Fraværet kan ha mange årsaker, ikke nødvendigvis for dårlig omsorg.

Andre saker er i gråsonen mellom psykiatri og barnevern.

– Her kreves gode faglige vurderinger før vi bestemmer oss for å undersøke videre. Vi skal være klare på hva det er som gjør dette til en barnevernssak, påpeker Finstad.

Men for en ung og nyutdannet bachelor kan det være vanskelig å stå imot når skolen eller psykisk helsevern for barn og unge presser på for at barnevernet skal ta ansvar. Barne- og ungdomspsykiatrien kan møte med fem høyt utdannede fagfolk som en enslig ung barnevernspedagog skal svare overfor.

Monika Finstad kom selv fra jobb som miljøterapeut i skolen da hun begynte i barnevernet i 2011.

– Jeg oppdaget at jeg egentlig ikke kunne nok om barnevernets mandat. Jeg måtte begynne på nytt med å sette meg inn i lovverket, forteller hun.

Finstads kollega, sosionom Kristin Nordaune, er kontaktperson i tiltak og har bare ett års erfaring i barnevernstjenesten. Hun har kjent på presset som Finstad forteller om.

– Barnevernet skal liksom ordne alt. Pårørende, skolen og Bup regner med at vi skal koordinere og styre hele familien, forteller hun.

Nylig opplevde hun hardt press fra en skole som ville ha barnevernet inn i en familie. Men omsorgen var god nok. Det var ikke der problemet lå.

Ulike utdanninger

Ingen bør komme dårlig skodd til barnevernet, understreker Finstad.

– Og vi bør vite hva vi får. Utdanningene bør ha samme innhold uansett om du blir barnevernspedagog i Trondheim eller Stavanger. Det gjelder også sosionomene. Det bør være en felles rammeplan, sier hun.

Ett av punktene hvor det er store ulikheter, er nettopp hva slags praksis studentene får.

– Nyutdannede kan ha tatt barnevernspedagogutdanning uten å ha vært innom kommunalt barnevern. Men alle sosionomer og barnevernspedagoger bør få praksis i kommunalt barnevern i løpet av utdanningen, og vi i barnevernet må forplikte oss til å ta imot, mener Monika Finstad.

Flere hindre for praksis

Kristin Nordaune opplevde som student i Stavanger at barnevernspedagogstudentene hadde førsteprioritet til praksis i barnevern. Derfor var det vanskeligere for sosionomene å komme dit. I tillegg var det aldersgrenser som gjorde at en del studenter var for unge til å få barnevernspraksis.

Mange barneverntjenester tar ikke imot studenter fordi de synes det krever for mye veiledning og oppfølging, noe de ikke har tid til. Det er et dilemma, innrømmer Monika Finstad.

Hun mener myndighetene bør tilføre midler som gir rom i barnevernet for å bruke tid på studentene.

Kristin Nordaune legger inn et godt ord for praksisstudentene:

– Det er givende å ha studenter i praksis. De er nysgjerrige og kritiske, så vi må stoppe opp og spørre oss selv hva vi tenker. Hvis man lager en god plan på forhånd, får studentene en god praksis, sier hun.