Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Vernepleiere flest er godt kjent med kapittel 9 i helse- og omsorgsloven, som regulerer bruk av tvang og makt overfor mennesker som har en utviklingshemning. Men hva med dem som ikke har en slik diagnose?

Mange medlemmer tar kontakt med FO fordi de er usikre på akkurat det, forteller Joachim Nybakke og Gyrid Hove. De leder profesjonsfaglig utvalg for vernepleiere i henholdsvis Oslo og Akershus, som sammen arrangerte konferansen om tvang og makt tirsdag. Den var opprinnelig tenkt for 50 personer, men arrangørene endte med å sette en grense på 108 deltakere.

– En av de aller best besøkte konferansene vi har hatt. Og det er flott at det kommer så mange. Dette er et veldig viktig tema, sier Odd Ravn, mangeårig avdelingssekretær i FO Akershus.

Les også: Staker ut en god kurs, men burde stilt tydeligere krav til kompetanse

Fra plikt til svikt

Øyvind Pedersen, seniorrådgiver hos fylkesmannen i Oslo og Akershus, bekreftet at manglende kunnskap om lovgrunnlaget for tvang og makt er et stort problem.

– Mange av dere vil komme opp i situasjoner der dere vet at tvang er nødvendig for å unngå at vedkommende skader seg selv eller andre. Det har dere plikt til å avverge, en omsorgsplikt. Å si at det ikke finnes lovhjemmel for tvang fordi vedkommende ikke har en utviklingshemning, det holder ikke. Det er omsorgssvikt, fastslo Pedersen.

Øivind Pedersen (t.v.) ga en rask innføring i lovene som regulerer tvang og makt. HEr i samtale med Odd Ravn, fylkessekretær i FO AKershus.

Solfrid Rød

Mangler kunnskap

Ifølge Pedersen finnes det lite kunnskap om tvangsbruk overfor personer som ikke har en utviklingshemning. Det finnes ingen statistikk, men fylkesmannens erfaringer viser at det for eksempel gjelder mennesker med demens, autisme, ervervede hjerneskader, psykiske lidelser og fysiske funksjonsnedsettelser. Problemstillingen er kjent fra skoler, barnehager, dagsentre, kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.

– Det er svært varierende kunnskap om hva man har lov til og ikke, men bevisstheten er økende. Fylkesmannen får stadig flere henvendelser om dette. Men fortsatt er enkelte unnvikende og lar være å bruke tvang, selv om konsekvensen er at noen blir skadet, sa Pedersen.

Et vanlig problem er at folk får for lite tjenester.

– Det holder ikke. Dere kan ikke la folk gå til grunne der ute fordi de ikke vil ha tjenester. Dere må motivre og finne ut hva som skal til. Når folk motsetter seg hjelp i hjemmet, er det ofte fordi det kommer så mange nye hele tiden. Da sier vi til kommunen at de må organisere seg annerledes, forklarte Pedersen.

Les også: – Overrakset over statlig diskriminering

Oppsplittet lovverk

Han ga de frammøtte en rask innføring i et fragmentert lovverk. Selv om det er mangelfullt, er det det som gjelder i mange år ennå.

Inntil tvangslovutvalget legger fram sin utredning i 2018 og Stortinget en god stund etter det igjen kan vedta en ny samlet lov, er makt og tvang regulert i følgende lover:

• Helse- og omsorgsloven (kapittel 9) regulerer tvang og makt overfor personer med utviklingshemning.

• Pasient- og brukerrettighetsloven er uavhengig av diagnose, brukes når personer motsetter seg helsehjelp og ikke har samtykkekompetanse.

• Vergemålsloven regulerer administrativ maktutøvelse, og kan brukes til å frata personer rettslig handleevne på bestemte områder, som økonomi og bosted.

• Politiloven med tilhørende politiinstruks gir politiet hjemmel til å bistå helsetjenesten i å gjennomføre vedtak om tvang.

• Psykisk helsevernloven hjemler både innleggelse og såkalt ambulant tvang, det vil si at personer kan hentes ufrivillig til medisinsk hjelp.

• Straffeloven regulerer tvungen omsorg og andre særreaksjoner.

– Søk påfyll og hjelp

Nedslagsfeltet og tolkingen av lovverket har endret seg over tid, mener Pedersen. Fra den typiske utagerende atferden til spørsmål om å beskytte personer med lettere utviklingshemning mot farer i nærmiljøet og på sosiale medier.

– Vi som fører tilsyn har rettet mer og mer oppmerksomhet mot de gode faglige føringer knyttet til forebygging. Dere har plikt til å forhindre at folk skader seg selv eller andre. Om vedkommende ikke har diagnosen utviklingshemning, kan dere likevel ikke skylde på manglende lovhjemling. Det finnes muligheter i andre lover, gjentok Pedersen.

Han understreket at all tvangsbruk skal dokumenteres og journalføres. Er man i tvil i enkeltsaker eller trenger påfyll mer generelt, er det bare å ta kontakt med Fylkesmannen, oppfordret Pedersen.

– Vi er lite tilgjengelig på telefon nettopp fordi vi er mye ute og snakker om dette. Send en epost, så hjelper vi gjerne, avsluttet han.

Les også: Kaldheim utfordret FO - og fikk svar på tiltale