Av Kristine Jensen Langnes, Vårin Myhre Eriksen og Bodil Grundvold

Uavhengig av profesjon har vi som jobber som profesjonelle hjelpere en utdannelse i bunn. Kunnskapen bør ligge til grunn for den forståelsen vi har for jobben vi gjør. Profesjonelle hjelpere er mennesker i yrker der vi møter andre mennesker i situasjoner der de har behov for profesjonell hjelp, støtte og omsorg. Der smerter og lidelser er i fokus. Et slikt yrkesvalg bør være godt gjennomtenkt av den profesjonelle hjelperen. Gjennom utdanning og erfaring vet vi hva en slik jobb kan føre med seg av belastninger og utfordringer. Til tross for disse forutsetningene vil det alltid være variabler som vi ikke kan forutse. Hvilke forutsetninger og redskaper bør vi som profesjonelle hjelpere ha med oss i møte med mennesker som har opplevd eller befinner seg midt i traumatiske kriser?

Smerte og lidelse er ofte uttrykk for traumatiske hendelser, der en persons følelse av tryggheten i verden endres. Traumatiske kriser er de krisene som inntreffer etter alvorlige hendelser som vil kunne føre til en plutselig endring i livet, slik som etter større katastrofer, alvorlige ulykker, brå død, krig og vold (Waldenstrøm, 2005). I rollen som profesjonell hjelper vil det være svært hensiktsmessig å kjenne til noen av de mest gjenkjennbare og hyppige traumereaksjonene. Det være seg hjertebank, angst, aggresjon, skjelvinger, søvnproblemer og/eller hukommelsestap (Modum Bad, 2014).

Disse symptomene vil det være fordelaktig at vi er bevisst på når vi står i negativt aktiverende situasjoner, det vil si situasjoner der kroppen og/eller sinnet reagerer med frykt, sinne eller lignende emosjoner.

Aktiveringen vi opplever vil henge sammen med hvor vi er i vårt toleransevindu i selve situasjonen. Toleransevinduet er en modell som ofte brukes for å forstå ettervirkninger av traumer. Den kan hjelpe oss med å forstå sammenhengen i reaksjonene: Jo bedre vi kjenner igjen reaksjonene (over/underaktivering), jo lettere vil vi kunne finne igjen fotfeste (Modum Bad, 2014).

Vi kan aldri bli fullstendig mentalt forberedt på egne reaksjoner. Som profesjonelle hjelpere må vi være klar over at vi også er mottakelige for vonde følelser. Inntrykk og sanser vi opplever i arbeidssammenheng vil kunne påvirke oss og være med oss videre i livet. Det er ikke mulig å slå av følelsene. Vi vil også kunne oppleve å finne likhetstrekk i situasjoner i vår jobb med vårt private liv. Ingen er skånet for sorg og lidelse i sitt private liv, selv om graden og hyppigheten av sorg varierer.

Bearbeidelse, ikke bebreidelse

Hva gjør det med oss som profesjonelle hjelpere å jevnlig stå i krevende situasjoner? Er vi oppmerksomme nok på egne reaksjoner etter møter med sterke inntrykk? Hvordan kan vi ivareta oss selv for å hindre slitasje på egen mental og fysisk helse?

I en krevende situasjon med smerte og lidelse er det viktig å ta seg tid til å kjenne på egne reaksjoner og hvordan vi jobber oss gjennom disse. Da står vi sterkere når vi på et senere tidspunkt kommer i en liknende situasjon. Vi klarer raskere å gjenkjenne reaksjonene våre og vi vet hva vi må gjøre for å jobbe oss gjennom det.

Når vi opplever ulykker og katastrofer, vil det naturlige være å reagere med stressreaksjoner. Stress kan anses som både positivt og negativt, avhengig av situasjonen vi befinner oss i. Det er en naturlig kroppslig reaksjon som kan oppstå i krevende situasjoner, blant annet i rollen som profesjonell hjelper. Det setter kroppen vår i beredskap og aktiverer oss. Dersom vi er oppmerksomme på at reaksjoner kan forekomme, vil de i mindre grad kunne ta overhånd og styre oss. Er vi bevisste og har kontroll på stresset, vil vi ha bedre forutsetninger for å skjerpe sansene våre. Vi kan dermed forsøke å bruke stresset som en positiv pådriver, framfor ett negativt hinder.

Det er ikke vi som profesjonelle hjelpere som gjennomgår den traumatiske opplevelsen, det være seg den direkte volden, den alvorlige ulykken eller det brå dødsfallet. Det vil ikke dermed si at vi unntas reaksjoner eller følelser knyttet til hendelser om vi er nære hjelpere over tid til menneskene som er rammet. Dette vil også gjelde om vi står i samme type hendelser ofte. Våre reaksjoner som profesjonelle hjelpere vil ikke være like sterke, men over tid og ved å fange inntrykkene vil vi til slutt kunne bli sekundærtraumatisert (Isdal, 2017).

Hvis vi ikke bearbeider inntrykk og reaksjoner, står vi i fare for å bli overveldet av tidligere smertefulle erfaringer. Triggere vil kunne oppstå i nye situasjoner, og kan i verste fall sette oss ut av stand til å handle. Flukt, kamp og frys er grunnleggende forsvarsmekanismer, som kan være ødeleggende for oss i situasjoner der vi behøver å være klar, orientert og fokusert. Derfor er det lurt å reflektere over de tidligere krevende situasjonene der faktorer som ytre sanseinntrykk, indre erfaringer, fysisk smerte eller kroppslige reaksjoner har vært overveldende eller skremmende (Modum bad, 2014).

Den gode egoisten

Så hva med denne oksygenmasken da? Ta på din egen maske før du hjelper andre er en sikkerhetsinstruks vi blir minnet på av kabinpersonalet hver gang vi flyr. For å kunne hjelpe andre, må du selv være trygg, regulert og tilstedeværende. Er vi som profesjonelle hjelpere selv ivaretatt, vil vi også kunne ta vare på andre mennesker i deres situasjoner.

Våre private liv kan ikke skilles helt fra våre arbeidsliv. For å kunne være tilstrekkelig til stede i vårt arbeid, bør vi være tilstede i våre private liv. Er vi godt ivaretatt, hørt og kan senke skuldrene hjemme, vil vi kunne ha større utholdenhet for det vi møter i arbeidslivet. Siden det ikke finnes noen av-knapp på de inntrykkene vi møter i arbeidssammenheng, er det viktig at vi er oppmerksomme på at jobben kan bli med oss hjem. Å finne gode metoder for å prosessere inntrykk er derfor viktig.

Søvn, hvile og fysisk aktivitet er grunnleggende behov for selvivaretakelse fysiologisk sett. Dårlig søvnkvalitet kan påvirke vår yteevne, slik også mangelen på hvile kan gjøre. Hva vi definerer som hvile vil variere fra person til person. Gode forslag kan være å lese bøker, dyrke egne hobbyer og være sosial med venner og familie. Aktiviteter og fritidssysler der en får fritak for de store omsorgskravene og problemene. Fysisk aktivitet kan også være en god faktor for å få utløp for spenninger som samler seg i kroppen. Dette kan bidra til å jevne ut impulser fra arbeidslivet og hjelpe oss til å koble ut i privatlivet.

«Fysisk aktivitet fremmer helse, trivsel og livskvalitet, og dokumentasjonen på at fysisk aktivitet har betydning for behandlingen av en lang rekke sykdomstilstander regnes i dag som overbevisende», heter det i Aktivitetshåndboken til Helsedirektoratet.

Det er også energi å hente i den jobben vi gjør. Vi som profesjonelle hjelpere får ofte drivkraft i møtet med dem vi hjelper. Det vil gjerne motivere oss, engasjere oss og drive oss videre til å ville stå i den jobben vi har. I krevende situasjoner må vi kanskje minne oss selv på våre personlige verdier og hvorfor vi valgte denne yrkesretningen. Selv om det ofte er de utfordrende opplevelsene som gir sterkest inntrykk, er det viktig å fokusere på de positive opplevelsene og den gode følelsen det gir å kunne være til stede og hjelpe andre i deres kriser. Å kjenne på at vi har gjort vårt beste og vært til stede for de som hadde det vondt, gir ofte mestringsfølelse og økt trivsel.

Tryggheten i hverandre

I arbeid der vi ofte møter nye inntrykk fra menneskers liv og traumatiske kriser vil dette gjøre noe med oss. Vi vil kanskje ikke legge merke til det der og da, da slike reaksjoner ofte dukker opp etterpå. Vi har alle et naturlig behov for å håndtere reaksjonene og følelsene våre. Å ha en kultur og åpenhet for debriefing på arbeidsplassen er viktig. Å kunne snakke med andre som har forståelse for situasjonen, og som kan ha kjent på de samme følelsene, er ikke bare viktig for prosessen, men også for det psykiske. Ved å snakke sammen, er man ikke alene om de tankene og følelsene man sitter med.

«Debriefing har til hensikt å skape et følelsesmessig klima som tillater at hendelsen eller innsatsen bearbeides fornuftsmessig og følelsesmessig. Målet er å forebygge en utvikling av negative, psykiske senfølger hos innsats- og helsepersonell» (Isdal, 2017, s. 189). Det finnes flere gode retningslinjer for hvordan debriefing burde legges til rette for og følges opp. Vi vil anbefale den enkelte å sette seg inn arbeidsplassens egne prosedyrer.

I de tilfeller vi ikke føler behov for debriefing, kan det fortsatt være nødvendig med noen som lytter. En plass der vi kan få snakket om det vi har gått gjennom eller stått i. Vi bør derfor finne egne fristeder, der vi sammen med kollegaer vi stoler på, kan få muligheten til å lufte det vi måtte trenge å prosessere. For at dette skal være hensiktsmessig for oss, må vi føle at vi blir lyttet til og forstått, med blant annet kollegastøtte og opplevelsen av ett trygt arbeidsmiljø.

Nettverket på jobben er med på å skape et miljø som har til hensikt å ivareta oss. Det er viktig å bli fanget opp dersom vi blir syke av jobben vår. Kunnskapen om helsefarene er sentrale for at vi selv skal ta ansvar for egen helse. Ifølge Per Isdal (2017) finnes det tre nivåer av ansvar:

• Arbeidsgiverens ansvar

• Kollegenes ansvar for hverandre

• Arbeidstakers/individets ansvar for seg selv

Dersom vi blir syke av jobben, finnes det ett lovverk som styrer disse forholdene; arbeidsmiljøloven. Arbeidsgiver har ett juridisk ansvar når det gjelder arbeidstakernes vilkår.

Når det å bearbeide blir for vanskelig

Hva når alle tiltak vi iverksetter og implementerer ikke fungerer slik vi håper eller hadde sett for oss? Når alle forhold tilsynelatende ligger til rette for god ventilasjon og ivaretakelse, men vi fortsatt ikke finner fotfestet og ei heller klarer å håndtere inntrykkene. Hvor står vi da?

Sykefraværet for fjerde kvartal 2017 var klart høyest innen helse- og sosiale tjenester (8 prosent), som sysselsetter hver femte arbeidstaker. Tall fra Nav viser at det i hele 2017 var gjennomgående helse- og sosiale tjenester som hadde høyest sykefravær. Statistikk viser også til at helse- og sosialarbeidere har noen av de mest belastende og helsefarlige jobbene (Per Isdal, 2017.)

Derfor er det viktig at vi tar på alvor og lytter til de symptomer og faresignaler vi har beskrevet i artikkelen. Er vi til stede og kan gjenkjenne våre reaksjoner, vil vi få tydelige signaler på at veggen er truende nær. Da gjelder det at vi hører etter og adresserer problemene før de får overtaket og gjør oss syke.

Vi ønsker oss gode hjelpere og vi ønsker selv å være en god hjelper, men hva betyr det? Er det denne tanken om å være god nok og til stede nok, som driver oss lengre enn det vi egentlig har kapasitet til? Ønsket om å verne, støtte og ta vare på? Driven etter å lette smerten for de som har det vondt. Kan dette engasjementet vi har for andre, i noen tilfeller tømme oss selv så mye at vi ikke lenger klarer å ta vare på egenomsorgen? Vil vi kunne si at det er en essensiell del av å være profesjonell hjelper å være så engasjert, drevet og «på» at vi ikke bestandig klarer å kjenne egne begrensninger?

Det private bak det profesjonelle

Vi har kommet til en erkjennelse av at det ikke er så enkelt å separere livet. Det som følger deg som profesjonell hjelper, vil også følge deg som privatperson. Det er ingen hatt som kan tas av ved arbeidsdagens slutt, for deretter å hentes fram neste dag. De reaksjoner, følelser og inntrykk som setter seg i oss vil vi bære med oss, og derfor har vi i vår artikkel presisert viktigheten av å bearbeide og minimere belastningen vi får i vår jobb. Hvis vi klarer dette, vil vi også gi oss selv bedre forutsetninger for å kunne leve med de belastninger som vi må bære med oss og som etterhvert blir en del av oss. Kunnskapen vi får, må vi omgjøre til gode erfaringer der vi lærte noe om egne reaksjoner, som vi i neste situasjon kan bruke forebyggende. «Pass på å ha god balanse mellom den omsorgen du har for andre, og den omsorgen du har for deg selv.» (Isdal, 2017, s. 238).