JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Illustrasjon: Sara Tanderø

Illustrasjon: Sara Tanderø

Sara Tanderø

Avgjørende hjelp til familier i Sandnes

Noen foreldre har det ekstra vanskelig. Ressursteamet i Sandnes gjør pioner-arbeid og gir tiltrengt hjelp til både barn og familier. Modellen gir gode resultater.
25.04.2016
09:31
21.08.2023 17:14

Målgruppen er familier med barn i alderen 0-18 år som har en psykiatrisk diagnose fra spesialisthelsetjenesten og vansker med å fungere tilfredsstillende i hverdagen. Barna vi møter, har ofte flere samtidige diagnoser: ADHD, ADD, autismespekterforstyrrelse, Tourette syndrom, tvangslidelser (OCD), angst og somatiske sykdommer som allergi, matintoleranse, vekt- og spiseproblematikk.

Å forholde seg til barn med utfordrende atferd og omfattende vansker er belastende for familie og skole. Foresatte ønsker hjelp til barnet og til å få det bedre sammen som familie. Barnet er blitt utredet, og foresatte har gjerne deltatt på foreldrekurs ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Nå ønsker de mer forståelse og veiledning i forhold til sitt barn. Ofte ønsker de foreldreveiledning i tillegg til at familieveileder skal snakke med barn og søsken om det som er vanskelig og utfordrende (Berge m. fl. 2012).

Familien kan få tjenester fra ressursteamet dersom barnet har funksjonsnedsettelse og betydelig funksjonssvikt, og familien trenger assistanse i form av praktisk veiledning og opplæring, for å få til nødvendig endring i situasjonen. Tilbudet skal bidra til å fremme barnets helse og utvikling.

Sandnes etablerte den nye tjenesten i 2012. Ressurs-teamet skal veilede og hjelpe familier som har barn med psykiatrisk diagnose og omfattende vansker. Ut fra tilbakemeldinger og omtale kan en si at Sandnes har fått til noe, utviklet en modell, som ser ut til å fungere.

Teamet har sin forankring i politiske vedtak, og ble lagt til Helsestasjonens familiesenter. Det var et relativt nytt kommunalt tjenestetilbud som få andre kommuner hadde etablert, og det ble sett på som pionerarbeid i regionen. Tilsvarende tjeneste blir beskrevet som ambulant team og familieteam i Helsedirektoratet (Sosial- og Helsedirektoratet, 2007) og Sommerschild (Sommerschild m.fl. 2015).

Foresatte søker selv om denne tjenesten, og søknader blir vurdert av Samordningsenheten som tildeler tjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Målet for tjenesten er å bidra til å gjøre barn og foresatte bedre i stand til å håndtere dagliglivets gjøremål, utvikle gode rutiner i hjemmet og gjøre barn og foresatte mest mulig selvhjulpne (www.sandnes.kommune.no).

Leder ved familiesenteret deltar i tildelingsmøter med Samordningsenheten, der søknader drøftes og behandles, før vedtak går videre til ressursteamet.

Utveksling av informasjon

Tre familieveiledere inngår i ressursteamet: to kliniske barnevernspedagoger og en klinisk vernepleier. De utarbeider tiltaksplan i samarbeid med foresatte. Familiene får hjelp fram til det går bedre eller andre tjenester overtar. Ett veiledningsforløp kan ta fra tre måneder til et og et halvt år. Når vi avslutter et veiledningsforløp, skriver vi rapport til foresatte med kopi til Samordningsenheten, der det står hva som er blitt gjort, hvordan det har gått og hva vi tenker videre.

Familieveilederne kjenner til familiene det jobbes med i ressursteamet fra drøftinger og veiledning i teamet. I noen forløp kan en familie få hjelp fra to eller tre familieveiledere samtidig for å få etablert en rutine som å stå opp eller gjøre lekser. Vårt mål er å dyktiggjøre og styrke foresatte i omsorgsarbeidet, slik at de selv kan møte og hjelpe barnet på en utviklingsfremmende måte (Hafstad & Øvreeide, 2011).

Å motta veiledning og gjøre endringer i hjemmet krever egeninnsats fra foresatte. Mange familier er klare for endringsarbeid, mens andre er slitne, og ønsker at noen skal overta. Ulike personligheter og oppfatninger hos foresatte kan være en utfordring. Det den ene opplever som et problem, kan den andre synes er helt greit. Vi drøfter ofte foresattes ulike væremåter og oppfatninger, og ser på hele familieklimaet for å få til nødvendig endring for barnet (Hafstad & Øvreeide, 2011; Torgersen, 2008).

Vi jobber ofte på flere områder samtidig, med for eksempel å lære barnet å dusje eller bruke rett fottøy, få bedre skole-hjem-samarbeid og økt diagnoseforståelse. Vi ser ofte at barnet kan fungere bra på en arena, og slite på andre.

Vi bruker KOR (klient- og resultatstyrt praksis) (Duncan m.fl. 2008) som samtale- og evalueringsverktøy i alle forløp. De foresatte skårer selv hvordan de opplever at barnet har det, og gir tilbakemelding på hjelpen de får. Hver familieveileder følger opp fire-fem familier til enhver tid, og det fremkommer positiv endring i 90 prosent av sakene (Duncan m.fl. 2008).

Familieveileder hjelper til med praktisk veiledning og opplæring ut fra konkrete problemstillinger i hjemmet. God informasjon kan bidra til endring og økt forståelse for barnet (Sommerschild m.fl. 2015). Når barn og foresatte får veiledning og opplæring i gode rutiner og forutsigbarhet, blir hverdagen lettere for dem. Forståelse og positive mestringsopplevelser er med på å gi foresatte trygghet og trivsel i hverdagen. Ytre struktur og emosjonell regulering er nødvendig for å gjenopprette gode vaner og rutiner i familien.

Små tuer velter store lass

Som familieveileder blir jeg opptatt av hva som ligger bak en negativ utvikling i hjemmet. Ikke sjelden kan en enkeltstående endring eller detalj føre til at vanlige dagligdagse gjøremål blir store utfordringer.

Valg av mat eller atferd kan være svært krevende, i hvert fall for et sensitivt barn som er redd for å gjøre feil.

Dusjing er en annen situasjon som kan bli et problem for familien. Ett eksempel: Barnet kan dusje, men nekter å gjøre det, og foresatte ber om hjelp. Når vi får undersøkt situasjonen kan det være en misforståelse eller tilgang til flere dusjsåper og sjampoflasker som er årsaken til at det har stoppet opp. Barnet/ungdommen er redd for å gjøre feil, ta feil såpe, og nekter å dusje. Den samme hjelpeløsheten kan oppstå i garderoben, under måltider og ved legging.

Andre kan trenge hjelp til skole eller praksis, for å bli kjent, lære om en skal gå opp eller ned trappen for å finne klasserommet, og bli trygg på nytt sted. Usikkerhet og frykt kan bli til et stort problem for barnet, familien og skolen.

Når hjem og skole skjønner hvordan barnet fungerer, kan problemet langt på vei være løst. Da kan de hjelpe barnet til å føle seg trygt, tilrettelegge, trene og følge opp barnet på en god måte. Ny forståelse, gode rutiner og forutsigbarhet kan være med på å bedre situasjonen.

Å få innarbeidet gode vaner og rutiner i hverdagen er gull verdt. Når rutiner er på plass og atferden automatisert, trenger en ikke tenke over det en gjør eller ta så mange valg. Men rutinen må følges opp og vedlikeholdes for å forhindre tilbakefall. Det er ikke gjort en gang for alle. Det krever engasjement og utholdenhet hos foresatte. Og med vekst og utvikling vil det hele tiden komme nye utfordringer og spørsmål som det må tas stilling til. Å fatte at det ikke går over er for mange foresatte en egen prosess (Elvén m. fl. 2012).

Å forstå, forklare, forvente og følge opp er ord som går igjen i det kliniske arbeidet. Å forstå innebærer å se, skjønne, begripe og oppfatte hvordan noe er og henger sammen. Når en forstår, blir en mindre frustrert og kan tåle mer. Det trengs gode forklaringer for at noen skal forstå. Forventninger kan føre til positive forandringer, og en må følge opp for å opprettholde rutiner.

Roller i samarbeid

Det krever engasjement og allianse for å få til positiv endring (Valla 2014). Ved å lytte og undersøke hva barn og foresatte ønsker hjelp til, og gjennom tett samarbeid over tid, kan en finne fram til felles oppfatning av situasjonen. Å sette seg inn i hvordan barnet/den andre tenker og har det inni seg, er viktig for både familieveileder og foresatte. Når vi ser og skjønner barnet, og familiens situasjon, kan vi sammen støtte barnet i positiv retning (Bråten m. fl. 1996).

Foresatte har kompetanse på egen familie, og familieveileder har faglig kompetanse (Webster-Stratton m. fl. 2007). Sammen jobber vi med å finne gode strategier og praktiske løsninger og gjenopprette rutiner, slik at familiene kan oppleve en god hverdag sammen igjen.

Å veilede barn og foresatte krever respekt og ydmykhet, og god forståelse for barnets og familiens utfordringer. Bevissthet omkring egen rolle og egne holdninger er viktig for å etablere et tillitsfullt og godt samarbeid med familien.

Mange vonde følelser og mange behov

Det kan være krevende og utfordrende for barn, søsken og foresatte å leve med og begripe annerledeshet i familien. Vi møter på sorg og skuffelse og slitne barn og foresatte. Det kan være flere i samme familie med vansker som det må tas hensyn til. Det kan være en lang vei å gå for å akseptere annerledesheten, og lære seg å leve med den (Elvén, et al., 2012).

Barnets fungering, trivsel og helse er viktig. Barnet snakker om egne interesser, venner og hendelser hjemme eller på skolen. Hendelser som har vært vanskelige, vonde eller urettferdige kommer ofte fram. Barnet har behov for å forstå og bli forstått, være med å påvirke, og bli respektert.

Det er ofte de foresatte som kjenner mest på hvor ille situasjonen er og som har det største lidelsestrykket. De snakker om konflikter som oppstår rundt barnet og om upassende oppførsel hjemme og på skolen.

Skolevegring, mobbing og selvskading er andre vansker vi møter.

Daglige gjøremål som før gikk fint, som å sove i egen seng, og stå opp, kan bli konfliktfulle eller umulige. Det er lett å skjønne at noen foresatte kan gi etter for å få ro og trygghet i hjemmet igjen, noe som kan bli et uheldig mønster på lengre sikt.

Barnet kan mer eller mindre bevisst innta sjefsrollen i huset. Barnet vil bestemme og kan gjøre kraftig motstand mot de foresatte.

Familien ønsker hjelp til å få hverdagen til å fungere igjen, gjenopprette rutiner og struktur i hjemmet. For å få til nødvendig endring må foresatte og barn bli bevisst på hvordan situasjonen er, sette ord på hvordan de vil ha det og være villig til å gjennomføre endringer. Familieveileder er til stede i endringsarbeidet, støtter underveis og reflekterer sammen med dem (Andersen m.fl. 2005).

Blir godt kjent med barnet

Ressursteamet jobber eklektisk, systemisk og fleksibelt. Det er åpenhet for at ulike teorier og metoder kan være virksomme, og at samarbeid med alle som er rundt barnet i hverdagen, er viktig for å få til varig endring.

Familieveileder og psykolog reiser sammen på første hjemmebesøk. Vi etablerer kontakt, avklarer forventninger og får et unikt bilde av hvordan familien har det. Familiens behov er med på å styre varighet og intensitet på tjenesten. Noen foresatte ønsker hjelp hver dag i en periode, mens andre er fornøyd med veiledning en gang per uke eller annenhver uke.

Familieveileder er mye på hjemmebesøk, er med barnet ut for å trene og eksponere det for vanskelige situasjoner, og samarbeider med andre instanser. Det kommer stadig nye fortellinger og ny forståelse, som den hermeneutiske sirkel (Nilssen, 2012).

Tillit og engasjement hos barn og foresatte gjør endring mulig. Ved å bli kjent med barnet, se, lytte og skjønne barnet og dets ressurser og interesser, bygges det tillit og allianser. Ved bruk av programmet «rePULSE» (www.repulse.se) får en forståelse for barnets tanker, følelser og handlinger i ulike situasjoner, og et godt utgangspunkt for å gi nyttig veiledning til foresatte og samarbeidspartnere (Sommerschild m.fl. 2015). Det krever ofte felles forståelse og innsats fra alle som er rundt barnet i hverdagen for å få til en varig endring.

Barn sammenligner seg med andre barn, de ønsker likhet, rettferdighet og mestring. For å mestre, trenger en gjerne tilrettelegging fra de nære rundt, og trening for å tørre, klare og ville gjøre mer selv. Nye ferdigheter må forklares, vises og trenes på, før de kan brukes naturlig. Ved å jobbe med aldersadekvat atferd, sosiale og praktiske ferdigheter og økt selvstendighet, kan en endre på vaner og tankemønster. Dette krever igjen trygge og støttende omgivelser.

Det er behagelig for barnet å holde på med egne interesser og særinteresser. Som voksne vet vi at barnet også må lære å forholde seg til det som er mer nøytralt, kjedelig og ubehagelig. Med økt forståelse er det lettere å møte barnet der det er, og gi nødvendig utviklingsstøtte (Hafstad & Øvreeide, 2011).

Opplæring for de voksne

De foresatte får støtte og opplæring i å se og koble seg på barnet gjennom lek og aktiviteter, holde fast på gode regler og rutiner, og lede barnet videre (Webster-Stratton m.fl. 2007). Ved å støtte og «pushe» barnet innenfor nærmeste utviklingssone kan en få til ønsket utvikling, samtidig som en kan beholde god stemning i hjemmet (Bråten m.fl. 1996).

Foresatte ønsker ofte at vi som fagpersoner deltar og støtter dem i møter som er rundt barnet. Vi snakker med øvrig familie og nettverk, holder foredrag i skole og avlastningshjem og gir praktisk hjelp i forhold til søknader til Nav og kommunen. Noen ønsker hjelp til å komme i kontakt med familievern, psykiatrisk poliklinikk eller andre instanser. Vi hjelper familier med å opprette kontakt for at de skal få nødvendig støtte videre.

Godt å få hjelp hjemme

Hva som har vært nyttig for familiene og hva som har gitt positiv endring, kan det være flere svar på. Noe av det familiene synes er nyttig er:

• At noen kommer hjem og hjelper dem med det som er utfordrende.

• Få støtte og forståelse i en vanskelig situasjon fra en fagperson og slippe å stå alene.

• At familieveileder snakker med foresatte, barnet, søsken og andre nære rundt barnet.

• Få hjelp til å finne gode praktiske løsninger.

• Få opplæring i nye måter å tenke og snakke sammen på.

• Jeg tror det kan være flere faktorer som har medvirket til at ressursteamet fungerer godt:

• Ressursteamet har en god forankring i kommunen.

• Det ble tidlig etablert prosedyrer og maler for arbeidet, det formelle ble systematisert og har vist seg å fungere i praksis.

• Familieveilederne har videreutdanning og er sertifisert som KOR-veiledere, og trives i jobben.

• Tjenesten er frivillig, de foresatte er selv med på å bestemme hvordan hjelpen skal gis, og beholder kontrollen (Valla 2014).

• Familieveileder kommer nært inn på familier og hendelser, ved at samtaler er integrert i familienes naturlige aktiviteter i dagliglivet (Kvale m.fl. 2009). Familieveilederne får primærkunnskaper om barnet og familiene, er der over tid og møter utfordringene hjemme.

• Som familieveileder kan vi reflektere sammen med foresatte, samarbeidsparter og andre i teamet.

Vi mottar veiledning fra psykolog, og får nødvendig støtte og råd fra kolleger underveis, i tillegg til at det er handlingsrom og støtte fra ledelsen. Alt dette er med på å sikre tverrfaglighet, trivsel og kvalitet i arbeidet, noe som kommer brukerne til gode.

Utfordringer

Det kan være krevende å finne løsninger og få til nødvendig endring i familier. I følge KOR og virksomhetens statistikker er det i 10 prosent av veiledningsforløpene ingen eller negativ endring. Noen familier trenger mer, eller noe annet enn familieveiledning, for å få til endring. Det kan være omfattende vansker i familien, flere barn eller voksne med vansker som en må ta hensyn til, og det kan være en uavklart situasjon i forhold til hva som er familiens ønsker og behov. Noen familier ønsket egentlig annen hjelp eller tjeneste som miljøterapeut i hjemmet, avlastning eller barnebolig. Andre trenger hjelp fra barnevernstjenesten eller spesialisthelsetjenesten.

Ressursteamet ble omorganisert fra 01.01.2016, noe som kan bidra til endring og videreutvikling av denne tjenesten.

Forfatteren vil takke Helsestasjonens familiesenter i Sandnes for faglige innspill og støtte underveis i skriving av denne artikkelen. Og en stor takk til Fellesorganisasjonen (FO) som har støttet dette arbeidet økonomisk.

Om forfatteren

Jannet Time er klinisk vernepleier med videreutdanning i trening av sosial kompetanse. Studerer til master i sosialfag ved UIS. Jobber som familieveileder ved Ressursteamet i Sandnes. Hun fikk stipend av FO for å skrive denne artikkelen.

Referanser

Andersen, T., Thomsen, H. & Bøgeskov, T. (2005). Reflekterende processer : Samtaler og samtaler om samtalerne (3. udg. [kapitlet «Et nyt gensyn med bogen - ti år efter» er oversatt fra norsk af Tom Bøgeskov]. utg.). København: Dansk Psykologisk Forlag.

Berge, T., Aune, T., Hagen, R. & Martinsen, K. (2012). Håndbok i kognitiv atferdsterapi i behandling med barn og unge. Oslo: Gyldendal akademisk.

Bråten, I., Thurmann-Moe, A. C., Øzerk, K. & Dale, E. L. (1996). Vygotsky i pedagogikken. Oslo: Cappelen akademisk forlag.

Duncan, B., Ystanes, O., Tuseth, A.-G., Fjeldstad, T. & Sparks, J. (2008). I fellesskap for endring : En håndbok i klient- og resultatstyrt praksis. Oslo: Gyldendal akademisk.

Elvén, B. H., Veje, H., Bejer, H. & Fjæran-Granum, T. (2012). Utviklingsforstyrrelser: Sårbarheter og tiltak. Oslo: SPISS forlag.

Hafstad, R. & Øvreeide, H. (2011). Utviklingsstøtte: Foreldrefokusert arbeid med barn. Kristiansand: Høyskoleforlag.

Kvale, S., Brinkmann, S., Anderssen, T. M. & Rygge, J. (2009). Det kvalitative forskningsintervju (2. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.

Nilssen, V. L. (2012). Analyse i kvalitative studier : Den skrivende forskeren. Oslo: Universitetsforlaget.

Sommerschild, H., Garløv, I., Grøholt, B. & Weidle, B. (2015). Lærebok i barnepsykiatri (5. utg. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Sosial- og Helsedirektoratet (2007). Psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene. Veileder. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Torgersen, S. (2008). Personlighet og personlighetsforstyrrelser (2. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.

Valla, B. (2014). Videre : Hvordan psykiske helsetjenester kan bli bedre. Oslo: Gyldendal akademisk.

Webster-Stratton, C., Solberg, M. H., Okstad, K. A. & Gröhn, H. (2007). De utrolige årene : En veiledning i problemløsning for foreldre med barn i alderen 2-8 år (2. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.

www.repulse.se

25.04.2016
09:31
21.08.2023 17:14

Om forfatteren

Jannet Time er klinisk vernepleier med videreutdanning i trening av sosial kompetanse. Studerer til master i sosialfag ved UIS. Jobber som familieveileder ved Ressursteamet i Sandnes. Hun fikk stipend av FO for å skrive denne artikkelen.