Profesjonsrådet for sosionomer: Kathrine Haugland Martinsen, Ingunn T. Ellingsen, Hanne Glemmestad, Cecilie Zachariassen, Lena Ytreland, Leif Roar Kalleberg, Thore Saugerud, Nils Karlsholm, Helene Harby

Det kommunale barnevernet er et komplekst fagfelt og en av hovedarenaene for sosialfaglig arbeid i velferdsstaten. Barnevernet skal sikre barn og unge trygge oppvekstvilkår, og det krever bred kunnskap om barns utvikling og forhold som kan utgjøre en risiko for en negativ utvikling og livssituasjon. I løpet av de siste 20-30 årene har sammensetningen av faglig ansatte i barnevernet endret seg. Tidligere var det først og fremst sosionomer som forvaltet det kommunale barnevernsarbeidet, i dag utgjør barnevernspedagoger den største faggruppen. Ved utgangen av 2014 var 2 416 årsverk besatt av barnevernspedagoger, mens sosionomene utgjorde 1 499 årsverk (SSB, 2015). Hva som er årsaken til denne endringen er vanskelig å si, men et sterkere barneperspektiv i barnevernsforvaltningen kan være en forklaring. Utviklingen gjør det imidlertid betimelig å stille spørsmål ved om dette er en hensiktsmessig utvikling, og hvilke konsekvenser endringen kan ha for det barnevernsfaglige arbeidet.

Barnevernspedagogutdanningen ble etablert for å styrke fagkompetansen i institusjoner for barn og unge. Barnevernspedagogens metodefag betegnes som sosialpedagogikk, med miljøterapi som viktig tilnærming. Kunnskap om utsatte barn og unge kan sies å være kjerneområde i dagens barnevernspedagogutdanning.

Sosionomutdanningen ble etablert som ledd i oppbyggingen av velferdsstaten, med sosial trygghet og rettssikkerhet for utsatte individer og grupper som det sentrale utgangspunktet (Askjem, 1981; Ellingsen & Levin, 2015). Dette er linjer sosionomutdanningen bærer med seg den dag i dag.

Faget sosialt arbeid retter seg mot utfordringer som oppstår i forholdet mellom individ og samfunn eller grupper og samfunn. I praktisk utøvelse handler det om å bidra til endring, både i enkeltpersoners livssituasjon og i samfunnet gjennom å motvirke marginalisering og ekskludering. Kunnskap om offentlig forvaltning og hvordan løse, redusere og forebygge sosiale problemer på individ-, gruppe- og samfunnsnivå har derfor vært og er fortsatt sentralt i utdanningen (FO, 2014b). En bred kunnskapsplattform er nødvendig når utdanningen retter seg mot et bredt arbeidsfelt, men også fordi faget skal utøves i spenningsfeltet mellom individ og samfunn (Levin, 2004).

I alt 53 440 barn og unge fikk hjelp av barnevernet i 2015, enten gjennom hjelpetiltak eller omsorgstiltak (SSB 2016). De vanligste grunnene for barnevernstiltak i 2015 var:

• Manglende foreldreferdigheter: 29 prosent

• Psykiske problemer hos foreldrene: 17 prosent

• Stor grad av konflikt hjemme: 11 prosent

• Andre forhold ved foreldrene/familien: 10 prosent

• Rusmisbruk hos foreldrene: 8 prosent

Dette gjenspeiler komplekse sosiale problemer som åpenbart utgjør en risikofaktor for barn og unge. Forskning viser også at mange av de familiene barnevernet jobber med, tilhører de lavere lagene i samfunnet (Kojan, 2011). Vi kan derfor ikke lukke øynene for hvordan sosio-økonomiske forhold virker inn på barns omsorgssituasjon. Spesialisert kunnskap om barn og unges utvikling er viktig for å gi gode tiltak for barn som lever under omsorgssvikt. Barnevernspedagoger har større tyngde på dette i sin utdanning, og utgjør derfor en viktig yrkesgruppe i barnevernet. Kompleksiteten som ligger i omsorgssviktsituasjoner, tilsier at det samtidig er nødvendig med bred kunnskap om sosiale problemer relatert til for eksempel rus og psykiatri, og ikke minst hvordan fattigdom og
sosioøkonomiske forhold belaster familier.

Profesjonsrådet for sosionomer drøftet våren 2016 spørsmålet: Hva er det med sosionomens kompetanse som gjør yrkesgruppen viktig for det kommunale barnevernet? Mange kompetanseområder ble løftet frem, blant annet koordinering av tverrfaglig samarbeid, forvaltningskompetanse, juridisk kompetanse, metodisk kompetanse, kommunikasjon og samhandlingskompetanse. Noen av kompetanseområdene kan sies å være mer særegne for sosionomene, mens andre kan like gjerne tilskrives barnevernspedagoger. Likevel er sosialt arbeid et bredere fag enn sosialpedagogikk. Et bredere fagområde kan gi sosionomen en særlig kompetanse i å se behovet for, samt å lede og koordinere tverrfaglig arbeid. I barnevernsfaglig arbeid kan tverrfaglig samarbeid være helt avgjørende for å bedre livsbetingelsene for barnet og familien, men også for å hjelpe foreldre. Sosionomen har også en bredere forvaltningskunnskap og juridisk kompetanse utover barnevernsloven. Bred juridisk kompetanse handler ikke bare om å fatte vedtak om tiltak, men også om å ivareta brukeres rettsikkerhet gjennom god forvaltningspraksis. En bredere forvaltnings- og juridisk kompetanse kan også bidra til å utløse andre tjenester. Kombinasjonen av individ- og samfunnsperspektiv gir også sosionomen en særskilt kompetanse i å se det barnevernsfaglige arbeidet i en større samfunnsmessig sammenheng.

Vi mener at både barnevernspedagoger og sosionomer utgjør viktige yrkesgrupper i det kommunale barnevernet. Til tross for både likheter og forskjeller i utdanningen, er det i praksis en tendens til å likestille disse to yrkesgruppene (Oterholm, 2015). En gryende diskusjon er om sosialarbeiderutdanningene bør slås sammen til en utdanning, en diskusjon vi ikke skal gå inn på i denne omgang. Vi har ulike profesjonsutdanninger med dels ulikt innhold, dels felles. Et godt barnevern fordrer at yrkesgruppene ikke bare tar i bruk sin felleskompetanse, men også sin særegne kompetanse. Ikke for å skape motsetninger, men for å bli bedre til å utnytte potensialet i den kunnskapen yrkesgruppene har med seg inn i barnevernet. Målet er at vi, sosionomer og barnevernspedagoger, sammen styrker det kommunale barnevernet slik at det faglige arbeidet vi gjør, blir best mulig for barn og familier.

Så oppfordringen fra profesjonsrådet for sosionomer er: Sosionomers kunnskap og kompetanse er viktig i barnevernet - ta den i bruk!