Eksemplene er hentet fra stillingsannonser og en facebookgruppe for vernepleiere. Vernepleierstudent Linn Løvlie Slette mener språket avdekker skremmende holdninger.
Solfrid Rød
Nå må vi stoppe opp og tenke på språket vi bruker
Vi vernepleiere kan ikke smykke oss med høy grad av etisk bevissthet og faglig standard hvis språket vi bruker er preget av paternalistiske og stigmatiserende holdninger.
«I dag går jeg på Ole»
«... stillinger knyttet til atferdsbolig»
«Jeg jobber innen PU»
«Du bør ha erfaring fra arbeid med atferd»
«Jeg jobber i bolig»
Som vernepleierstudenter lærer vi mye om stigmatisering, marginalisering, målrettet miljøarbeid, empowerment, paternalisme, formynderi og makt. Makten vi har over menneskene vi er satt til å hjelpe er stor. Mange er prisgitt et velfungerende hjelpeapparat. Derfor må refleksjon og etisk bevissthet i aller høyeste grad gjennomsyre arbeidet vi gjør og språket vi bruker. Ordene vi velger er ofte preget av personlige holdninger og verdier.
Yrkesetisk grunnlagsdokument for vernepleiere innleder med å presisere at all faglig kunnskap bygger på en bestemt virkelighetsforståelse og et bestemt menneskesyn, og dermed er ikke kunnskapen verdinøytral. Yrkesutøveren må derfor ha et kritisk blikk på egen fagkunnskap og hvordan den utvikles og brukes. Jeg velger å tro at dette også gjelder språket vi bruker.
Vi utdannes til å styrke og fremme individets forutsetninger i henhold til gap-modellen. Hva om språket hemmer forutsetningene og gir næring til å opprettholde gapet mellom samfunn og borger? Setningene i starten av dette innlegget er hentet fra Vernepleiergruppen på Facebook, og stillingsutlysninger som søker etter vernepleiere til ulike tjenester i det ganske land. Nå må vi stoppe opp og tenke oss om! Jeg håper og tror ikke personen som skrev «I dag går jeg på Ole» mener dette bokstavelig, men tenker vi over at menneskene vi yter tjenester til kan føle seg tråkket på av ordbruken vår? Hva med Oles nærmeste pårørende? For meg blir ordene «går på» synonymt med en indirekte paternalistisk tankegang.
På samme måte som vi får en innføring i atferdsanalyse bør vi ha innføring i sosialfaglig retorikk og lingvistikk før vi kan titulere oss som vernepleiere. Fra atferdsanalysen vet vi at alt er atferd. Atferdsbegrepet er dermed ikke et negativt ladet ord, men et ord som rommer mangfold og muligheter. Når jeg ser ordet «atferdsbolig» eller «atferd» i eksemplene som nevnt over undres jeg. Ordet atferd får automatisk en negativ merkelapp, og atferdsbolig framstår som et ekstremt stigmatiserende ord. Gapet øker med slik ordbruk. Jeg mener vi i større grad må gjøres bevisst språkets påvirkningskraft og betydning under vernepleierutdanningen. I ordet «utdanning» hviler ordet dannelse. Vi dannes til å bli kompetente, reflekterte og etisk bevisste tjenesteytere der alle arbeider mot et felles mål: å styrke individets forutsetninger og redusere samfunnets krav.
Yter vi tjenester i andres hjem, eller bor borgerne vi er satt til å hjelpe på vår arbeidsplass? Tilfredsstiller vi eget maktbehov ved å ha makt over andre?
Vi bør i større grad reflektere over spørsmålene listet opp over, og vi må bevisstgjøre oss selv, og andre, på hvilken makt språket har i vårt daglige virke. For det første: Vi går ikke på Ole. For det andre: Vi yter tjenester til mennesker med ulike hjelpebehov som på godt og vondt har et like bredt atferdsrepertoar som deg og meg. Og sist men ikke minst: Språket er med på å definere virkeligheten. Vi kan ikke smykke oss med høy grad av etisk bevissthet og faglig standard om språket vi bruker indirekte er preget av paternalistiske og stigmatiserende holdninger.
