Christel Preteni-Isefjær, miljøterapeut ved Ungdomspsykiatrisk klinikk, Ahus

Min hverdag som miljøterapeut handler om å møte sårbar ungdom i krise. De er innlagt på lukket avdeling og avskåret fra et normalt ungdomsliv. Å være «innlagt på lukka» betyr at du ikke får fulgt vanlig skole, du får ikke opprettholde fritidsaktiviteter og du får heller ikke treffe venner som du pleier. Du kan ikke gå på kjøkkenet og ta deg drikke uten å bli låst opp for, og du må be om dopapir når du går tom. Hverdagen hos oss er ganske ulik en vanlig hverdag. Det er fire måltider om dagen til faste tider, du må spise på langbord med mange mennesker du ikke kjenner, og du har voksne mennesker rundt deg som er der for å observere deg. Jeg tenker at det å bli innlagt på lukket avdeling kan være en tung opplevelse for en ungdom som allerede har det vanskelig. Miljøterapien blir desto viktigere, og jeg mener det er nødvendig å rette fokuset mot omsorg, respekt og samarbeid for å få innpass hos ungdommene.

Statens Helsetilsyn skrev en tilsynsrapport etter at en 14 år gammel jente tok livet sitt ved en psykiatrisk avdeling på Østlandet. Der står det: «Det bør foreligge sikkerhetsrutiner for fjerning av farlige gjenstander hos pasienter med selvmordsrisiko. Farlige gjenstander bør holdes atskilt fra pasienter som er vurdert med forhøyet selvmordsrisiko.» Og videre: «Selvmordsfare er statistisk forhøyet for pasienter når de er innlagt i en psykiatrisk avdeling.» (Helsetilsynet, 2018)

Ny forskning viser at det ikke går an å forutsi hvem som kommer til å ta livet sitt (Fosse, Ryberg, Carlsson, & Hammer, 2017; Large et al., 2016; Large et al., 2018). Hvis vi ser bort fra akutte kriser med kortvarig behov for sikring, mener jeg det er dårlig behandling å fokusere på fjerning av såkalte farlige gjenstander. Det kan holde ungdommene i live mens de er innlagt, men gir dem ikke bedre forutsetninger for å klare et liv på utsiden. Jeg mener det gir dem et dårligere utgangspunkt, fordi vi har tatt ansvaret fra dem, framfor å styrke deres egne evner til å holde seg selv i live.

Idéen bak miljøterapi er at miljøet i institusjonen skal ha en terapeutisk funksjon. Kort fortalt skal miljøterapien være planlagte tiltak som kan begrunnes faglig. Tiltakene skal bidra til fysisk, psykisk, sosial og åndelig vekst (Lillevik, Øien 2015).

Som miljøterapeuter blir det jobben vår å bli kjent med ungdommene for å hjelpe. For det er livet der ute, utenfor den lukkede avdelingen, som er vanskelig å leve. Og det er dette livet de skal få til å leve når de skrives ut. For å kunne hjelpe er miljøterapeutene avhengige av at ungdommene slipper oss innpå. For å få til det, må vi vise at vi bryr oss om dem. En måte vi kan vise dette på er at vi prøver å normalisere miljøet i avdelingen. I praksis innebærer dette at vi har juletre med juletrelys på, selv om det betyr at det er lange ledninger i stua. En annen måte å vise dette på er at vi tåler å høre at de har lyst til å dø, uten å møte dem med sanksjoner. Det viktigste for oss er å være her for dem i det vanskelige, og gi dem opplevelser som styrker troen på at livet kan bli bedre. Ved å la ungdommene beholde ladekablene sine mener jeg at vi viser respekt for deres behov, og at de får trene på å overleve i trygge omgivelser.

Vi er godt utdannet personale som fortløpende vurderer hver enkelt ungdom basert på blant annet humør, hendelser, utsagn og risikofaktorer. På bakgrunn av disse vurderingene går vi tettere på når behovet tilsier det, og gir mer spillerom når det går bedre. Samtidig vurderer vi også hvilke gjenstander som kan være tilgjengelig i avdelingen, uten at det skal bli farlig verken for ungdommene eller oss. Vi lærer ungdommene at tanker, ord og følelser ikke er farlige. Vi ønsker å være trygge voksne som utforsker årsaken til at de har tanker om å ta sitt eget liv, og gi dem verktøy for å overleve. Vi ønsker å vise at vi tåler smerten, slik at de tør å komme til oss neste gang.

Slik jeg leser Helsetilsynets anbefalinger, vil muligheten for å ta gode miljøterapeutiske vurderinger bli sterkt svekket. Ved å fjerne farlige gjenstander fra avdelingen vil den individuelle tilpasningen bli erstattet av en standardisert behandling, og færre ungdommer vil få den hjelpen de trenger.

De sikringstiltakene som eventuelt blir satt i gang på en avdeling kan umulig følges opp på utsiden. På denne måten står vi i fare for å lære ungdommene at den eneste plassen de er trygge når de har tanker om å dø er innlagt på lukka uten farlige gjenstander rundt seg. Slik risikerer vi å skape et behov for innleggelse hver gang de har lyst til å dø.

I vår avdeling opplever jeg at vi er nok miljøterapeuter på jobb til å være trygge voksne for ungdommene. For meg betyr det at vi er mange nok til at jeg kan drøfte vurderinger med kompetente kollegaer hvis jeg er usikker på noe. Dersom jeg blir bekymret for en ungdom, er vi mange nok på jobb til at jeg kan være sammen med denne ungdommen uten at det går utover andre. Ved å tilbringe tid sammen kan jeg gi trygghet og hjelp til å takle det vanskelige uten at hen trenger å ty til selvskading eller selvmord. Min erfaring er at dette er god behandling. Vi ruster ungdommen til å klare livet på utsiden ved å gi hen og omsorgspersonene verktøy til å leve med selvmordstanker, uten at det trengs gjentatte innleggelser.