Eirik Dahl Viggen, Fontene

eirik.dahl.viggen@lomedia.no

Tre dedikerte barnevernsarbeidere bryter tausheten for Fontene. Men det må skje anonymt av frykt for represalier.

Helsetilsynet avdekket i mars svikt i 40 av 44 kommunale barneverntjenester: Barn får ikke hjelp til rett tid, omsorgssvikt avdekkes ikke, hjelpetiltak fungerer ikke. Hvordan er det å ha ansvaret for de mest utsatte barna i disse kommunene? Hva gjør du når jobben din er å redde barn fra overgrep og vanskjøtsel, men kommuneledelsen pålegger deg å la være?

Les fullversjon av denne saken i Fontene nr. 4

Sosionomen som gikk sine egne veier

«Nina» er sosionom. Fontene møter henne på et kjøpesenter, et sted hvor det er lett å forsvinne i mengden. Hun tok utdannelsen i voksen alder og fikk jobb i barnevernet i en liten kommune på Østlandet for fem år siden.

Når hun starter i jobben, er kollegene langtidssykmeldte. I tråd med kommunale vedtak settes det ikke inn vikarer. Men Nina bretter opp ermene. Innen kort tid får hun god kontakt med foreldre og lærere på den lokale skolen. Snart begynner foreldre selv å ta kontakt. Saksmengden vokser.

Nina skal egentlig ha «bare» 25 saker, men i perioder sjonglerer hun over 70. Hun har ikke tid til å dokumentere lenger. Dermed har ikke barnevernet mye noe å stille opp med i fylkesnemnda. I Isteden blir barn boende hjemme med dysfunksjonelle foreldre. Etter to år er Nina utslitt av stress og nagende samvittighet.

– Legen ville sykmelde meg, men da ble jeg veldig stressa, for jeg visste at da ville ingenting bli gjort.

Gapet vokser

Mens 43 000 barn fikk hjelp fra barnevernet i 2007, hadde tallet i fjor økt til 52 000. I samme periode økte stillingene i det kommunale barnevernet med 24 prosent, men tallet på undersøkelser økte med hele 43 prosent. Selv om regjeringen har gitt penger til opptil 500 nye stillinger, har arbeidsmengden per stilling økt.

Mot bristepunktet

En morgen står Nina ved kjøkkenbenken klar for morgenritualet, en porsjon havregryn med melk. Hun setter skjeen i munnen, tygger og svelger. Øyeblikket etter velter det opp igjen ut i vasken.

– Jeg følte at jeg druknet. Jeg var ikke à jour, hadde ikke nok kontakt med barna og de voksne. Det var kaos.

Da hun kom til hektene igjen, skjønte hun at hun måtte si opp.

På dypt vann

«Torgny» ble barnevernleder i en annen kommune for fire år siden. Tjenesten hadde tygget og spyttet ut en håndfull ledere på like mange år. Han ankommer et underbemannet barnevernkontor preget av slitne medarbeidere, flere av dem i langvarige konflikter.

– Politikerne mente vi brukte for mye penger på barnevernet, og Fylkesmannen godtok ikke ressursmangel som grunn for fristbrudd. Derfor måtte vi kamuflere ressursmangelen.

Når en familie ikke møter opp til samtale, rapporterer de at brukerne unndrar seg hjelp, istedenfor å oppmuntre og følge opp. Slikt har de ikke tid til, men i rapportene til Fylkesmannen ser det ut som om de gjør det de skal.

På det meste er over en fjerdedel av staben sykmeldt. Torgny ber administrasjonen om åtte nye stillinger. Det avvises. Han begynner å sove dårlig. Han føler seg sjuk. Du er utbrent, forklarer legen, og utgangen blir en langtids sykmelding før han sier opp jobben.

Mannen som visste for mye

«Stig» er barnevernleder i en kommune på Østlandet, men bare inntil videre. Han valgte nemlig en tøffere strategi enn Torgny.

Til å begynne med gjør han som alle andre. Han melder fra i linja om underbemanning. Barn som er ofre for alvorlig omsorgssvikt har i denne kommunen måttet vente opptil to år før barnevernet har undersøkt. Han sier ifra igjen. Ingenting skjer.

Men Stig nekter å være med på kommunens dekkoperasjon.

Profesjonelt ulydig

Istedenfor å tildele hver saksbehandler 40 saker for å «ta unna køen», setter Stig en grense på 20 saker. Han gjør det av to grunner – for å synliggjøre underbemanningen og for å skjerme de ansatte. Han vet at gir han dem 40, så rekker de uansett bare halvparten.

De overskytende sakene setter han på venteliste. Det er ulovlig. Media får nyss om saken: Kommunen bryter barnevernloven. Bråket gjør at kommunen får noen av de øremerkede stillingsmidlene regjeringen bevilget i 2010. Likevel er det Stig som havner i kommuneledelsens søkelys. For det var han som snakket med media.

I skuddlinjen

En dag i fjor høst kalles han inn på teppet. Foran ham sitter rådmann, etatsleder, virksomhetsleder og økonomisjef. Temaet er situasjonen i tjenesten, men framfor alt Stigs fremferd. De gir klart uttrykk for at dette ikke er hva man forventer av en lojal lagspiller. Det er en overhaling.

– Det var følelser i sving, med en intensitet i det som ble sagt. Det jeg hadde gjort hadde berørt dem. Jeg hadde gitt dem en skrape i lakken.

I mars i år mottar han varsel om oppsigelse.

– De vet at jeg er dønn lojal mot det faglige og at de ikke klarer å presse meg. Kanskje de nå ser sjansen til å ansette en leder de kan styre mer.

Fryktens ministerium

– Hvorfor får dere ikke lov til å fortelle samfunnet hva som skjer?

– Barna er det mest ukrenkelige vi har. Det koster mye rent menneskelig å fortelle åpent at en ikke klarer å holde frister i barnevernet, sier Stig.

Anmerkninger fra Fylkesmannen svir. De fleste kommunene er under stort økonomisk press og kutter gjerne likt i alle poster.

– Men det er forskjell på å ikke asfaltere et høl og å ikke hjelpe et barn. De glemmer at vi har et oppdrag gitt av staten som er overordnet kommuneøkonomien, sier Stig.

– Hva gjør at ikke flere tør å fortelle om dette til et fagblad som Fontene?

– Å vite at en kollega ble sagt opp for såkalt illojalitet gjør noe med folk. Man skal ha en jobb som sikrer hjem og barn. Da føler man seg liten og maktesløs. Vi er ikke flinke nok til å si ifra at vi har krav på stillingsvern. Da er det lettere å trå til siden og si at det er nok meg det er noe feil med.

Trodde ukulturen var brutt

– For en del år siden gikk barnevernet under merkelappen de hemmelige tjenestene. Det er et stempel jeg oppfattet som borte, sier Ellen Galaasen i FOs arbeidsutvalg.

– Det er helt uforståelig hvorfor politikerne og befolkningen i en kommune ikke skal få vite om tilstanden i tjenesten for noen av sine mest sårbare.

At ledere og ansatte nektes å uttale seg er ukultur, hevder Galaasen. Uten åpenhet, svekkes tilgjengeligheten til barneverntjenestene, og en kan da stille spørsmål ved kvaliteten i tjenesten, påpeker hun. Kommunene sitter med svaret, mener Galaasen.

– Slik det ble lagt opp til da regjeringen satte av midler til 400 nye stillinger, må de synliggjøre behovet og si fra.

KS tar avstand

Hva mener kommunenes arbeidsgiverorganisasjon KS om at barnevernledere pålegges å holde tett om svikt i tjenesten?

– Vi må ta sterk avstand fra det. Å rapportere korrekt informasjon er avgjørende viktig for beslutningsgrunnlaget for planlegging av tjenestene. Jeg er hellig overbevist om at rådmenn flest har det i ryggmargen, sier KS’ områdedirektør for interessepolitikk, Helge Eide.

– Er det ok å nekte barnevernledere å uttale seg til presse eller politikere når alt annet er prøvd?

– Der det foreligger lovbrudd er det en plikt å si ifra internt, deretter eksternt dersom det skulle bli undertrykt internt.

Fontene har til denne saken vært i kontakt med en håndfull andre barnevernledere som gjentar Nina, Torgny og Stigs beskrivelser av råkjør på ansatte og svikt for brukerne. De har ikke ønsket å fortelle av frykt for å miste jobben eller av hensyn til sine familier. Hvis noen lesere kjenner seg igjen, tar vi imot tips.