Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Nærmere 60 prosent av kvinnelige innsatte i norske fengsler har vært utsatt for seksuelle overgrep i voksen alder, 42 prosent også som barn.

Kvinnene mener at fagfolk valgte å lukke øynene for det som skjedde. De er sinte på fagfolk de var i kontakt med, fordi de opplevde at de ikke ønsket å se hva som foregikk, skriver Marie-Lisbet Amundsen i artikkelen Bak glemselens slør, i siste utgave av Fontene forskning.

Like erfaringer

Amundsen, som er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk på Høgskolen i Vestfold, har intervjuet 10 kvinnelige innsatte om hvordan de seksuelle overgrepene har påvirket deres livssituasjon.

Hun understreker at utvalget er for lite til å være statistisk representativt, men mener det er verdt å merke seg at informantene utgjør en relativt homogen gruppe med tanke på erfaringer og opplevelser.

«Alle» visste

Kvinnene forteller om overgrep som startet så tidlig som i fireårsalderen og pågikk i flere år. De ble sviktet av voksne som skulle ha vært omsorgspersoner.

I tillegg opplever de det som et ekstra svik at ingen gjorde noe selv om mange visste hva som foregikk: Både naboer, førskolelærere, lærere, helsesøstre og sosialarbeidere, ifølge informantene til Amundsen.

«Sjefen for barnevernet bodde i nærheten. Han så hva som foregikk hjemme hos oss, for han sa til meg at sånn skal ingen ha barn ha det. Jeg var sint når stefar slo. Kontaktet barnevernet en gang, men saksbehandler der trodde stefar da han sa at jeg løy. Hun ønsket vel å tro ham, for det var jo det enkleste for henne. Etter det hørte jeg aldri noe mer fra barnevernet.», forteller en av kvinnene.

Unngikk å lete

For at barn og unge skal fortelle om erfarte overgrep er de i stor grad avhengige av at voksne tilrettelegger for fortrolige samtaler. Det viser studier som Amundsen henviser til i sin artikkel.

Ingen av kvinnene i Amundsens studie opplevde at fagfolk la til rette for en fortrolig samtale.

En kvinne forteller om en barnevernpedagog som sa at helsesøster hadde bedt henne spørre om noen forgrep seg på henne. Barnevernpedagogen sa samtidig at hun selvsagt ikke trodde at det var tilfelle, men at det altså ble forventet at hun spurte.

«Også hun fikk det svaret hun bad om», fastslår Amundsen.

Øker skammen

«Det faktum at fagfolk valgte å se bort fra det som skjedde, bidro til å forsterke ofrenes oppfatning av at det som skjedde var så skambelagt at ingen våget å snakke om det. Således bidro fagfolks likegyldighet, eller i beste fall uvitenhet, til å forsterke opplevelsen av at dette var noe måtte håndtere alene», skriver Amundsen.

Hun mener skamfølelsen er så sterkt knyttet til identiteten at den er vanskelig å bli kvitt. Noen av kvinnene er sosialt isolerte. Flere har store rusproblemer. Andre sier at de føler seg tilskitnet og verdiløse. Ingen av dem har hatt et forhold til en mann som har vart i mer enn et halvt år.

De opplever å bli sett ned på både av fagfolk og politi. De anmelder ikke overgrep de utsettes for i rus- og prostitusjonsmiljøet, fordi de ikke regner med å bli trodd.

Ingen hjelp å få

Når fagfolk bidrar til en følelse av at seksuelle overgrep er for skambelagt til å snakke om, er det svært alvorlig, konkluderer Amundsen.

«Ansvarsforholdet når det gjelder fagfolks svikt i møte med overgrepsproblematikken bør avklares. Dette må gjøres på en så tydelig måte at ingen i det offentlige rom kan være i tvil om hvor skyld- og skamfølelsen virkelig hører hjemme i situasjoner der fagfolk ikke tar barns rop om hjelp på alvor», skriver Amundsen.

Kvinnene sier at de opplever livet som tomt og meningsløst. Likevel har ingen av dem vært i kontakt med psykolog, verken før eller under soning. Til tross for store rusproblemer har ingen av dem mottatt tilbud om rusbehandling. Derimot har flere spist såkalte lykkepiller i mange år.

Artikkelen til Amundsen er en av åtte forskningsartikler i siste Fontene forskning, i tillegg til debattartikler og bokanmeldelser. Fontene forskning finner du her.