JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Barnevernet får verden i fanget

Barn med innvandrerbakgrunn har dobbelt så høy sannsynlighet for å komme i barnevernets søkelys som andre barn. Har barnevernet et forklaringsproblem?
03.10.2013
11:33
27.08.2015 20:01

eirik.dahl.viggen@lomeida.no

En vårdag en gang på 2000-tallet går mot slutten. Halima har vært på trilletur i parken med sønnen sin på et og et halvt. Idet hun nærmer seg inngangspartiet til den kommunale leiegården der hun bor, får hun øye på to uniformerte politimenn utenfor døren. De står sammen med to kvinner.

Politimennene følger med Halima opp til leiligheten i andre etasje. De lar henne amme før en av politimennene tar gutten fra fanget hennes og gir ham til kvinnene, som viser seg å være fra barnevernet. Mens kvinnene forsvinner ut døra med barnet, holder politiet Halima mot veggen.

Hun har ingen forklaring på det som skjedde. Hun husker redselen. Hun oppfattet at barnevernet mente hun var for syk til å ta seg av barnet sitt. Omsorgsovertakelsen var starten på en bratt utforbakke for flyktningen. Av hensyn til barna bruker vi bare fornavnet hennes.

Det siste året har afrikanske mødre gått i protesttog mot barnevernet i flere norske byer. De ser barnevernet som en hemmelig tjeneste som er ute etter å ta barna deres. Hvordan ble det slik?

I 2009 hadde 6,7 prosent av innvandrerbarn tiltak i barnevernet. Det samme gjaldt drøye fem prosent av norskfødte barn med innvandrerforeldre. Bare 2,9 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn hadde tiltak.

Tallene finnes i en rapport Statistisk sentralbyrå (SSB) utga i 2011. Innvandrerbarn har over dobbelt så høy sannsynlighet, og norskfødte halvannen gang så høy sannsynlighet for å havne i barnevernets søkelys, sammenliknet med andre barn. Landbakgrunn som hyppigst dukket opp i statistikken var Afghanistan, Irak, Somalia, Irak, Pakistan og Vietnam.

Griper barnevernet raskere inn mot ikke-vestlige innvandrere?

– Er det greit at noen barn får bank hjemme bare fordi de har en spesiell brunfarge i huden? sier fagleder ved barneverntjenesten i bydel Sagene i Oslo, Trine Ustad.

Lov om barn og foreldre setter rammene for hvordan barn skal ha det i Norge. Hvis man mener noe radikalt annet enn det som står der, havner men fort på kollisjonskurs, mener hun.

– Vi møter ofte krav om mer kulturell kompetanse, men skal vi gå og tenke at dette er en helt egen type mennesker, risikerer vi å ende opp i en type rasisme. Jeg sliter med å se på hvilket kulturelt nivå det er feil at barn har rettigheter.

Oppdragervold er det som ofte utløser meldinger til barnevernet. Men fram til 1987 var det lovlig å slå barn i Norge. Kan en forvente at alle innvandrere er skolert i sosialdemokratisk barneoppdragelse?

– Vi skal hjelpe foreldre med å oppdra barna uten å slå. Men vi er veldig tålmodige. Det er ikke slik at hvis et barn blir slått så kommer vi og henter det, sier Ustad.

Men der hjelpetiltakene kommer til kort, venter omsorgsovertakelse. Mens 5,9 per tusen barn uten innvandrerbakgrunn havnet under barnevernets omsorg, gjaldt det 8,6 per tusen innvandrerbarn, ifølge SSBs undersøkelse.

Hvordan kunne det skje? Hva var det hun hadde gjort som gjorde at barnevernet hadde mottatt flere bekymringsmeldinger om henne og sønnen hennes? Halima aner ikke. Det må være påfunn og løgner, mener hun.

Hun ble skilt fra guttens far, som overtok omsorgen. Et par år gikk i raskt nedadgående spiral. Hun ble tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus. Etter hun lyktes med å forklare at hun er gravid, slapp hun å ta medisiner. I løpet av sykehusoppholdet fødte hun sitt andre barn. Det gikk så fort at hun ikke rekker å påkalle personalet. Mor og barn ble kjørt i all hast til fødeavdelingen for kontroller. Dit kom også barnevernet og hentet den nyfødte. Barnet kom senere i fosterhjem et stykke unna Oslo.

– Med én gang barnevernet hører noe om oss, så kommer de og tar barna våre. Det finnes barnevernsfolk som forstår, man mange er det ikke. Jeg har fire barn. De går heldigvis på skole i Afrika, sier en kvinne som gikk i demonstrasjonstog mot barnevernet i regjeringskvartalet 8. mai i år.

Noen skiller seg ut i sin oppfatning av barnevernet. Den somaliske befolkningen er et ytterpunkt, mener Trine Ustad.

– Det går rykter i miljøet om at vi driver overvåkning og overtar omsorgen uten grunn. Så selger vi barna videre til norske barnløse par. Ifølge dem har vi overtatt 7000 somaliske barn, og det er jo helt feil.

Fortellingen om barnevernet spres raskt på nettaviser drevet av somaliske ildsjeler.

Halima har fått beskjed om at skulle hun få flere barn, vil hun ikke beholde omsorgen. Hun går til behandling ved et distriktpsykiatrisk senter og tilbringer dagene i et Nav-tiltak. Hun forstår ennå ikke hvorfor hun mistet omsorgen for ungene.

Uansett hvor faglig begrunnet en omsorgsovertakelse er, tyder mye på at barnevernet har store vansker med å gjøre seg forstått overfor innvandrere fra mange land.

– Vi bruker mye tid på det, sier barnevernkonsulent i bydel Sagene, Joachim Lie Aarud.

– Vi tar fram ark med figurer, piler og trappetrinn for å vise gangen i arbeidet, fra undersøkelse via ulike støttetiltak. På toppen av trappa er omsorgsovertakelse. Jeg har inntrykk av at informasjonen når gjennom.

Trine Ustad deltatt iblant på folkemøter i Røde Kors- og MiRA-regi.

– I alle fora hvor jeg har vært med og diskutert dette, har det ikke kommet ett spørsmål om barna. Det handler kun om de voksnes møte med barnevernet. Hvis du hiver barnet ut av likningen, eller ikke innrømmer at det finnes omsorgssvikt, er det vanskelig å argumentere for barnevern.

I en bydel lenger øst sitter klinisk sosionom Athar Ali og tar imot klienter i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Når han i tillegg leder Norsk innvandrerforum er han tett på både barnevernet og minoritetsmiljøene.

– På 1980-tallet la barnevernet for mye vekt på kulturforskjeller, men nå er det nesten ingenting, sier Ali.

Hvis man bare forstår hverandres måte å forstå på, vil man kunne få til et samarbeid, mener Ali. Men det lugger.

– Her er et eksempel jeg selv har observert. To mødre kommer til BUP med hvert sitt utagerende barn. Den ene moren har minoritetsbakgrunn. Hun er indignert over barnets stygge språkbruk og er mest opptatt av at barnet skal vise mer respekt. De norske moren er fortvilet over hvordan barnet har det. Hvordan skal vi hjelpe datteren som åpenbart har psykiske problemer? Barnevernet oppfatter at her er én mor som er mest opptatt av seg selv, og en annen mor som viser datteren stor omtanke. Enda begge trolig er like glad i barnet sitt.

De to ulike tolkningene setter utgangspunkt for videre vurdering av tiltak.

Posisjonene på hva som er akseptable grenser er i mange tilfeller gjensidig helt uforståelige, mener Ali. Norsk innvandrerforum holder jevnlig dialogmøter mellom barnevernet og foreldregrupper fra minoritetsmiljø. Tilnærming må skje begge veier.

– Innvandrere kan ikke oppdra ungene som de selv ble oppdratt i en landsby for 50 år siden. De må lære seg andre måter å sette grenser på enn fysisk avstraffelse.

– Barnevernet har på sin side en jobb å gjøre med å bli akseptert som hjelpeinstans. De bør arbeide mer med mekling mellom foreldre og barn, istedenfor konsekvent å ta barnas parti. Hvis man veldig ensidig støtter barnet, blir det barnevernet og barnet mot foreldrene, sier Ali.

Mens jeg snakker med Halima på gata i en av hovedstadens såkalt innvandrertette strøk, kjører en drosje inn til fortauet. Sjåføren iført solbriller ruller ned ruta og begynner å snakke på somali. Han avslutter på norsk:

– Jeg håper du får tilbake barna dine!

Han kjører videre. Halima har blitt en slags frontfigur i det somaliske miljøet, enda hun ikke er fra Somalia. Historien hennes holdes opp som eksempel på overgrep begått av Norge mot afrikanske familier. I hjemlandet hennes er det utenkelig at et offentlig kontor kan overta det kjæreste en har, barna.

03.10.2013
11:33
27.08.2015 20:01