JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Mette vant over medisinmennene

Mette Ellingsdalen kaller seg en overlever fra det psykiske helsevernet. Etter at hun som ung kvinne fikk elektrosjokk og mistet halvparten av språket, har hun et veloverveid forhold til ord.
04.10.2013
10:24
27.08.2015 20:01

I dag er den dagen da alle tog i hele Norge står stille, og ingen drosje er å oppdrive på Vålerenga i Oslo. Mette Ellingsdalen og dvergpincheren Tara er stresset, Tara gir fra seg små advarende bjeff.

Det er sju år siden Mette Ellingsdalen trosset legen og kvittet seg med alle medisiner. Omtrent like lenge som hun har hatt Tara. Sin livline og samboer. Den eneste som nyter godt av Mette Ellingsdalens håndarbeidskunnskaper nå til dags: Hun strikker hundegensere når hun er på reiser.

– Det er viktig å ha noen å bry seg om. Heldigvis krever ikke Tara lange turer, men hun må ut. Og da kan jeg likegodt stikke innom butikken når jeg allerede er ute. Jeg blir ikke sittende fast.

Som 38-åring har Ellingsdalen et snakketøy langt mer presist og overbevisende enn journalistens, men hun klarer ikke lenger å lese de russiske romanene hun leste som 15-åring. Å skrive synes hun er en plage.

Det vevre og diskret velkledde mennesket får frustrerte psykiatere til å mobilisere all sin autoritære arroganse. Mette Ellingsdalen har blitt en person som mange lytter til. Kompasset er egne erfaringer fra det psykiske helsevernet. Det bruker hun som leder av organisasjonen We Shall Overcome (WSO), i samtaler med systemforsvarere og folk i sjelelig nød.

Hun har vært innlagt i til sammen flere år med diagnosen «bipolar». I dag har det mindre mening for henne å snakke om «frisk» og «syk». Men det «vanlige» arbeidslivet kan ikke gi henne den fleksibiliteten hun trenger.

– Jeg fikk et sammenbrudd da jeg var 22 år. Det var vondt, men trolig nødvendig. Jeg var veldig sliten. Livet hadde vært for tungt siden jeg var liten.

Blide, skoleflinke Mette var et morsomt og initiativrikt barn. Hun skrev dagbok og dikt, og i flere år laget hun barneprogrammer på en lokalradio. Hun vokste opp på et lite småbruk i det sentrale Østlandsområdet med hjemmearbeidende mor og utearbeidende far.

Men oppveksten er ikke noe Mette tenker på med glede. Hun ville bort fortest mulig.

Løsningen ble å gå i lære som syerske. Som 16-åring flyttet Mette alene til Oslo.

– Mange tenker at det må har vært tøft å flytte hjemmefra så tidlig. Det tenkte ikke jeg. Det var tøffere å bo hjemme, og jeg ville bli selvstendig.

I dag har hun ikke kontakt med foreldrene, og er glad for å slippe julefeiringer i familiens skjød, uten at hun vi snakke mer om det. Venner, søsken, nieser og nevøer utgjør hennes familie. Hun sier at hun aldri har angret på bruddet med foreldrene.

Etter svenneprøven ble hun kostymesyer i operaen. Arbeidsmiljøet var godt. Hun likte å være på et sted med rom for fantasien. Men hun slet seg ut. Etter hvert klarte hun ikke å ta vare på seg selv: puste, stå opp, spise. Alt ble for tungt.

Som 12-åring hadde Mette Ellingsdalen blitt med i en karismatisk menighet. Hun mener at det ikke var religionen som gjorde henne syk. Tvert om beskriver hun omsorgen fra pastoren og hans familie som raus. De tok vare på henne. Men etter et halvt år ble hun innlagt. Parallelt kom også bruddet med menigheten.

Når hun nå ser tilbake, ser hun mange slående likheter mellom menigheten og psykiatrien:

– Begge er totalitære systemer hvor du skal godta andres definisjon av deg selv. Gjør du ikke det, får du problemer.

Tara legger sitt brune hode inntil halsen hennes og får litt vennskapelig kløing bak øret tilbake. Små bjeff forteller at Tara vil ned fra fanget til sin herskerinne. Mette og Tara trenger en pause.

Å ta pauser er noe Mette Ellingsdalen er blitt god på. Første gang var da hun reiste som misjonær til India.

– Jeg var nok verdens slappeste misjonær. Drakk meg full mens jeg ventet på flyplassen i Moskva. Men det gjorde godt å få pusterom. Det er ikke sant at nissen alltid følger med på lasset. Nå reiser jeg til utlandet noen måneder hvert år, til et sted uten strøm og telefon.

Under friminuttene i Egypt har hun begynt å trene yoga, den eneste idretten Mette Ellingsdalen ser noe poeng i for egen del.

Etter sammenbruddet som 22-åring ble Mette Ellingsdalen en «god pasient» i mange år. Hun ble utskrevet fra DPSen etter første innleggelse med to ark fra Felleskatalogen og piller for å dempe angsten. Nevroleptika, som vanligvis brukes mot psykoser. Hvis de ikke hjalp, skulle hun øke dosen.

Det førte til at hun havnet neddopet på legevakten, og et langvarig sykehusopphold.

– Jeg har blitt fortalt at medikamentene ville hjelpe meg å skille mellom viktig og uviktig. Med medikamentene innabords var ingenting viktig. Jeg lå godt under null.

I ettertid har Mette Ellingsdalen lest seg opp; de medikamentene som brukes mot psykose har effekt på bare en av fire pasienter.

I løpet av 13 år prøvde legene 25 forskjellige medisiner på henne, og hun tålte dem dårlig: Kronisk migrene, muskelsmerter, angst og kvalme ble hennes faste følgesvenner.

– Det verste var avmakten, det å miste min egen stemme. Opplevelsen av at dette var en situasjon på liv og død, en total avhengighet, samtidig som jeg visste at behandlingen var feil, noen ganger direkte skadelig. Det er noe galt med menneskesynet, en nedvurdering av pasientene. Det er veldig ødeleggende, og det har tatt meg lang tid å ta tilbake definisjonsmakten og egenverdien som menneske.

– Har du ingen gode erfaringer fra psykiatrien?

– Svært lite. Det finnes selvsagt gode mennesker i det psykiske helsevernet også. Intensjonene er nok gode. Men den medisinske modellen gjennomsyrer alle faggruppene. Det til tross for at forskning viser at det går bedre med de pasientene som ikke blir medisinert, også når det gjelder psykose. Som pasient sier du at dette ikke hjelper, og da svarer psykiateren jo da, du er blitt bedre. Vi kan ikke ha et system hvor pasientene opplever behandlingen som mishandling.

Løsningen er medikamentfrie tilbud som et alternativ, mener WSO. De har fått gjennomslag for medikamentfrie tilbud blant politikerne. Men helseforetakene har ikke fulgt opp signalene.

– Den nye regjeringen må ta grep. Det må være egne enheter, styrt av andre enn psykiaterne, for eksempel filosofer og sosionomer. Tvangsmedisinering må forbys. Det kan ikke forsvares verken i forhold til behandling eller menneskerettigheter.

– Du vil gi psykiaterne sparken?

– Ja, i alle fall som ledere. Du kan ikke ha ledere som ikke tror det er mulig å behandle uten medisiner. De viser ikke evne til å granske seg selv og det de gjør. De later til å synes at siden sykdommen er så ille, kan de prøve hva som helst uten å ha kunnskap om det hjelper.

Mette Ellingsdalen viser oss Skammens Grav på Ris Kirkegård. Massegraven rommer navnløse tatere og ofre for lobotomioperasjoner på Gaustad sykehus. Hvert år samles brukerorganisasjoner her for å minnes de som har mistet livet under behandling. Psykiatriske pasienters livslengde er 20-25 år kortere enn andres, viser forskningen. Mette Ellingsdalen regnet ikke med å leve forbi 30-årsdagen. Hun hadde et liv som hun ikke ville leve. Legen sa at hun ville være syk og måtte gå på medisiner resten av livet. Men etter et mislykket selvmordsforsøk fant hun ut at verre kunne det ikke bli. Hun ville slutte med medisiner uansett hva legen sa. Hun visste at hun ikke kunne regne med å få hjelp til det. For å få hjelp, må man være behandlingsvillig. Det betyr medisin.

Skulle hun innlegges på nytt, risikerte hun å bli tvangsmedisinert. Hun var alene med ansvaret for sitt skjøre liv. Heldigvis hadde hun en terapeut utenfor systemet og en søster som støttet henne.

En etter en fjernet hun medisinene over en periode på halvannet år, og etterpå følte hun seg bedre enn på lenge.

– Hvis du skulle gi råd til folk som jobber i systemet, hva ville du si?

– De må tørre å gjøre opprør mot lydighetskulturen. Det er skuffende at mange ser overgrepene uten å gripe inn.

Tara har blitt løftet opp igjen på fanget, og Mette Ellingsdalen stryker henne over ryggen og tenker over hva mer hun synes den nye regjeringen må gjøre med psykiatrien.

– Tvang, beltelegging og tvangsmedisinering må stoppe. Regjeringen må ta konsekvensene av FN-konvensjonen om ikke-diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser, og Lov om psykisk helsevern må fjernes. Den er diskriminerende og gir legene rett til tvangstiltak på ubestemt tid uten beviskrav. Den makten må tas fra dem, og menneskesynet må endres. De alminnelige nødrettsbestemmelsene gir mulighet for å gripe inn. Det handler om menneskerettigheter.

– Mener du at det ikke skal være mulig å legge inn folk med tvang?

– Jeg tror det vil finnes situasjoner man må gripe inn, men ikke med tvangspsykiatri. Og dette betyr ikke at vi ikke skal bry oss. Men det er mange måter å bry seg på uten å bruke tvang, og vi skal anerkjenne folks verdighet og autonomi. Det er viktig å redde liv, men vi må se på hvordan vi gjør det.

Tara bjeffer. Seansen er slutt. Kontortid. Noen må jo ta ansvar.

04.10.2013
10:24
27.08.2015 20:01