Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Den utdanningspolitiske debatten berører sosialarbeiderens identitet og samspillet mellom profesjonene i FO, og resulterte i lang taleliste da landsstyret onsdag tok opp tråden fra desembermøtet og fortsatte diskusjonen om utdanningenes lengde.

– FO har aldri tidligere sagt at kompetanse på bachelornivå er utilstrekkelig for arbeid i helse- og sosialsektoren. Hvis vi nå går for lengre grunnutdanning, må vi endre hele argumentasjonen vår, sa Randi Reese i sin innledning.

Det er trekk ved samfunnsutviklingen og reformene i offentlig sektor som truer den sosialfaglige kompetansen, og det er nødvendig at FO diskuterer hva denne skal inneholde for å møte kravene i FO-eres arbeidshverdag, sa Reese.

Urealistisk

Flere av landsstyrerepresentantene uttrykte skepsis mot å akademisere sosialarbeiderutdanningene.

– Hvem er det vi rekrutterer hvis grunnutdanningen blir femårig, spurte John-Ole Jørgensen fra FO Telemark.

Andre mente at en femårig master er urealistisk på grunn av kapasiteten i utdanningsinstitusjonene og lønnsnivået i offentlig sektor.

Heller videreutdanning

60 prosent av FOs medlemmer har en videreutdanning. Flere av landsstyrerepresentantene påpekte at det ikke nødvendigvis skyldes mangler i grunnutdanningen.

– Behovet for videreutdanning oppstår i praksisfeltet. Du kan ikke bli en god familieterapeut uten å ha jobbet en stund i feltet før du spesialiserer deg. Bare se på sykepleierne, de jobber noen år, deretter velger de spesialisering, sa Gudmund Rype fra FO Buskerud.

Han mener det utdannes veldig mange teoretisk flinke barnevernpedagoger som ikke tør å bruke kunnskapen sin fordi de er utdannet for langt unna praksis. Grunnutdanningen må være praksisnær, hevdet Rype.

– Jeg mener det er en verdi i seg selv at folk er i jobbene sine mens de videreutdanner seg. Det vil falle bort hvis vi går for master som grunnutdanning. Jeg tror ikke det er en god læringsstrategi eller en god strategi for fagutvikling, advarte Inger Lisbet Hegland fra FO Sør-Trøndelag.

Andre nestleder Kjetil Ostling pekte på at bare halvparten av FO-erne med videreutdanning får lønnsmessig uttelling for denne. Lærerne har derimot fått myndighetene til å erkjenne for dem at de trenger fire års utdanning, og får igjen for det fjerde året lønnsmessig, i følge Ostling.

For dårlige?

Debatten om utdanningens lengde ble aktualisert i fjor høst da Seksjonsrådet for barnevernpedagoger i sin utdanningspolitiske plattform vedtok å gå for en femårig barnevernpedagogutdanning. Hovedargumentet er at det gjentatte ganger er dokumentert et misforhold mellom utdanningens og kravene som møter ansatte i barnevernet. Et argument som landstyrets representanter ikke godtok uten videre.

– Hvem er det som sier at vi ikke er gode nok? Med min grunnutdanning står jeg rakrygget på at min kompetanse er tilstrekkelig i den jobben jeg skal gjøre. Det er rammebetingelsene som er problemet, ikke utdanningen, hevdet Gry Olsen fra Seksjonsrådet for vernepleiere.

Første nestleder Siv Karin Kjøllmoen påpekte at bare 10 prosent av de ansatte i tjenestene til utviklingshemmede er vernepleiere. Den viktigste kampen er å få flere vernepleiere inn i disse tjenestene og forhindre at kommunene omgjør stillinger, mente Kjøllmoen.

Hva er det vi mangler?

– Vi kan risikere å bli det forbundet som kritiserer oss selv for ikke å være gode nok, advarte John-Ole Jørgensen. Svikt i barnevernet skyldes ikke nødvendigvis manglende kunnskap hos sosialarbeidere, men heller hos andre faggrupper, mente Jørgensen.

Odd Ravn (FO Akershus) etterspurte mer informasjon om hvilken type kompetanse sosialarbeidere mangler. Handler det om at barnevernpedagogene bør kunne mer om jus og psykologi, eller er vi for dårlige på relasjon, som vi jo helst bør kunne, undret Ravn.

Man blir ikke bedre på relasjon av å lese, fastslo 3. nestleder Mimmi Kvisvik.

Den utilstrekkeligheten som er dokumentert både i teori og ferdighetsnivå er så alvorlig at en grundig debatt om egen utdanning er det eneste ansvarlige, argumenterte 2. nestleder og leder i seksjonsrådet for barnevernpedagoger, Kjetil Ostling.

Forpliktet av samfunnsmandatet

Han mener sosialarbeidere i kraft av sitt samfunnsmandat er forpliktet til bevissthet om egen kompetanse.

– Våre profesjoner er gitt stor makt. Vi er portvoktere i velferdsstaten, brukerne legger sine liv i våre hender. Det gir oss et spesielt ansvar. Ved å løfte denne saken tar vi det ansvaret, sa Ostling. Og fikk støtte av Tone Lise Urdal (FO Vest-Agder).

– Det er det samfunnsetiske som er det viktigste i denne debatten. Vi kan ikke forsvare det hvis det er slik at vår kompetanse ikke står i forhold til de oppgavene vi skal løse i velferdsstaten, sa Urdal.

Lang prosess

Ostling understreket at Seksjonsrådet for barnevernpedagoger kom til sine konklusjoner etter en lang og grundig prosess, i samarbeid med praksisfeltet og lærekreftene ved utdanningsinstitusjonene. Seksjonsrådet er enig i at det er rom for å styrke utdanningene også innenfor dagens treårige løp, men har lagt ambisjoner for innholdet som krever mer enn tre år.

– Det styrker FO som profesjonsforbund å ta denne debatten på alvor, sa Ostling og sammenlignet med sosionomenes 30 år gamle initiativ for autorisasjon, en kamp som ennå ikke er vunnet.

– Den debatten var helt klart ikke tilpasset hva som var realistisk å få til. Men den var kjempeambisiøs på brukernes vegne, sa Ostling. Han advarte mot å låse den utdanningspolitiske debatten til en diskusjon om master eller ikke og minnet at det finnes mange modeller for å utdanne dyktige sosialarbeidere.

Organisatoriske utfordringer

Seksjonrådet for barnevernpedagoger fikk honnør fra flere for å ha satt en viktig debatt på dagsorden, også fra dem som mener seksjonsrådet har gått for fort fram.

Randi Reese gjentok at hun opplever det som utfordrende at et av seksjonsrådene har gått inn for fem års utdanning.

– Jeg synes det bør være en åpenhet oss i mellom også før konklusjonene er klare. Vi har kommet kort i forhold til å avklare samhandlingsregler, sa Reese.

Seksjonsrådene må stå fritt til å mene om egen utdanning og profesjonsutøvelse, mente Kjetil Ostling og minnet om forpliktelsen overfor brukerne.

– Ja, vi skal ha stolthet i forhold til profesjonen vår, men vi skal ha den med oss inn i et fellesskap, mente Gry Olsen.

– Her må vi handle i fellesskap og unngå profesjonskamp. Det ville være ødeleggende for FO, advarte Inger Lisbet Hegland.

Både forbundslederen og flere av representantene understreket at det er landsstyret som skal være førende i denne diskusjonen. Hva som skjer hvis det ved neste kongress viser seg at det er uenighet mellom de tre profesjonene, er mer uklart.

– Det kan vi risikere. Da tror jeg vi trenger råd, sa Siv Karin Kjøllmoen.