JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Agnès Capella Sala

Pasienter trenger sosionomhjelp

Sosionomen har en viktig rolle for pasienter med somatiske sykdommer og skader. Godt sosialfaglig arbeid bygger både gode levekår og leveår.
17.08.2016
07:42
21.08.2023 17:14

Flere pasienter overlever alvorlige sykdommer og skader og bør kunne få gode leveår selv om de har tapt helse. Pasientene skal medvirke i størst mulig grad når livet videre skal planlegges, understreker Nasjonal helse- og sykehusplan (2015).

Planen anbefaler en mer desentralisert helsetjeneste med medisinsk forankring i universitets- og lokalsykehusene. Ferdigbehandlede pasienter skal få omsorg i kommunene.

Arbeid med rehabilitering skal i tråd med retningslinjer for rehabilitering begynne tidlig, helst fra dag én etter sykdom eller skade. Målet er bedre funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet (Nasjonal traumeplan - traumesystem i Norge, 2015).

Etter innføringen av Samhandlingsreformen i 2012 har spesialisthelsetjenesten blitt stadig mer medisinsk spesialisert med fokus på diagnostisering og behandling.

Men i enkelte forløp kan hjelp fra sosionom være helt avgjørende.Ett eksempel er et pasientforløp fra rehabiliteringsmedisin ved et universitetssykehus.

Marit Ingeborg Røssvåg.

Omfattende sosionomhjelp: Et case

Pasienten ble syk i 2008, og pasientforløpet går fram til nå i 2016. Utgangspunktet var kreft, leukemi, som han fikk behandling for med cytostatika og stamcelletransplantasjon. Han fikk hjelp av sykehussosionom med tre problemstillinger i denne perioden.

Mannen var gift og hadde barn. Men fordi han var livstruende syk, kunne han ikke reise hjem til familien. Mangelen på kontakt med barna plaget ham, og legen henviste til sykehussosionom (Helsedirektoratet 2010). Sosionomen ga informasjon og hjelp til å søke om pasientreiser for barn under 14 år. Dette ville si at barna fikk tilskudd til billett for å besøke far. De fikk også informasjon og samtale med helsepersonell under besøket. Pasienten sa at barna var glade for å treffe ham etter mange uker på sykehus, og han mente at de hadde blitt roligere og mindre engstelige.

Flere år senere ble pasienten igjen livstruende syk. I 2014 ble han innlagt på intensivavdeling med pneumokokk-sepsis, det vil si blodforgiftning. Sykdommen førte til koldbrann i fingre og tær. Mannen har nå varige skader i armer og bein.

Ektefellen satt ved senga hans i flere uker. Nav-kontoret kom på besøk på sykehuset, avklarte arbeidsevnen og anbefalte uføretrygd. Ha var imponert over en slik service.

Han fikk behandling ved ortopedisk og plastikkirurgisk avdeling med amputasjon og sårrevisjon hele sommeren. Der henviste igjen lege ham og ektefellen til sykehussosionom.

Under kartleggingssamtalen var de begge klare på at god helse var knyttet til om de fant gode løsninger på tilrettelegging av huset så han kunne være sosialt integrert i familielivet. De søkte boligkontoret om utbedringstilskudd til store ombygginger og tilrettelegging for rullestol med midler fra Husbanken, men fikk bare innvilget ca 40 000 kroner. Sykehussosionomen undersøkte saken videre med Husbanken regionalt, som informerte om særskilte midler ved slike skader. Hun hjalp pasienten og ektefellen med søknad, sosialrapport og koordinerende samarbeid med boligkontoret i kommunen, og han fikk innvilget ca 700 000 kroner. Huset sto ferdig i løpet av tre måneder, med innflytting til jul.

Sykehussosionomen hjalp også til med å søke om grunnstønad, hjelpestønad og TT-kort og hadde støttesamtaler med pasienten om tanker, følelser og relasjoner når behandlingen var tung. Ett av barna deres fikk også en slik samtale. Ektefellen var best hjulpet med å finne løsninger i boligen, få unna noe arbeid og få støtte fra familie og naboer.

Da pasienten kom til rehabiliteringsavdelingen, fikk han nye samtaler med sykehussosionom, som sammen med lege kartla om han kunne ha rett til pasientskadeerstatning. Grunnen til det var manglende barnevaksinering etter stamcellebehandling, som førte til pneumokokk-sepsis. Sosionomen skrev søknad i samråd med legen og pasienten, og pasienten fikk medhold.

Legen mener at det var en fordel at sykehussosionomen som kjente godt til saken, skrev søknaden.

Brukerundersøkelsen

I forbindelse med min hovedoppgave gjennomførte jeg en brukerundersøkelse på et universitetssykehus. Jeg spurte åtte pasienter om deres erfaringer med sykehussosionom (Røssvåg, 2007). Jeg så særlig på hvilken betydning tiltak som støttesamtaler og formidling av velferdsordninger hadde hatt for mestring av somatisk sykdom eller skade.

To pasienter syntes ikke at de hadde hatt nytte av samtale med sykehussosionom, mens seks pasienter mente at de hadde hatt utbytte av kontakten på ulike måter.

Flere hadde hatt nytte av løsningsfokusert støttesamtale etter at deres livssituasjon var blitt endret. Samtalen hjalp dem til å skape struktur ved å planlegge hverdagen, ta valg, løse konflikter, og holde i gang aktiviteter.

Noen av deltakerne hadde også fått emosjonelt bearbeidende støttesamtale. Innholdet i denne var bearbeiding av vanskelige tanker og følelser, og veiledning i å håndtere vanskelige relasjoner og sosiale nettverk.

Et tredje tiltak var formidling av velferdsordninger. Det var bidrag fra Nav, HELFO og forsikring til å dekke inntektstap og ekstrautgifter. I tillegg fikk de formidlet offentlige tjenester fra kommunen, som bolig og TT-kort.

En av grunnene som ble oppgitt for ikke å ha nytte av samtale med sosionom, var at tilbudet kom for tidlig i sykdomsforløpet, før pasienten hadde erkjent hvilke endringer sykdommen ville føre med seg.

Pasienten hadde seinere fått psykiske sorgreaksjoner og behov for formidling av trygdeordninger. For denne pasienten ville det vært bedre å bli kontaktet av sosionomen på et seinere tidspunkt.

En annen pasient sa at han ikke hadde hatt nytte av samtale med sosionom fordi han hadde hjelp av sosiale nettverk, særlig ektefelle, og annet helsepersonell. Det hadde vært en god samtale med sykehuslegen, som hadde gitt medisinsk informasjon. Han hadde fått utløp for emosjonelle reaksjoner og snakket om håp for framtiden. Han hadde også fått god støtte av en sykepleier, og bedriftshelsetjenesten hadde gitt hjelp med tilrettelegging av arbeidsplassen.

Både praktisk og emosjonell hjelp

Faggruppe for FO-medlemmer i somatiske sykehus har på bakgrunn av praksiserfaringer sammenfattet sine roller og funksjoner (www.fo.no/faggrupper).

Det har vært ansatt sosionomer på sykehus i over 100 år. De kartlegger hvilke sosiale endringer og konsekvenser sykdommen eller skaden har fått for pasient og pårørende. Gjennom informasjon, veiledning og støttesamtale kan de bidra til å øke den enkeltes mulighet til å mestre en endret livssituasjon. De kan formidle velferdsordninger fra Nav eller kommunale tjenester, som bolig eller helse- og omsorgstjenester. Det samme gjelder forsikringsrettigheter og pasientskadeerstatning.

Sykehussosionomer kan også gi informasjon og veiledning om tiltak og tilrettelegginger som kan være aktuelle hjemme, på arbeids- eller utdanningssted og på fritiden. Pasienter som trenger det, får praktisk hjelp til å skrive søknader og tilleggsskriv med sosialrapport som beskriver situasjonen og behovet. Sosionomene gir også hjelp til å formidle kontakt med aktuelle instanser utenfor sykehuset og koordinere tjenester under innleggelsen.

Dessuten kan sykehussosionomer tilby psykososiale støttesamtaler. Det kan innebære løsningsfokuserte støttesamtaler om endringer i livssituasjonen, og kan omfatte viktige livsområder som arbeid, økonomi, utdanning, bolig, fritid og transport. Støttesamtaler handler også om tanker og følelser som sykdom og skade fører med seg. De setter fokus på hele familien, og synliggjør muligheter til å mobilisere ressurser i de sosiale nettverkene.

Reduserte sosionomtjenester

I Samhandlingsreformen ble det avtalt en ansvars- og oppgavefordeling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen (2012). Ved behov for spesialisert og kompleks kompetanse skal pasienter ha hjelp fra spesialisthelsetjenesten, men når pasienter har behov for kompetanse i nærmiljøet, langvarig og koordinert oppfølging med IP-plan, eller tverrsektoriell samhandling, skal vedkommende få hjelp av kommunen.

Overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten kan være vanskelig.

Sosionomer har en bred kunnskapsbase, som bygger på en helhetstenkning om livssituasjon og helse. I samtaler med sosialfaglig personell kan det bli tydeligere hvordan sykdom og skade virker inn på ulike livsarenaer i de sosiale nettverkene. Denne kartleggingen kan avklare utfordringer og mestring av sykdom.

På alle universitetssykehus og noen lokalsykehus er det i dag ansatt sosionomer, for tiden ca. 180 stillinger, men antallet stillinger ser ut til å bli redusert.

Det er også sosionomer i Nav, tjenester for psykisk helse og tjenester for rusmiddelavhengige i kommunene.

Derimot kjenner ikke vi i fagggruppa for FO-medlemmer i somatiske sykehus til at det er ansatt sosionomer i den somatiske kommunale helsetjenesten.

Pasienter har behov for hjelp fra sosionomtjenestene på somatiske sykehus. Likevel går tallet på sykehussosionomer ned. Hvorfor skjer dette?

Fagggruppa er kjent med at ledelsen ved visse sykehus mener at sykehuset ikke skal bruke ressurser på å bistå pasienter og pårørende med å få oppfylt rettigheter og oppfølging fra samarbeidende instanser i førstelinjetjenesten. De mener at det også kan skape urealistiske forventninger til ytelser og tjenester i førstelinja etter samtaler med sykehussosionom, noe som er en ulempe.

Ledelsen er imidlertid positiv til at sykehussosionomer gir psykososial behandling.

Som brukererfaringene fra min hovedoppgave viser, har ikke alle pasienter behov for hjelp fra sosionom. Det ene tilfellet handlet om timing, og pasienten var utskrevet før behovene meldte seg. Her kunne man tenke seg at kommunen ga sosialfaglig hjelp.

Den andre pasienten hadde fått god hjelp fra annet helsepersonell og sosiale nettverk.

Den første pasienthistorien i denne artikkelen viser at Nav kom til møte på sykehuset og iverksatte søknad om trygd. Dette var svært positivt for pasienten. Men slik fungerer det ikke alltid, og denne hjelpen kan ikke erstatte sosionomtjenesten på sykehuset.

Sammenheng mellom sosialt arbeid og sosialmedisin

Det er nødvendig at sykehussosionomer har kunnskap om både sosialt arbeid, velferdsordninger og medisinske forhold hos pasientgrupper som de skal følge opp.

Sykehussosionomer tilegner seg slik kompetanse ved å følge opp pasientgrupper, via faglitteratur og ved å delta i tverrfaglig arbeid med lege og annet helsepersonell.

Brukererfaringene tyder på at sykehussosionomens sentrale rolle er som megler og koordinator mellom pasienter og pårørende, og ulike helse, omsorgs- og velferdstjenester. Ifølge Shulman (2003) kan en se på sosialarbeidets rolle som en megler mellom individ og samfunn, der klienten er i dynamisk samspill med sosiale systemer som familien og sykehuset. Fokuset i kartleggingsprosessen ligger på ressurser i relasjoner og sosiale nettverk istedenfor sykdom.

Sosialt arbeid legger vekt på å se personen i situasjonen for å tilrettelegge mellom individ og samfunn (Elling-sen, Levin, Berg og Kleppe, 2015). Teorigrunnlaget for sosialt arbeid på somatisk sykehus er også beskrevet i tidligere fagartikler i Embla av Birgit Hansen (2002) og Una Stenberg (2008).

Det er en logisk og nær sammenheng mellom sosialt arbeid og sosialmedisin. En sosialmedisinsk modell viser påvirkningsfaktorer for helse. Individuell livsstil og vaner påvirker helsen mest. Også sosiale nettverk og nærmiljø, som bidrar med sosial støtte, læring og personlig identitet, betyr mye.

Velferd påvirker også helse (Mæland, Fugelli, Haug, Høyer og Westin 2004). Levekår er sentrale materielle forhold som er viktige for å opprettholde menneskelige relasjoner og unngå sosial isolasjon (Seim og Slettebø, 1993).

Støttesamtaler, både emosjonelt bearbeidende og løsningsfokusert støtte, hjelper pasienten med å bearbeide en endret livssituasjon. Den endrede situasjonen kan kreve endringer i livsstil, vaner, sosiale nettverk og nærmiljø.

Støttesamtaler kan gi bedre sosial funksjon og mestring, som gir bedre rehabilitering og helse.

En del pasienter og pårørende har dessuten sorg- og krisereaksjoner som det ikke er naturlig å henvise til psykisk helsetjeneste. De er godt hjulpet med støttesamtaler fra sykehussosionom, særlig fra klinisk sosionom.

En god relasjon mellom pasient, pårørende og sosionom bidrar til en sømløs overgang mellom emosjonell bearbeiding, problemløsning og materiell behovsdekning. Sosiale tiltak som påvirker sykdommers uttrykk og forløp skaper sosialmedisinsk bedring og reduserer konsekvensene av skadene.

Ifølge Kravdahl (1999) medfører reduksjon av sosio-økonomisk status en økt risiko for helseplager, funksjonstap og dødelighet. Sykehussosionomen kan derfor bidra til bedre helse ved å bedre levekårene med formidling av velferdsordninger.

Trenger hjelp både under og etter medisinsk behandling

Kunne de sosiale tjenestene vært gitt direkte fra førstelinjetjenesten uten hjelp av sykehussosionomen som megler?

I noen tilfeller får pasienten god hjelp av sosialtjenestene i førstelinja. Men andre erfarer at det er nødvendig med en sosialfaglig megler. De opplever at tiltakene er fraksjonert og at det mangler informasjon om velferdsordninger.

En del pasienter trenger også støttesamtaler etter utskriving fra sykehus. Flere har etterlyst sosialfaglige stillinger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten med tanke på utskrevne pasienter som har vært behandlet for somatiske sykdommer, og deres pårørende.

Disse kunne videreføre det arbeidet som blir påbegynt i sykehusene, eller fange opp behov for tiltak senere, i samarbeid med fastlege. Det kunne gi en mer helhetlig behandling.

Det er forslag om å opprette primærhelseteam og oppfølgingsteam i kommunene med fastlege, sykepleier, psykolog, ergoterapeut og fysioterapeut (Primærhelsetjenestemeldinga, 2015). Hvor blir det da av ansatte med sosialfaglig kompetanse?

FO sentralt mener i sin høringsuttalelse at kommunalt ansatte med sosialfaglig kompetanse vil kunne ha lignende roller og funksjoner som sykehussosionomene har. Etter hvert som flere pasienter får polikliniske sykehustjenester av kort varighet, vil kommunal sosionom i somatisk helsetjeneste kunne være en god hjelp.

Men ved spesialiserte medisinske tilstander og under lange innleggelser vil det fortsatt være naturlig at sykehussosionomer ivaretar de sosialfaglige oppgavene. Derfor bør helseforetakene bygge opp sosialfaglig kompetanse istedenfor å bygge den ned. n

Om forfatteren

Marit Ingeborg Røssvåg er klinisk sosionom i psykisk helse for voksne og cand. polit. i sosialt arbeid. Hun har praksis fra sosialkontor, Nav og som sykehussosionom. Hun er med i faggruppe for FO-medlemmer i somatiske sykehus.

Referanser

Ellingsen, I., Levin, I., Berg, B. og Kleppe, L. (red.) (2015): Sosialt arbeid – en grunnbok. Oslo: Universitetsforlaget.

Helsedirektoratet (2010). Barn som pårørende. Rapport IS-5. Oslo.

Helsedirektoratet (2012). Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet. Rapport IS–1947. Oslo.

Hansen, B. (2002). Sykehuset som problemarena. Fontene nr. 6, 2002.

Kravdahl, Ø. (1999). Sosiale forskjeller i kreftoverlevelse. Tidsskrift for den norske lægeforening, 119.

Mæland, J., Fugelli, P., Haug, K., Høyer, G., og Westin, S. (2004). Sosialmedisin – i teori og praksis. Oslo: Gyldendal.

Nasjonal traumeplan–traumesystem i Norge (2015). Oslo: Nasjonal kompetansetjeneste for traumatologi NKT-Traume.

Røssvåg, M. (2007). Sykehussosionomen – gråtekone eller profesjonell problemløser? Brukerundersøkelse om erfaringer med sykehussosionom. Hovedfagsstudiet i sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag i samarbeid med NTNU.

Seim, S. og Slettebø, T. (1993). Økt velferd som mål for sosialt arbeid? Nordisk sosialt arbeid nr. 1, 1993.

Shulman, L. (2003). Kunsten å hjelpe individer og familier. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Stenberg, U. (2008). Pasienten som menneske. Fontene nr. 4, 2008.

Stortingsmelding nr . 11 (2015-2016). Nasjonal helse- og sykehusplan 2016-2019. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Stortingsmelding nr. 26 (2014-2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

www.fo/faggrupper

17.08.2016
07:42
21.08.2023 17:14

Om forfatteren

Marit Ingeborg Røssvåg er klinisk sosionom i psykisk helse for voksne og cand. polit. i sosialt arbeid. Hun har praksis fra sosialkontor, Nav og som sykehussosionom. Hun er med i faggruppe for FO-medlemmer i somatiske sykehus.