JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Møter tomrommet sammen

Etterlatte ved selvmord opplever spesielle utfordringer, blant annet på grunn av at selvmord fremdeles er omgitt av tabu. Samtalegrupper kan redusere ensomhetsopplevelsen og bidra til at de etterlatte kan snakke åpent om sorgen og tapet. Artikkelen stod i Embla nr. 7/06.
15.12.2006
13:29
15.12.2013 23:59

I Norge mister mange hvert år et familiemedlem eller en nær venn i selvmord. I år 2003 døde 502 av selvmord, 374 menn og 128 kvinner (Statistisk Sentralbyrå, 29.08.2005). Sorgen etter selvmord er svært sammensatt. Personer som er etterlatt ved selvmord oppgir at de har opplevd selvmord i familien som et tabu og at de har opplevd situasjoner der de har blitt stigmatisert (Wertheimer, 2001, Dyregrov, 2000, Schwab, 1986, Wrobleski 1984, Solomon, 1983). Med begrepet etterlatt ved selvmord menes i denne forbindelse de som har mistet et familiemedlem eller en nær venn i selvmord. For personer som er etterlatt ved selvmord blir verden snudd på hodet og de gjennomgår en eksistensiell krise. Psykologiske, fysiologiske og sosiale vansker gjør seg i varierende grad gjeldende (Dyregrov, 2000). Systematiske behandlingstilbud har i en årrekke vært etterlyst av fagfolk som arbeider med personer som er etterlatt ved selvmord (Dyregrov, 2000, 1998). Müller (2001) påpeker at grunner til dette kan være at selvmord ennå er tabubelagt ved at sorgreaksjonene i større grad skjules når det ikke finnes sosialt klare og aksepterte måter å uttrykke sorg etter selvmord på. Han påpeker at også profesjonelle behandlere kan preges av selvmordstabuet.Det er en stor og uensartet gruppe mennesker som opplever at en av deres nærmeste tar sitt liv, og mange har behov for omfattende hjelp i lang tid etter selvmordet. Å samle mennesker i en gruppe i klientarbeid er en tilnærmingsmåte i sosialt arbeid. Med samtalegrupper vises det i denne studien til en gruppe personer som ledes av minst en sosial- eller helsearbeider, psykolog eller pedagog, som har mål og møtes regelmessig over tid. Gruppeprosessen er hovedressursen i gruppearbeidet (Whitaker, 1995, Shulman, 1990, Schwartz, 1971). Jeg foretok en undersøkelse for å innhente informasjon om hvordan personer som var etterlatt ved selvmord hadde opplevd å delta i samtalegrupper, og å få en dypere innsikt i intervjupersonenes egen forståelse, deres behov og opplevelser. Et formål med studien var at den kunne bidra til å øke forståelsen av hvordan personer som er etterlatt ved selvmord har opplevd å delta i gruppe. Siden det var blitt gjennomført lite forskning på dette temaet var en overordnet hensikt med studien å kunne bidra med generell informasjon og kunnskap, samt styrke teori og praksis i sosialt arbeid. Informasjonen som framkommer gjennom studien har relevans for personer som vurderer å starte i gruppe eller for sosial- og helsearbeidere som vurderer å starte opp grupper eller allerede jobber med gruppe som metode. Gjennom økt fokus og kunnskap om temaet vil forhåpentligvis en effekt av studien kunne være forslag til en mer hensiktsmessig og systematisk oppfølging av personer som er etterlatt ved selvmord.

Metode

Da dette var en utforskende og beskrivende studie ble kvalitativ metode med individuelle forskningsintervjuer benyttet til innsamling av data. Kontakt med aktuelle intervjupersoner ble formidlet gjennom et senter som koordinerer mye av tilbudet om grupper for personer som er etterlatt ved selvmord. Undersøkelsen rettet seg mot voksne personer som var minimum 18 år da de ble etterlatt og som hadde deltatt og avsluttet i ulike samtalegrupper for personer som var etterlatt ved selvmord. Det ble rekruttert 9 intervjupersoner, 8 kvinner og en mann i alderen 55 til 68 år. Fire hadde mistet sine barn, fire hadde mistet ektefelle/samboer og en hadde mistet sin bror. De fleste intervjupersonene hadde deltatt i gruppe fra ett til to år. Delvis strukturerte intervjuer ved bruk av intervjuguide ble benyttet som intervjuteknikk. Intervjuguiden bestod av korte åpne spørsmål om opplevelser og erfaringer fra tiden de deltok i gruppe. Forskningsintervjuene ble transkribert og analysert etter Kvales (2001) analysemetoder for kvalitative data. Fra denne posisjonen er målet å innhente opplysninger om intervjupersonenes erfaringer, i lojalitet til deres egen versjon av historien.

Erfaringer fra å være etterlatt

Alle intervjupersonene fortalte under intervjuene i varierende grad om krise- og sjokkreaksjoner, samt opplevelser av angst den første tiden etter selvmordet. «En tror jo ikke at det skal gå an å oppleve noe sånt. Jeg fikk jo ikke noe signal på at noe var galt. Det var kanskje det verste». Hvorfor var det store spørsmålet alle intervjupersonene i undersøkelsen satt igjen med etter selvmordet. Noen trodde de hadde funnet noen forklaringer, men satt likevel igjen med tusen spørsmål de gjerne skulle hatt svar på. Intervjupersonene fortalte om ulike opplevelser i forhold til fysiologiske og psykologiske reaksjoner de hadde fått etter selvmordet. Som del av en overveldende sorgprosess fortalte flere om opplevelser av sinne og angst. Flere fortalte om hyppige drømmer om den døde, både av den gode og vonde typen. Alle fortalte at de hadde opplevd sorgen som en tung bør: «Mister du noen i selvmord, så bærer du på en ryggsekk. Noen dager er den lett, andre dager tung, sorgen kan ikke regnes i år, den har ikke noe stempel, eller går ikke ut på dato». Intervjupersonene i studien fortalte i varierende ordelag om sorgprosess, og flere reflekterte over forskjeller mellom sorg og savn i intervjuene. I likhet med Etterlattestudien (Dyregrov, 2000) fortalte en overvekt av intervjupersonene at de opplevde at savnet ikke minket, men økte med tiden.Et par intervjupersoner fortalte om opplevelser med angst og psykiske problemer fra tiden før de startet i gruppe. De trodde at det stammet fra ubearbeidet sorg, og ønsket å delta i gruppe for å få hjelp til å forstå hvorfor angsten hadde utviklet seg, og på denne måten få bearbeidet det som hadde vært årsaken. Retterstøl m.fl. (2002) framhever at selv om selvmordene oftest skjer i enerom, så har de omfattende konsekvenser i det sosiale rom. Alle intervjupersonene fortalte om ulike sosiale vansker som hadde oppstått etter og som en direkte følge av selvmordet. Felles for intervjupersonene i studien var følelsen av «å være den eneste som hadde opplevd selvmord». Dette kan oppleves som ensomhet, selv om man er sammen med andre. Sosial isolasjon og en ensomhetsfølelse i forhold til å være etterlatt ved selvmord ble oppgitt som motivasjon for å starte i gruppe av et flertall av intervjupersonene. «Når jeg opplevde dette så følte jeg jo at jeg hadde vært i katastrofe eller jordskjelv. At jeg hadde opplevd noe som ingen andre hadde opplevd». Ifølge forskning på området er ikke sosial isolasjon uvanlig for personer som er etterlatt ved selvmord, særlig den første tiden etter et traumatisk dødsfall (Wertheimer, 2001, Zahl, 1992).Davidsen-Nielsen og Leich (2001) anser selvmord i nærmeste omgangskrets som noe av det vanskeligste tap å komme gjennom. Den sørgende blir etterlatt i et virvar av følelser av skam, skyld, sinne og savn. I likhet med Mehlum (1999) hevder de også at selvmord er et sammensatt tap som ofte innebærer sekundære tap. Spesielt de intervjupersonene som mistet sine ektemenn/samboere var opptatt av at tapet hadde medført en rekke sekundære tap. Omsorg for barn og økonomiske problemer ble av enkelte intervjupersoner trukket fram som eksempler på dette. Den intervjupersonen som hadde mistet et søsken fortalte at han hadde måttet stille opp for foreldrene sine og at ingen snakket med han om det som hadde skjedd. Slike opplevelser stemmer overens med data fra andre undersøkelser (Retterstøl m.fl., 2002, Davidsen-Nielsen og Leick, 2001, Wertheimer, 2001, Mehlum, 1999). Et flertall av intervjupersonene snakket på ulike måter om hvordan de hadde opplevd situasjoner der de hadde blitt stigmatisert i tiden etter selvmordet. Stigma ble også nevnt spesielt som bakgrunn for at de ønsket å delta i gruppe med andre personer som var etterlatt ved selvmord.

Fellesskap, gjenkjennelse og gjensidig identifisering

Alle intervjupersonene snakket om følelsen de hadde hatt før gruppestart av å ha vært den eneste som hadde opplevd å miste en av sine nærmeste i selvmord. I gruppen kunne de snakke rett ut om sine døde. Alle intervjupersonene var svært overrasket etter de første gruppemøtene over at det var noen som forstod dem, og at de ikke var alene om opplevelsen av å ha mistet noen i selvmord. Intervjupersonene snakker i ulike vendinger allerede på det første møtet om å kjenne seg igjen i de andre. Noen har utviklet en fellesskapsfølelse til gruppen allerede etter ett møte, mens andre brukte litt lenger tid på å søke etter gjenkjennelse og fellesskap. Et flertall av intervjupersonene fortalte om sterkere grad av identifisering mellom de som har lidd samme tap, dvs mellom de som hadde mistet sine ektefeller/samboere og mellom de som hadde mistet barn, enn til gruppen som helhet. Slik jeg forstår deres beskrivelser kan denne gjensidige identifiseringen ha medført dannelse av undergrupper innenfor de etablerte gruppene. Ifølge Heap (1995) er det vanskelig å unngå i større grupper at det danner seg undergrupper, og de kan ha både positiv og negativ effekt for gruppen som helhet og for hvert enkelt medlem. Mer ensartet med hensyn til beskrivende egenskaper kunne medført større fellesskap og økt trygghet i gruppene. Samtidig kan for stor grad av likhet mellom medlemmene føre til stagnasjon og for lite utfordringer og vekst i gruppene.Alle intervjupersonene fortalte at de opplevde det som svært viktig at alle gruppemedlemmene hadde vært personer som var etterlatt ved selvmord. Samtlige intervjupersoner understreket at dette var en forutsetning for gjensidig forståelse og utvikling av fellesskap i gruppen. Flere av intervjupersonene nevnte at de ikke kunne ha vært så åpne, eller at de ikke ville følt samme fellesskap i en gruppe med personer som var etterlatte etter andre typer tap enn ved selvmord: «Det har hjulpet meg så utrolig mye, det fellesskapet og det å møte andre i samme situasjon. (...) Og det fellesskapet får du aldri med folk som ikke har opplevd det samme.» Informasjonen som framkommer fra intervjupersonene viser at de foretrekker den støtten de kan få fra andre mennesker som har opplevd det samme. Dette er i tråd med forskningsresultater på feltet (Wagner og Calhoun, 1991, Schwab, 1986).En overvekt av intervjupersonene var opptatt av at selv om alle hadde opplevd at en av deres nærmeste hadde tatt sitt liv, så opplevde alle dette forskjellig, og alle hadde ulike tanker og meninger om situasjonen. Dette ble av intervjupersonene likevel ikke opplevd som et hinder for å utvikle gruppebånd og følelse av fellesskap: «Jeg tror det er veldig viktig å forholde seg til mennesker i samme situasjon.(...) Et viktig fellesskap, vi har felles skjebne, men vi har vidt forskjellig bakgrunn for å takle disse problemene».I sammensetningen av gruppen var samtlige intervjupersoner opptatt av at alle gruppemedlemmene måtte ha vært etterlatt ved selvmord, da de opplevde sorgen etter selvmord som forskjellig fra annen sorg. Dette ble først og fremst knyttet til «den gode følelser av å være i samme situasjon». Felles opplevelser av stigma, de dramatiske omstendighetene rundt et selvmord og alle de ubesvarte spørsmålene de ble sittende igjen med etter selvmordet ble oppgitt som eksempler på bakgrunnen til at de opplevde «å være i samme båt.» En overvekt av intervjupersonene ønsket også en ytterligere inndeling av ulike grupper innenfor kategorien personer som var etterlatt ved selvmord. De som hadde mistet ektefeller/samboere ønsket å delta i grupper med andre som hadde mistet ektefeller/samboere, det samme gjaldt de som hadde mistet barn.«Forenlighet som kriterium for en vellykket sammensetning av problemløsningsgrupper har lenge vært erkjent av gruppearbeidere.» (Heap, 1995:53). Dette bekrefter også relevansen av dette kriteriet som viktig for å fremme en effektiv gruppeprosess (Bertcher og Maple, 1977). Ifølge Heap (1995) må ikke forenlighet som kriterium føre til overdreven vekt på harmoni og samstemmighet. Forskjeller er også viktig for å bidra til forandring og vekst. Intervjupersonene i studien fortalte at de hadde opplevd det som viktig at alle var etterlatt ved selvmord, men de fortalte også at de hadde opplevd det som positivt at de hadde vært forskjellige med hensyn til hvordan de håndterte sin sorg og nye livssituasjon. Slik jeg forstod intervjupersonenes utsagn innebar dette at de hadde opplevd seg som uensartet med hensyn til holdningsmessige egenskaper. Opplevelsen intervjupersonene hadde av sammensetningen av gruppene er i tråd med, og bekrefter, Bertcher og Maples (1977) teori om beskrivende og holdningsmessige egenskaper for hva som er viktig for sammensetning av medlemmer for å få til en effektiv gruppe.

Reduksjon av stigma

Åpenheten om selvmord i det norske samfunnet har økt vesentlig de siste årene, men forskning viser at stigma-, skyld- og skamfølelse fortsatt en tilleggsbelastning for personer som er etterlatt ved selvmord (Retterstøl og Mehlum, 2002, Müller, 2001, Wertheimer, 2001, Meling, 1999, 1992, Mehlum, 1999, Worden, 1991, Solomon, 1982-83). To intervjupersoner fortalte om spesielt overraskende opplevelser fra det første gruppemøte. En av intervjupersonene hadde aldri snakket med noen utenfor husets fire vegger om at broren hadde tatt sitt eget liv. «Det var en lettelse å få snakket om det til fremmede mennesker. Det var første gang jeg var gått ut av husets fire vegger for å snakke om det, og det var en veldig god følelse». Mange som opplever å miste en av sine nærmeste i selvmord føler seg alene og tror at de er de eneste som har hatt opplevelsen med å miste en av sine nærmeste i selvmord. Når de starter i gruppe treffer de andre som har opplevd det samme, noe som kan redusere følelsen av å være alene og hindre ytterligere isolasjon, samt gjøre det enklere å snakke om selvmordet (Wertheimer, 2001, Schwab, 1986, Wrobleski, 1985). Mennesker i samtalegrupper kan snakke og sørge sammen uten å tenke på stigma eller kritikk. For noen er gruppemøtene det eneste stedet de fritt kan snakke sammen om det som konstant er i deres tanker – den døde, sorgen og savnet. Her blir de hørt og forstått (Schwab, 1986).Goffmann (1963) beskriver hvordan mennesker som er stigmatisert søker og leter etter andre som har samme opplevelse eller livssituasjon. Ved å finne andre kan de føle seg som normale mennesker. Dette stemmer godt overens med Wertheimers (2001) beskrivelser av at mange personer som er etterlatt ved selvmord føler seg som “outsidere» før de begynner i gruppe. De føler seg alene om å bære et stigma, og det er da godt å finne ut at det er flere som har opplevd dette (Wertheimer, 2001).

Alminneliggjøring

En felles frykt blant personer som er etterlatt ved selvmord er at de tror at deres følelsesmessige sterke reaksjoner ikke er naturlige og normale (Mehlum, 1999). Intervjupersonene snakket på ulike måter om hvordan de hadde opplevd å høre gjenkjennbare ting i gruppen og at de på denne måten hadde fått bekreftelse gjennom de andre gruppemedlemmene på at de var normale. «Jeg husker de aha-opplevelsene. Tenk at det er faktisk noen som har opplevd det samme som meg. Så føler du deg forferdelig alene, og du tror at det er bare du som har opplevd noe sånt. Det skjedde nesten på hvert møte vi hadde».Deltakelse i gruppe kan føre til alminneliggjøring og minsker presset de har følt på at de er unormale. Dette kan gjøre det enklere å gjenvinne tillit til omverdenen. Opplevelsen av fellesskap som deltakelse i en slik gruppe innebærer, gjør det enklere å akseptere vanskelige følelser, og det gir håp og mot (Wertheimer, 2001, Mehlum, 1999, Moore og Freeman, 1995, Schwab, 1986). Shulman (1999) benytter begrepet «å være i samme båt» (universalitet) om denne opplevelsen i grupper. Ifølge Shulman (1999) og Heap (1995) er universalitet en av gruppens mest betydningsfulle ressurser. Dette innebærer en prosess der følelser blir alminneliggjort og normalisert. Intervjupersonenes opplevelser er også i tråd med måten Hatton og Valente (1981) beskriver ressursene deling og ventilering av følelser som sentralt på de første gruppemøtene for personer som er etterlatt ved selvmord.Enkelte intervjupersoner fortalte at de hadde opplevd det som vanskelig å snakke om sine følelser i forhold til sin sorg med personer i eget nettverk. Ifølge Wrobleski (1984) har personer som er etterlatt ved selvmord behov for å snakke om selvmordet og det som har skjedd lenger enn familie og venner er villige til å lytte. Dette er en grunn til at de ønsker å delta i gruppe. Medlemmer i en gruppe kan snakke om og om igjen om det de skulle ønske. En gruppe kan gi en det motet en trenger for å fortsette livet. Ved å dele kommer innsikten og kunnskapen om at du ikke er alene, og at det ikke er du som holder på å bli gal (Wertheimer, 2001).

Gjensidig hjelp og støtte

En intervjuperson forklarte støtten hun hadde opplevd å få i gruppen på denne måten: «I perioder når jeg har vært veldig nærtagende, synes jeg at jeg har fått veldig støtte. Ja, jeg vil si at sorggruppen var nesten som en bensinstasjon, du kunne komme og lade opp batteriene igjen når du var helt nede, da fikk du liksom ladet dem opp igjen»Samtlige intervjupersoner i studien var opptatt av at gruppemedlemmene både hjalp seg selv og hverandre gjennom gruppen. En omtalte dette som viktig for at det skulle kunne utvikles fellesskap i gruppen: «Du er jo der for å hjelpe hverandre og deg selv. Og når du greier å hjelpe andre så føles det positivt for omsorgen din. Samtidig som du vet at alle de andre hjelper deg på samme måte, så blir det fellesskap».

Læring

Samtlige intervjupersoner fortalte om en rekke områder de hadde fått utvidet sine perspektiver eller lært nye ting om seg selv og håndtering av sin livssituasjon. Flere fortalte i intervjuene om hvordan de hadde opplevd det som berikende å se og høre om hvordan de andre personene i gruppen håndterte sin livssituasjon som etterlatt. En fortalte at hun hadde opplevd det som frigjørende i forhold til sin egen sorg å se at andre hadde et annet forhold til gråt og det å skulle vise følelser åpent overfor andre. Flere var opptatt av at de hadde lært å sette grenser for egen sorg slik at de bedre kunne leve med sorgen, samt lære seg å leve med tusen ubesvarte spørsmål.

Endret for alltid

Ifølge Wrobleski (1984) er et av de vanligste spørsmålene i grupper for personer som er etterlatt ved selvmord når de vil komme over sorgen. I tråd med intervjupersonenes tilbakemeldinger i intervjuene hevder Wrobleski (1984) at livet etter hvert vender tilbake til mer normale forhold med tiden, men at selvmord aldri vil være noe en kan komme over. Selvmord etterlater et hull i tilværelsen for de pårørende. De kan få et godt liv igjen, men de er for alltid endret som personer. Uttalelsen som: «Det var en grunn til at vi var der, og den grunnen er smertefull og vond» er beskrivende for dette. En gruppe kan bidra til å lette og føre personer som er etterlatt ved selvmord gjennom vonde faser i sorgen, men den vil aldri kunne forandre på det faktum at en av de nærmeste har tatt sitt eget liv. Flere av intervjupersonene fortalte at på det tidspunktet de hadde innsett at de aldri ville bli ferdig med sorgen, så hadde de kommet langt i sorgbearbeidingen. Et representativt utsagn er følgende: «Sorgen blir kanskje mildere, men savnet blir større.» Mens gruppeutviklingsprosessen har en planlagt start og avslutning har ikke sorgprosessen en start- og sluttdato. Selv om disse prosessene er klart atskilte og ulike kan de ha en gjensidig påvirkning på hverandre. Intervjupersonenes erfaringer tyder på at sorgen er noe en må leve med hele livet, men at den hele tiden endrer karakter. De grupperessursene som ble fremhevet av intervjupersonene som mest relevante og sentrale for deres opplevelser i gruppe var fellesskapsfølelse, gjensidig støtte og hjelp, redusering av stigma, alminneliggjøring, deling av følelser og tanker, etablering av håp og mellommenneskelig læring. Disse ressursene gjorde seg gjeldende gjennom gruppeprosessen i varierende grad og med ulik styrke. Informasjonen som kommer fram i studien er ikke tilstrekkelig til å kunne trekke noen konklusjoner med hensyn til hvorvidt den ene grupperessursen er mer betydningsfull enn en annen gjennom gruppens utvikling. Det er mer nyttig å tenke på ressursene i en gruppe som gjensidig avhengig av hverandre, og betydningsfulle i den forstand at de fremmer gruppeprosessen. Helt til slutt ønsker jeg nok en gang å takke intervjupersonene som gjorde studien mulig. Jeg vil oppfordre til videre forskning på dette viktige feltet. Til ansatte i hjelpeapparatet har jeg lyst til å videreformidle intervjupersonenes ønske og behov for å bli tatt på alvor med rask oppfølging etter selvmord og oppretting av tilbud om grupper eller andre hjelpetilbud for personer som er etterlatt ved selvmord.

ReferanselisteBertcher, J. Havey og Maple, F. Frank (1977). Creating Groups. London: Sage. Nielsen Davidsen, Marianne og Leick, Nini (2001). Den nødvendige smerte. København: Nordisk Forlag.(Opprinnelig arbeid utgitt 1987). Dyregrov, Kari, Dag Nordanger og Atle Dyregrov (1998). Omsorg for etterlatte etter selvmord. Kommunestudien. Bergen: Senter for krisepsykologi.Dyregrov, Kari (2000). Omsorg for etterlatte ved selvmord. Etterlattestudien. Bergen: Senter for krisepsykologi.Goffman, Erving (1963). Stigma: Notes on the Management of Spoiled Identity. New Jersey: Penguin Books.Hatton, Corrine L. og Sharon McBride Valente (1981). Bereavement Group for Parents Who Suffered a Suicidal Loss of a Child. Suicide and Life-Threatening Behavior, 11 (3), 141-150.Heap, Ken (1995). Gruppemetode for helse- og sosialarbeidere. (Brynjulf Valum og Sidsel Andersen overs.). Oslo: Universitetsforlaget. (Opprinnelig arbeid utgitt i 1985).Kvale, Steinar (2001). Det kvalitative forskningsintervju. (Tone M. Andersen og Johan Rygge overs.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. (Opprinnelig arbeid utgitt 1997).Mehlum, Lars (1999). Tilbake til livet, selvmordsforebygging i teori og praksis.Kristiansand: Høyskoleforlaget.Mehlum, Lars (2002). «Begrepet selvmord». LEVEnytt 2(mars).Meling, Agnar (1992). Dei tapte relasjonene. Barn etter fars sjølmord. Hovedoppgave. Institutt for sosialt arbeid. Universitetet i Trondheim.Moore, M. Maureen og Freeman, J. Stephen (1995). Counseling Survivors of Suicide: Implications for Group Postvention. The Journal for Specialists in Group Work, 20(1), 40-47. Müller, Olav (2001). Den gode samtalen: et utvalg artikler. Oslo: Norsk Psykologforening.Retterstøl, Nils, Ekeberg, Øivind og Mehlum Lars (2002). Selvmord - et personlig og samfunnsmessig problem. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.Schwab, Reiko (1986). Support Groups for the Bereaved. Journal for Specialists in Group Work, mai, 100-106.Schwartz, William og Serapio R. Zalba (1971). The Practice of Group Work. Columbia: University Press.Shulman, Lawrence (1999). The skills of helping individuals and groups. Itasca, Illinois: Peacock Publishers. (Opprinnelig arbeid utgitt i 1992).Solomon, Mark. I (1983). The bereaved and the stigma of suicide. Omega, 13 (4), 377-387. Statistisk sentralbyrå (03.09.2004). http://www.ssb.no/emner/03/01/10/dodsarsak/tab Wertheimer, Alice (2001). A Special Scar. The Experiences of People Bereaved by Suicide. Philadephia: Brunner-Routledge. (Opprinnelig arbeid utgitt i 1991). Whitaker, Dorothy Stock (1995). Using grous to help people. London og New York: Routledge. (Opprinnelig arbeid utgitt i 1985).Wrobleski, Adina (1984). The Suicide Survivors Grief Group. Omega, 15 (2), 173-184.Zahl, Mari-Anne (1992). «Gruppetilbud for etterlatte etter selvmord.» I Lysestøl, Peder Martin, Sverdrup, Anne-Lise og Aarseth, Jon, Jubileumsskrift, Sosialhøgskolen, Trondheim 1962-1992 (s106-123). Trondheim: Sosialhøgskolen.

15.12.2006
13:29
15.12.2013 23:59