Odd Erik Germundsson

Jeg hadde arbeidet med en enslig mindreårig flyktning som vi kan kalle Mounir (17) i ett år uten å spørre ham ut om det jeg fra før visste om ham: at han var blitt torturert, sparket og slått i fengsel som 14-åring og at han hadde en ryggskade derfra som han snart måtte på sykehus for å operere. I stedet hadde vi arbeidet med hans friskfaktorer: tillit til voksne, interesse for politikk og samfunn, diskusjoner om så mangt, samt ferdigheter innen det å leve i Norge, med egen økonomi, leksehjelp og masse arbeid med norsken hans.Da året var gått, holdt vi sammen en oppsummering om hva han hadde oppnådd. Mounir så lei seg ut. Jeg spurte hva som var i veien. Han fortalte om den forestående operasjonen med sorg i stemmen. Jeg spurte hvordan det var gått til at han ble skadet. Jeg så på ham at det var tøft for ham å fortelle om da han ble arrestert med flygesedler, og at han ble slått og sparket i fengslet for å fortelle hvilke voksne som sto bak. Han røpet ikke det, men han både gråt og svimte av. Mounir satt nå med gråten i halsen og så på meg for å få min reaksjon.I løpet av brøkdeler av et sekund fór alt jeg visste om mestring gjennom hodet mitt, og i et glimt forsto jeg at denne positive, aktive gutten ikke måtte gjøres til et hjelpeløst torturoffer, så jeg utbrøt spontant: «Ja men, nå kommer du til å bli en god bestefar, Mounir!» «Hva mener du?» spurte Mounir. «Jo, dine barn og dine barnebarn vil komme til å elske å sitte på fanget ditt og høre denne dramatiske historien om hva du har gjennomgått. Og du vil få stor respekt i din slekt og hos ditt folk for hva du har gjort for dem!» Da bredte det seg et smil om Mounirs ansikt, samtidig som tårene rant.Da jeg noen år senere møtte Mounir, fortalte han meg at dette øyeblikket hadde vært et vendepunkt i livet hans. Han hadde engasjert seg i politisk arbeid og i tillitsvalgtarbeid på skolen og satt en tid i sentralstyret i det som den gang het Norges Gymnasiastsamband. Han fortalte at hans hittil største øyeblikk i livet var da han sto fram foran en ungdomskongress med to tusen deltakere i København og holdt en politisk appell hvor han fortalte om sine opplevelser. Hans største smerte var blitt hans viktigste ressurs. Det er det som kan være det paradoksale i livet.

Handler ikke om eliter

Mestring er et forførende ord, fordi vi tror vi smaker på noe som er vellykket. Stadig oftere blir ordet brukt som slagord for lettvinte løsninger. Vi har sett begrepet brukt i helsevesenet som en måte å leve med en funksjonshemning eller en kronisk sykdom. Store Norske Leksikon definerer begrepet som «hvordan folk møter problemer, stress og utfordringer». I skolen brukes ordet mestring i betydningen av å forbedre barns prestasjoner. I hjelpeapparatet for barn og unge tas begrepet i bruk i arbeid med barn med spesielle behov. Innen topp-idrett, ekstremsport og i trening av ledere er mestring et helt sentralt begrep. Og da handler det om å bli en ener.Det er grunn til bekymring for at ordet mestring skal komme til å representere et slags flinkhetsideal eller en vinnerkultur. Mestring er ikke bare for de vellykkede, enerne eller eliten i samfunnet, det er helt vanlige menneskers mestring av hverdagen som bør være fokus for vår interesse. Mestring handler jo heller om konstruktive måter å leve med menneskelig smerte og motgang. Følgelig er det denne formen – barn og unges mestring mot mange odds – som er tema for denne artikkelen. Dessverre tillater en begrenset spalteplass at jeg så vidt kommer inn på mestringstenkningens hovedelementer. Mange ser et behov for en lærebok i mestringspedagogikk, og jeg har begynt arbeidet med en slik bok.

Mestringens innerste hemmelighet

Professor Hilchen Sommerschild har forsket på temaet en årrekke og påviser at det som kjennetegner mestrende individer er «evne til empatisk innlevelse og evne til å ta et medansvar». Et menneskes evne til empatisk innlevelse stammer hovedsakelig fra de nære og fortrolige relasjoner, som barn hadde til sine omsorgspersoner. Her er tilhørighet et viktig stikkord. Evne til medansvar formes under oppveksten – barn blir ansvarlige hvis de stimuleres og belønnes for det. Dette øker barnets kompetanse, som er det andre viktige stikkordet.Empati og medansvar er selve kjernen i begreper som nestekjærlighet og solidaritet, kort sagt det prinsipp som skaper fred mellom mennesker i verden.I boka «Mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre» (Grøholt 1998) presenterer Sommerschild en modell for mestring. I modellen er tilhørighet og kompetanse de to faktorene som i aktivt samspill skaper egenverd og motstandskraft, de to viktigste egenskapene hos mestrende individer. Modellen ser slik ut:

Mestringens vilkår

Denne modellen viser at skal man skape egenverd og motstandskraft, må man stimulere og styrke barnets tilhørighet til minst én empatisk og kompetent omsorgsperson. I tillegg må man ta i bruk familiens og nettverkets ressurspotensial. Samtidig må man stimulere og styrke barnets kompetanse på mangfoldige områder. Det viktigste er å møte og mestre motgang og å vise empati og nestekjærlighet, og dette må etter min mening sees på som den høyeste form for menneskelig kompetanse.

Mestringens kjerne – mot en enhetlig definisjon?

Etter mitt skjønn er tiden nå overmoden for en definisjon av begrepet «mestring» som direkte berører mestringens kjerne og som er overgripende i den betydning at den inkluderer mer spesifikke definisjoner på mestring. Jeg vil derfor presentere et forsøk på en slik definisjon av «mestring»:Mestring er en målrettet handling eller samhandling som styrker egenverd og motstandskraft.Menneskelig mestring kan finne sted i et uendelig antall handlingssekvenser, fra barnets første søken etter mors bryst til astronauters landing på andre planeter. Det denne definisjonen av mestring søker å understreke, er at uansett type prosess man står overfor, vil mestring først oppstå ved prosesser som skaper egenverd og motstandskraft. Hvem husker ikke den jublende stoltheten vi følte da vi klarte å sykle for første gang? Og da tålte vi litt bedre en velt med sykkelen like etterpå. Mestring av eget liv oppstår når en funksjonshemmet kan ta i bruk et nytt hjelpemiddel som frigjør fra begrensninger. Eller i barnevernet når den unge får hjelp til å gjenreise sitt egenverd. Denne definisjonen gir også rom for konstruktive måter å møte kriser, stress eller utfordringer, slik at mennesket vokser på det. Samtidig utelukker en slik definisjon handlinger eller samhandlinger som ikke skaper egenverd og motstandskraft hos en selv eller andre. Dermed er det ikke nok å være en ener på et smalt felt, man må også oppleve disse to kvaliteter for å være et mestrende individ. Merk at dette er et forsøk på definisjon.

Mestringens menneskesyn

På samme måte er all god mestring gjennomsyret av et ukuelig pågangsmot, problemløsende holdninger og en optimisme som springer ut av et menneskesyn: Mennesket er skapt til et liv i kjærlighet og respekt, medfølelse og medansvar. Alle har et spesifikt ansvar for å ta vare på seg selv og søke å gjenreise seg selv ved kriser og nederlag. Ingen må gjøres til hjelpeløse ofre i sine egne liv, til tross for omsorgssvikt, overgrep eller katastrofer, men må få hjelp til å håndtere påkjenninger på en konstruktiv måte. Det ligger sannsynligvis i den menneskelige natur å ville reise seg opp igjen etter et fall. Det er dette som kalles «resilience» i psykiatrien, og begrepet oversettes ofte som «motstandskraft». Mennesket har et medfødt overlevelsesinstinkt som trer i aksjon i kriser. Dette er en ressurs vi må spille på lag med. Dette er i siste instans et verdivalg. En offerrolle er uverdig for et menneske.

Du har ikke ansvaret for at du er nede,men du har nå selv ansvaret for å komme deg opp igjen!Jesse Jackson

Å få hjelp til selv å reise seg opp igjen kalles «empowerment» på engelsk, et ord som vanskelig lar seg oversette til norsk. Faglitteraturen om empowerment viser at det gir gode resultater å gi mennesker myndighet over sine egne liv fremfor å gjøre dem til hjelpeløse klienter (Laverack 2005). Jeg blir ytterst skeptisk når jeg møter hjelpere som hevder at de må være nøytrale og således ikke kan ha noe spesifikt menneskesyn eller en verdiplattform. Mange har nemlig erfart at det nettopp er et verdiladet, konstruktivt menneskesyn som er selve den gnisten som skaper tillit, god kommunikasjon og en motivasjon til å ville ta fatt på den ofte store jobben det er å få en orden på et liv: «Du er så verdifull, Laila (15), med dine gode egenskaper og mange talenter, at jeg ikke kan akseptere at du går hen og ødelegger ditt liv med dop!» Slik kan en mestringsorientert hjelper kommunisere et budskap som kan skape en forandring. På denne måten kan hjelperen inngå en verdiallianse med klienten: «Jeg setter pris på deg og vil deg godt. Nå skal vi feire dine gode sider som menneske og spille på lag sammen om å styrke dem.» Å inngå en verdiallianse med klienten er som oftest det første skritt i en positiv mestringsprosess.Det er derfor ingen tvil om at mestringens kjerne i høyeste grad er verdiladet. La meg oppsummere noen sentrale menneskelige verdier som kan fremme mestring for alle grupper mennesker i samfunnet. Dette er først og fremst verdier jeg har lagt til grunn i min egen praksis med barn og unge:" Egenverd og motstandskraft" Empati og medansvar" Nestekjærlighet (solidaritet) og respekt" Likeverd og mangfold

Er ikke dette verdier som inkluderer alle, uansett ståsted og herkomst, og som forener majoriteten med de mange minoriteter i vårt land? Etter mitt skjønn trenger vi en renessanse for inkluderende verdier i det offentlige hjelpeapparatet. Private og frivillige hjelpetilbud med en klar verdiforankring har lenge vist at det gir langt bedre resultater å møte klienter med et positivt menneskesyn enn ved at hjelpere møter hjelpetrengende mennesker med et fravær av positive menneskelige verdier, les: kynisme, anstaltmakeri, nedverdigelse, maktnevroser og negativitet. Dette er dessverre verdier som altfor mange har opplevd i møtet med det offentlige. Dette kan et økt fokus på mestring gjøre noe med.

Selvbildet

The Self is the principle and archetype of orientation and meaning. Therein lies its healing function.(C.G.Jung 1961)Alle har et mer eller mindre bevisst forhold til sitt eget selvbilde. Det ikke alle er seg bevisst, er på hvilken måte ens eget grunnleggende selvbilde direkte påvirker ens egne reaksjonsmønstre og handlingsvalg. På en måte kan en si at individets selvbilde også blir en selvoppfyllende profeti. Faglitteraturen inneholder mange klare bevis på at det er en nær sammenheng mellom unges dårlige selvbilde og risikoatferd som aggresjon, anti-sosial atferd og stoffmisbruk (Donellen m.fl. 2005). Følgelig burde det være enhver hjelpers soleklare oppgave å arbeide med å styrke klientens selvbilde gjennom målrettede metoder. Dette er noe som gjennomsyrer den mestringsmetodikken jeg nå beskriver.Et menneskes selvbilde blir først og fremst formet i samspill med andre, hvoretter personen befester for seg selv et indre selvbilde gjennom sin egen selvinstruksjon (f. eks: «Jeg er flink og snill» eller motsatt: «Jeg er stygg og dum». På mine mestringskurs liker jeg å illustrere selvbildet som flere konsentriske sirkler, som ytterst starter med det som fortoner seg som selvtillit, som min erfaring har lært meg ofte er et overflatisk fenomen. Innenfor dette ytre lag – «Jeg gjør» – ligger den mer sårbare selvfølelsen: «Jeg føler meg som&». Dette er et ytterst fruktbart felt å arbeide med barn og unge på. Dessverre er det ikke her plass til å gå nærmere inn på fruktbare metoder for å styrke selvfølelsen.. Negativ selvinstruksjon opprettholder og gir næring til dårlig selvfølelse. Negativ selvinstruksjon er selvoppfyllende mantraer som det oftest tar lang tid å endre på. En mestringsorientert hjelper kan her gripe inn og prøve å endre klientens selvinstruksjon gradvis, med en bedre selvfølelse som resultat. Dette er en del av kognitiv behandling, en måte å endre individets tankemønstre og problemløsende ferdigheter. En slik behandling krever ikke først og fremst terapeutisk kompetanse, snarere empatisk og verdisterk kompetanse.Dypt inne i oss finner vi vårt grunnleggende egenverd. Dette er vår aller viktigste ressurs til mobilisering ved motgang, tap og krise. «Ingen skal få ta knekken på meg!», forteller vårt egenverd oss når det røyner på. I egenverdet befinner det seg en selvoppholdelsesdrift som vi må spille på parti med. «Ukrutt forgår ikke så lett!» heter et gammelt ordtak. Dette er selveste løvetannfølelsen. Vi har mye å lære av løvetannbarnas mestringsevne og egenverd – mot mange odds.Innerst inne har jeg valgt å la det stå åpent med et spørsmålstegn. Dette fordi enhver må få anledning til å fylle denne kjernen med sine egne verdier og tro.

Å styrke gode sider

Gi meg en fiskog du hjelper meg for en dag.Lær meg å fiskeog du hjelper meg for hele livet.Kon Fu Tse

Å inngå en verdiallianse og å styrke selvbildet anser jeg som to helt nødvendige, første skritt i enhver mestringsprosess. Mestringsmetodikk er ikke noe nytt påfunn, et hokus-pokus som skal løse alle problemer. Mestringens metode er heller summen av alle metoder gjennom tidene som vi vet har virket. Det er metoder som tar utgangspunkt i klientens ressurser og interesser og styrker alle klientens friskfaktorer på en måte som skaper vekst og utvikling. Det er dette Aaron Antonovsky (1979) kalte salutogen tenkning, en måte å fremme sunnhet på.Når vi skal tenke salutogent, blir det nødvendig å kaste et kritisk blikk på de sedvanlige elendighetsanalysene som ofte er helt nødvendige for å skape et vedtak om hjelp. Ettersom trengselen er stor om knappe midler, blir det oftest de mest markskrikerske elendighetsbeskrivelsene som resulterer i de største bevilgningene. Det er derfor all grunn til å spørre om barnet eller ungdommen er tjent med en slik jakt på tilkortkomming og manglende funksjonsevne. Et salutogent perspektiv krever at vi gjør en inngående ressursanalyse av klienten for å kunne arbeide systematisk med å utvikle klientens vekstpotensial. Lev Vygotsky kalte dette potensialet for den proximale sonen eller den nærmeste utviklingssonen. (Bråten, red. 1996). Han sa: «Det barnet kan mestre med kyndig hjelp i dag, kan det mestre alene i morgen.»Å styrke gode sider er mestringsmetodikkens kjerne. Selv om problemene er så store at de kan virke uoverkommelige, har det vist seg at en styrking av gode sider i mange tilfelle har skapt et gjennombrudd. Fra spesialpedagogikken har jeg et inntrykk av at man tidligere brukte mye tid og energi til å arbeide med feil, mangler og svake sider og at dette slett ikke styrket barnets selvbilde. Min egen erfaring er at hvis Markus’ er dårlig i matematikk, men helt oppslukt av fotball, så kan jeg skape en matematisk mestringsprosess hos Markus ved å gripe fatt i hans fotballinteresse for å regne ut fotballstatistikk, spillerbonuser, tabellplasseringer, osv. Dette er å styrke Markus sine gode sider, og tar jeg ikke helt feil, vil dette også ha en overrislingseffekt over Markus’ matematiske ferdigheter.Det å løfte et problem ut av sin vanlige, negative sammenheng og heller sette det inn i en ny, positiv kontekst, kalles i psykiatrien for positiv redefinering. Nøkkelen til et problems løsning ligger oftest innbakt i selve problemet. Å lete etter denne nøkkelen krever både kreativitet og en egen evne til å kunne snu steiner, tenke i motsatser: «Aldri så galt at det ikke også er godt for noe!» er det folkelige uttrykket for denne kanskje medfødte evnen et menneske har til av og til å snu et problem på hodet. For Mounir, personen jeg brukte som eksempel i begynnelsen av artikkelen, ble det et vendepunkt.

Øk fokuset på mestring i hjelpeapparatet!

Sier man ja til noe som fremmer menneskelig vekst og utvikling, er det også naturlig å si nei til det som hemmer dette. Således bør etter mitt skjønn enkelte i hjelpeapparatet spørre seg selv om ens eget menneskesyn og metoder egentlig hindrer dannelse av egenverd og motstandskraft. Økt fokus på mestring er en god grunn til å foreta en aldri så liten vårrengjøring på hjelpeapparatets mørkeloft.Det er ikke uten grunn at mestringsorienterte prosjekter har vunnet priser for sine gode resultater. Økt fokus på mestring, forstått klokt og riktig i hjelpeapparatet, kan være en gyllen, magisk nøkkel som låser opp hittil stengte dører. Møter man hjelpetrengende barn og unge med empati og medansvar, framelskes de samme kvaliteter i dem. Min erfaring er at klarer jeg å styrke barnets egenverd og motstandskraft, har det en rent frigjørende virkning på barnets sinn. Jeg vil gjerne formidle slike metoder til alle som er åpne for dette. Men husk at det finnes ingen oppskrifter enhver kan følge, bare tommelfingerregler. Enhver hjelper må selv være sin egen metode. Lykke til!

Relevant litteratur

Antonovsky, A. (1979): Health, Stress and Coping. San Fransisco: Josey-BassAntonovsky, A. (1996): «The Sense of Coherence: A Historical and Future Perspective.» Israel Journal of Medical Sciences, 32:170-178.Askheim, O.P. (2005): «Er mestring og empowerment det samme?» Respekt nr. 3, s. 47-50Danielsen, A.G. (2004): «Hverdagens magi. En tilnærming til fenomenet resiliens som teoretisk ramme for pedagogisk praksis i skolen» i Hole, G.O. og Sudmann, T.T. (red): «Vitenskapsteoretiske refleksjoner. Essaysamling.» Hefte nr. 9Donnellan, M. Brent, Trzesniewski, Kali H., Robins, Richard W., Moffitt, Terrie E. & Caspi, Avshalom (2005): «Low Self-Esteem Is Related to Aggression, Antisocial Behavior, and Delinquency.» Psychological Science 16 (4), 328-335.Epstein, I. (1980): “The self concept: A review and the proposal of an integrated theory of personality.» I Straub, E. (red.): Personality: Basic aspects and current research. NJ: Prentice-Hall.Fonagy, P., Steele, M., Steele, H., Higgit, A., og Target, M. (1992): «The Emmanuel Miller Memorial Lecture 1992: The Theory and Practice of Resilience.» Journal of Child Psychology and Psychiatry, 2:231-257.Germundsson, O.E. (1999): Jeg klarte det! Flerkulturelt forebyggende barne- og ungdomsarbeid – et metodegrunnlag. Oslo: Det Kriminalitetsforebyggende Råd.Germundsson, O.E. (2000): Du er verdifull! Flerkulturell pedagogikk i praksis. Oslo: Tano Aschehoug.Grøholt, B., Sommerschild, H. og Gjærum, B (1998): Mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre. Oslo: Tano Aschehoug.Grøholt, B., Sommerschild, H., og Garløv, I. (2001): Lærebok i barnepsykiatri. Oslo: Universitetsforlaget.Heggen, H og Øia, T (2005): «Ungdom i endring: mestring og marginalisering» Abstrakt Forlag.Langeland, E. (2006): «Mestring av psykiske helseproblemer. Salutogenese i teori og praksis» .Fagbokforlaget.Laverack, G. (2005): Public health: power, empowerment, and professional practice. New York: Palgrave Macmillan.Lazarus, R.I. (1984): Psychological Stress and the Coping Process. New York: McGraw-HillRutter, M. (1985): «Resilience in the Face of Adversity: Protective Factors and Resistance to Psychiatric Disorder.» British Journal of Psychiatry. 147:598-611.Slettebø, T. (2000): «Empowerment som tilnærming i sosialt arbeid». Nordisk Sosialt Arbeid, nr. 2, s. 75–85.Werner, E.E. og Smith, R.S. (1982): Vulnerable but invincible – a study of resilient children. New York: McGraw-Hill.Werner, E.E. og Smith, R.S. (1992): Overcoming the odds. High-risk children from birth to adulthood. Itacha, New York: Cornell University Press.Waaktaar, T. og Christie, H.J. (2000): Styrk sterke sider: håndbok i resiliencegrupper for barn med psykososiale belastninger. Oslo: Kommuneforlaget.