JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Stifinner

Artikkelforfatteren reflekterer over roller i støttearbeid - fra ekspert til muliggjører i inkluderingsarbeid. For å hjelpe til med å gi meningsfylte tilbud må hjelperen både finne mulighetene og veiene til målet sammen med den som trenger tilbud. Refleksjonen tar utgangspunkt i flere teorier.
Artikkelen stod trykt i Embla nr 3/2006
16.11.2006
14:59
15.12.2013 23:48

I norsk sosialpolitikk er «full deltakelse og likestilling» en overordnet målsetning, men ingen synes å ha fortalt praksisfeltet hvordan dette kan realiseres for enkeltmennesker på fritidsarenaen. Vi har flere spørsmål enn svar. Hvem kan inkludere i tråd med en slik målsetning? Gjennom et utviklingsarbeid over flere år knyttet til bruk av metoden Fritid med bistand (FmB) har vi søkt å virkeliggjøre disse politiske idealer til realiteter for enkeltmennesker som ønsker å delta i aktiviteter med utgangspunkt i sine drømmer og interesser. Vår innsikt i inkluderingsprosesser har medført et skifte i metodens teoretiske fundament fra Verdsatt Sosial Rolle, VSR til empowerment som gir retning for hvordan vi som sosialarbeidere kan møte barn, ungdom og voksne som søker vår oppmerksomhet når deltakelse i ulike fritidsorganisasjoner er et ønske (Midtsundstad 2005). Artikkelen søker å synliggjøre vår refleksjon knyttet til valget mellom disse tilnærmingsmåtene som danner et viktig bakgrunnsteppe for vår forståelseshorisont, men som også kan knyttes til et paradigmeskifte innenfor helse- og sosialomsorgen som påvirker vår rolle som sosialarbeidere.

Kan vi gi noen en verdsatt sosial rolle?

Inspirert av den skandinaviske normaliseringstradisjonen ønsket Wolfenberger å finne frem til et uttrykk som bedre kunne formidle og ivareta innholdet i rolleoppfatninger som står sentralt i hans arbeid. Han ønsket å utvikle en systematisk teori som kunne være gyldig overfor alle grupper i samfunnet som utsettes for lav samfunnsmessig verdsetting, og introduserte begrepet som i Norge er beskrevet som vedsetting av sosial rolle (VSR) som erstatning for normalisering.Sentralt i VSR er forståelsen av de sosiale prosessene som skjer når svake grupper i samfunnet blir utestengt fra normal velferd og deltakelse i aktive sosiale roller. Denne prosessen beskriver han med begrepet sosial devaluering som retter fokus på de sosiale relasjonene i samfunnet. Når en person er devaluert er det alltid en beskrivelse av noe som andre gjør. Devalueringsprosessen må forstås og aksepteres for at det kan arbeides etter intensjonene i VSR. I den skandinaviske tradisjon med Nirje og Bank-Mikkelsen som kjente foregangsmenn var det aldri noen intensjon om å bygge en omfattende teori slik Wolfenberger senere gjorde gjennom VSR. De satte normalisering inn i det de oppfattet som en utvidelse av den velferdsstaten som var under utvikling. De la vekt på enkeltmennesket sin rett til normale levekår, og tjenester som muliggjør deltakelse i samfunnet. For Nirje handler dette om det enkelte mennesket sin rett til å bestemme over eget liv. Han tok tidlig avstand fra VSRs fokus knyttet til det som kan beskrives som personlig normalisering etter standarder og verdier valgt av andre (Nirje 2003). Wolfenberger tilbakeviser Nirje sin kritikk, og deres ulike forståelser knyttet til sosial integrasjon står her sentralt. Wolfenberger tar til orde for at flest mulig bør integreres mest mulig med verdsatte personer i det verdsatte livet i samfunnet, mens vi i den skandinaviske modellen finner et mer pragmatisk forhold til dette hvor fokus er mer rettet mot den enkelte sin rett til en integrert tilværelse (Askheim 2003:55).

Wolfenberger plasserer seg inn i en kulturkritisk tradisjon som ser profesjonene som en ny herskerklasse. Han har derfor liten tillit til tjenesteapparatet og profesjonene. Han ser i denne sammenheng faren for at omsorgsstaten vil gjøre de fleste ufrie og umyndige. Denne grunnleggende mistilliten mot det offentlige tjenesteapparatet synliggjøres også i hans skepsis til at det offentlige kan evne å arbeide i tråd med intensjonene i VSR som en teori. Her er derfor et klart skille mellom den amerikanske forståelsen av normalisering som han selv har vært med å utvikle, og på den andre siden den skandinaviske som Nirje er en representant for. Wolfenbergers håp har derfor knyttet seg til at frivillige og ubetalte må gå i bresjen for å realisere teorien i praksis.En samfunnsutvikling med økende tendens til å dyrke materielle verdier som livets fremste mening gir etter hans mening, dårlige vilkår for at grupper som har en lavt verdsatt posisjon skal få mulighetene for å få til positive endringer (Wolfenberger 1999). Wolfenberger tegner bildet av et samfunn som i økende grad ser på vanskeligstilte og lite verdsatte personer som brysomme og utgiftsposter som ikke bidrar til den materielle økonomien. En konsekvens av denne pessimismen er at Wolfenberger har fått mindre tro på hva vi kan oppnå gjennom VSR.Normaliseringstenkningen møter også en økende misnøye fra flere hold. Kristiansen er en av flere skandinaviske forskere som konkluderer med at normalisering som mål i den offisielle sosialpolitikken fikk større betydning som symbolsk slagord enn som praktisk veileder for handling (Kristiansen m.fl.1999). Normaliseringsteoriene har i liten grad og gjerne bare indirekte vært opptatt av hvilke konsekvenser normalisering vil ha for den profesjonelle hjelperrollen i hjelpernes daglige virksomhet. Konsekvensen av dette er at det i liten grad har blitt utvik-let begreper og metoder for en praksis som styres av normaliseringsmålene.Arbeidsmetoden FmB kan betegnes som en problemløsningsmodell hvor den enkelte gjennom veiledning og opplæring i en prosess gis hjelp til å inkludere seg selv. Inkludering handler kanskje i bunn og grunn om retten til å få bli med og det vi ikke ser i inkluderingsdebatten handler kanskje om at vi ikke er bevisst på at det bare er personen selv som kan gjennomføre sin egen inkludering. Andre kan bidra til å gjøre det mulig, men deltakeren må delta aktivt (Midtsundstad 2005).

Verdsatte sosiale roller kan ikke gis

Empowerment står i dag frem som den sentrale politiske målsetningen for politikken rettet mot funksjonshemmede og andre omsorgstrengende i Norge (NOU 1999:34). Empowerment har gitt grunnlag for en ny tilnærmingsmåte i sosialt arbeid som retter seg mot undertrykte og underprioriterte mennesker. Empowerment er en prosess hvor makt blir utviklet med det formål å gi individer eller grupper av mennesker økte ressurser, styrke deres selvbilde og gjenbygge evnen til å kunne handle på egne vegne i sin hverdag. Rett til både å ha kontroll over sine tjeneste- og hjelpetilbud og egen livssituasjon står her sentralt.Empowerment som en forståelsesramme møter tilslutning fra ulike strømninger som ideologisk står i sterk kontrast til hverandre. På den ene siden finner vi mennesker med venstreradikale ideer om undertrykking av tjenestebrukere og marginaliserte grupper fordi det kapitalistiske effektiviseringssamfunnet ikke har bruk for dem. På den andre siden finner vi med inspirasjon nettopp i en kapitalistisk markedsøkonomi som ser brukere som konsumenter hvor bl.a. valgfrihet vektlegges som et overordnet prinsipp (Askheim 2003:110). Empowerment er utviklet i samfunn som har en annen velferdsutvikling enn den skandinaviske, hvor vi finner en sterk offentlig premissleverandør av velferd for alle befolkningsgrupper i samfunnet. Dette innebærer at vi i Norge har helt andre rammebetingelser enn for eksempel USA, hvor slike rettigheter for den enkelte må sikres gjennom forsikringspremier den enkelte selv betaler for. Den norske velferdsstaten er rammen for vårt arbeid, og gir retning for det ideologiske ståsted vi setter empowerment inn i. Her ligger en anvendelig strategi overfor alle innbyggere som søker om bistand gjennom det kommunale tjenesteapparatet. En kan i denne sammenheng se empowerment som et grunnlag for å fremme engasjement og involvering innenfor det offentlige sitt tjenestetilbud i tråd med de sosialpolitiske målsetningene som er definert som rettigheter.Empowerment kan med et slikt ideologisk perspektiv sies å bygge på et menneskesyn som vektlegger troen på og respekten for den enkelte samfunnsborger. Alle mennesker har samme verdi og et utviklingspotensial. Empowerment har som sitt primære mål at de profesjonelle med utgangspunkt i klare holdninger skal bli i stand til å etablere samarbeidsrelasjoner til enkeltpersoner som kan gjøre dem i stand til å ta makten over eget liv. Dette krever at brukere sammen med de profesjonelle kan delta aktivt for å finne sine muligheter og utviklingspotensialer. Dette forutsetter brukerinnflytelse. Alle mennesker har rett til å bli hørt, definere egen virkelighet og delta i beslutninger som påvirker ens liv eller lokalsamfunn. Bruk av Empowerment legger vekt på at det arbeides på individ-, gruppe- og samfunnsnivå samtidig, og den skiller seg på denne måten fra andre tilnærmingsmåter i sosialt arbeid (Lee 1996). Som tilnærmingsmåte i sosialt arbeid kan empowerment ikke medføre en isolert innsats på et individuelt nivå. Den vil alltid ta utgangspunkt i et kritisk blikk på samfunnsskapte muligheter eller mangler på de ulike nivåene.

Brukerinnflytelse – en utfordring

I den internasjonale litteraturen knyttet til empowerment er det konsensus om fem elementer. Disse omtales som «The power to name. The power to act». Før det kan defineres som empowerment må disse 5 elementene være tilstede:1. Sosial aksjon.Dette innebærer handlinger som er rettet mot å eliminere undertrykkelse. Det er handlinger hvor målet er å skape maktfordeling på det sosialøkonomiske-, politiske- og strukturelle nivå.2. Politisk årvåkenhet.I empowerment handler dette om å gi brukere mest mulig innflytelse på eget liv og tilværelse innenfor de samfunnsmessige rammene som finnes.3. Makt til å beskrive egen virkelighet og makt til å handle.Dette forutsetter at systemet innretter seg slik at brukere får en naturlig mulighet til dette på ulike nivå. I dette ligger også brukermedvirkning på hvilke tilbud og muligheter systemet kan stille til rådighet.4. Kompetanse.Alle mennesker skal behandles slik at vi kan medvirke til at de opplever seg som kompetente. 5. Adgang til makt.Empowermentprosessen vektlegger at mennesker som ikke har del i verdsatte ressurser oppnår større adgang til og kontroll av ressurser og kunnskap. (Midtsundstad 2005:38).Rappaport konkluderte allerede i 1985 at empowerment er et vanskelig begrep å definere. Han fokuserer sterkt på at empowerment ikke er noe som kan gis. Han skriver at «empowerment cannot be given, it must be taken» (Rappaport 1985). Denne forståelsen av at det bare er det enkelte individ som kan «myndiggjøre» seg selv er i tråd med forståelsesgrunnlaget som legges til grunn for arbeidet knyttet til metoden FmB. Den profesjonelle sin rolle blir å legge til rette for en slik prosess og medvirke til å fjerne hindringer underveis. I denne sammenheng gir overnevnte 5 punkter en rettesnor for arbeidet hvor inkluderingsprosesser står i sentrum.Empowerment er en tilnærmingsmåte som i liten grad gir en metodisk anvisning. Den kan beskrives som en prosess. Det finnes flere definisjoner av empowerment. Barbara Simon sin definisjon som bygger på empowerment tradisjonen i sosialt arbeid fremheves i Turner sin bok:Empowerment is a reflexive activity, a process capable of being initiated and sustained only by (those) who seek power or self-determination. Others can only aid and abet in the empowerment process (Lee 1996:224).Empowerment er en tilnærmingsmåte som i prinsippet retter seg mot hele befolkningen. I Norge legges det vekt på denne tilnærmingsmåtens prinsipper primært overfor funksjonshemmede og omsorgstrengende, men dette betyr samtidig en samfunnsendring som påvirker alle. Empowerment er altså en anvendelig strategi både i arbeidet overfor marginaliserte grupper og i arbeid med befolkningen for øvrig, som av og til har bruk for hjelp til et avgrenset problem. Empowerment medvirker også til en demokratiseringsprosess hvor engasjement og medvirkning fremmes (NOU 1999:34). Empowerment har også klare begrensninger som tilnærmingsmåte i sosialt arbeid. En utfordring i denne sammenheng er at det sosialfaglige arbeid oftest skjer i kontakt mellom en bruker og en sosialarbeider. Den profesjonelle kan ofte føle seg alene i arbeidet, og opplever heller ikke å ha en reell makt til å gjennomføre endringer. Slike prosesser foregår ikke uten motstand, siden det forutsetter en omstilling og forandringstid før disse tankene aksepteres og kan omsettes til praktisk handling. Empowerment forutsetter strukturelle endringer for måten virksomheter organiserer seg på for å ha gode betingelser. Fordi oppgaver og ideer antas å være lite forutsigbare, bør det ikke etableres en formalisert avdelings- og ledelsesstruktur. Organisasjonene må bli prosjekt- og nettverksdrevne. Innenfor rammen av fullmakter kan de profesjonelle forfølge sine ideer. De ansatte får et eierforhold til problemer de møter i sitt arbeid, og ansvarliggjøres for de løsninger og handlinger som settes ut i livet. Om dette skal kunne forventes av den enkelte medarbeider må de oppleve en støtte fra sin ledelse (NOU 1999:34). Empowerment er en tilnærmingsmåte som ikke tenkes brukt i et begrenset tidsperspektiv siden en her tar utgangspunkt i en kritisk forståelse av samfunnet. Empowerment har ikke tro på at fordeling av makt, ressurser og innflytelse vil skje uten en kontinuerlig innsats. Om det skal arbeides etter empowerment er det derfor viktig også at det hos arbeidsgiver gis rom for at den enkelte saksbehandler kan arbeide i tråd med dette forståelsesgrunnlaget. Både i Norge og i Danmark registrerer jeg at en i presentasjon av empowerment bruker begrep som empowerment på norsk og empowerment på dansk. Dette indikerer kanskje et behov for å tilpasse teorigrunnlaget til det aktuelle samfunn. Mange har forsøkt å oversette empowerment til skandinaviske språk. «Myndiggjøring» synes å være den mest brukte oversettelse av begrepet i Norge. Soldal har knyttet begrepet til bruk av støttekontakter gjennom å bruke ordet «styrking» (Soldal 1997).Kritikken av velferdsstaten og en samfunnsutvikling som i økende grad er opptatt av at den enkelte får økt ansvar for å skape sin egen identitet og dermed større frihet til å leve sitt liv i overensstemmelse med egne behov synes å ha gitt økt oppslutning rundt empowerment (Soldal 2003). I politiske dokumenter ser vi samme utvikling. I NOU 1998:18 «Der er bruk for alle» blir det presisert at makt over eget liv ikke kan sees på som en gave som vi kan gi til andre. I tråd med Rappaport sin forståelse må makt erobres av den enkelte selv for å kunne vedvare og brukes.Begrepet empowerment har satt sitt preg på velferdspolitikken i Norge. Et økende fokus på rettigheter for funksjonshemmede tydeliggjøres bl.a. i innstillingen «Fra bruker til borger» (NOU 2001:22). Her foreslås strategier og virkemidler som er preget av empowerment som viser seg tydelig i sitt fokus på rettighets- og medborgerskapstenkningen.

Fokus på den enkeltes rett til selv å bestemme

Metoden FmB ble utarbeidet i 1998 med inspirasjon fra normaliseringsteorier og det ble tatt direkte utgangspunkt i Wolfenberger sin rolleteori som knyttes til VSR. Vi er opptatt av hvordan mennesker med lite verdsatte sosiale roller i samfunnet kunne få en mer verdsatt sosial rolle på den ordinære fritidsarenaen. Underveis har vår praksiserfaring knyttet til metoden gjennom to prosjekter gitt oss en økt bevissthet og forståelse knyttet til brukermedvirkning. I denne sammenheng har vår interesse blitt knyttet til forståelsen av hvem som kan inkludere. Vi har tatt avstand fra Wolfenbergers kritiske holdning til at den enkelte alltid skal ha det avgjørende ordet når det gjelder å bestemme hvilke løsninger som er best for seg selv. Denne erkjennelsen synes også å være i tråd med den sosialpolitiske målsetningen «full likestilling og deltakelse» som FmB søker å realisere for barn, ungdom og voksne som har et bistandsbehov og som ønsker å delta på den ordinære fritidsarenaen.FmB har søkt inspirasjon i den retningen av empowerment som legger vekt på en sterk offentlig satsning. Vi har derimot holdt fast ved Wolfenbergers rolleteori. Sentralt i denne sammenheng er betydningen av at lavt verdsatte trenger verdsatte mennesker til å bistå seg som støttespillere når målsetningen er at den enkelte skal få medlemskap i en ønsket organisasjon. Solomon er en bidragsyter i litteraturen om empowerment som synes å ligge en slik forståelse teoretisk nær. Hennes arbeid og forskning hadde sitt utgangspunkt i svarte amerikanere som levde i ekstrem fattigdom. En hovedtese i Solomon sitt forskningsarbeid er at disse menneskene er gjenstand for negative vurderinger av det dominerende samfunn i en slik grad at det fører til en total maktesløshet. Solomon setter dette inn i et samfunnsperspektiv, og hevder at tidlig stigmatisering på grunn av for eksempel fattigdom og funksjonshemning kan redusere den enkelte sin evne til å utvikle sosial kompetanse og mestring. Hun ser på empowerment som en prosess der en person som tilhører en stigmatisert gruppe, kan bli hjulpet til å utvikle og øke evnen til mellommenneskelig innflytelse og få en verdsatt sosial rolle. I tråd med Solomons fremstilling av empowerment sees sosialarbeideren eller kulturarbeideren slik vi praktiserer det i FmB som en partner, og brukeren som subjektet i endringsprosessen (Midtsundstad 2005).

Hva innebærer endring i teoriperspektivet for praktikeren i praksis?

I empowerment legges det til grunn et mer positivt syn på sosialarbeiderens rolle enn det Wolfenberger beskriver med tilknytning til sin VSR teori. Brukeren får også en tydeligere rolle som sentrum for den ønskede aktivitet hvor den profesjonelle skal ha fokus på ressursene til brukere fremfor deres mangler. Saksbehandlere som arbeider etter metoden FmB må kunne arbeide i en prosess hvor produktet skapes, utvikles og endres av brukere. Vi kan ikke inkludere noen, men kan gi den enkelte støtte og oppfølgning underveis. Dette har gjort det nødvendig for oss å søke innsikt i elementene som synes å være sentrale i inkluderingsprosessene slik vi møter dem i arbeidet knyttet til FmB. Videre synliggjør empowerment et behov for en rekke redskaper og retningslinjer som saksbehandlere må følge. Dette kan beskrives i følgende 4 punkter:1. Klargjøre intensjonene med metoden og stiller sin kompetanse til disposisjon.2. Skape klare og tydelige mål som brukere kan evaluere og kvalitetsutvikle underveis.3. Gi brukeren valgmuligheter under hele prosessen.4. Ikke utføre arbeid en ikke kan stå ved, ved å henvise til andre eller legge ansvaret utenfor seg selv (for eksempel ledelse, organisasjon og lovgivning).Punktene kan beskrives som avgjørende i empowerment hvor den profesjonelle må arbeide sammen med deltakeren i et forpliktende samarbeid.

Avslutning

Den sosialpolitiske målsetningen om «full deltakelse og likestilling» må aldri bli et krav fra omgivelsene, men må ligge der som en forventning til de som selv ønsker å realisere dette i eget liv. Artikkelen synliggjør også noen grenser for hva vi som profesjonelle kan tilby. Om vi ønsker å arbeide for å bistå enkeltmennesker i deres inkluderingsprosesser er vi avhengig av å utvikle godt samarbeid med medlemmer som utgjør disse nettverkene. Vår mulighet som profesjonelle sosialarbeidere handler om å medvirke til å skape et nettverk. Når FmB gis som et ordinært tjenestetilbud og som et alternativ til bruk av en tradisjonell støttekontakt, blir dette gitt gjennom et vedtak som kan beskrives som håp eller tro. Det forutsetter at den profesjonelle saksbehandler nært og langsiktig tilbyr et samarbeid hvor drømmer, ønsker og behov kan gis et mulighetsrom for den enkelte.Vi håper vårt forsøk på å utvikle en kunnskapsteori for praktisk kunnskap vil inspirere til økt oppmerksomhet rundt temaet. De som ønsker mer kunnskap om FmB kan finne dette på www.fritidmedbistand.no hvor metoden er presentert fase for fase. Her finnes også i fulltekst mastergradsoppgaven som denne artikkelen tar utgangspunkt i.

Litteratur

Askheim, O. P. (2003): Fra normalisering til empowerment. Ideologier og praksis i arbeid med funksjonshemmede. Gyldendal akademiske.Kristiansen, K., Söder, M. og Tøssebro, J. (1999): Social integration in a welfare state. Research from Norway and Sweden.I R. J. Flynn og R.A. Lemay (red): A Quarter-Century of Normalization and Social Role Valorization: Evolution and Impact. University of Ottawa Press.Lee, J. A. B. (1996): The empowerment approach to social work practice. Turner, Francis J. (red): Social Work Treatment. Interlocking theoretical approaches (4th ed). London. Free press.Midtsundstad, A (2005): Tillit, mestring og selvforståelse. En oppgave med fokus på inkluderingsprosesser slik de møtes i arbeidet med metoden Fritid med bistand. Mastergradsoppgave i sosialt arbeid. NTNU.Nirje, B. (2003): Normaliseringsprincipen. Studentlitteratur.NOU 1998:18 Der er bruk for alle. Styrking av folkehelsearbeidet i kommunene.NOU 1999:34 Nytt millenium – nytt arbeidsliv? Trygghet og verdiskaping i et fleksibelt arbeidsliv.NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Rappaport, J. (1985): The Power of empowerment language. Soc Policy 16.Soldal, K. A. (1997): Støttekontakter er svaret – men hva er spørsmålet? En kvalitativ studie av sosialarbeideres begrunnelse for og forventninger til støttekontakter. Hovedfagsoppgave. Universitetet i Bergen.Soldal, K. A. (2003): Støttekontakter. Soveputer eller ressurser i velferdsstaten? Fagbokforlaget.Wolfenberger, W. (1999): A contribution to the historiy of Normalization, with primary emphasis on the establishment of Normalization in North America between 1967-1975. Flynn R. J. og Lemay R. A. (red): A Quarter-Century of Normalization and social Role Valorization: Evolution and Impact. University of Ottawa Press.

16.11.2006
14:59
15.12.2013 23:48

Mye lest