JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Hvem har ansvaret for asylsøkende barn?

De uklare ansvarsforholdet for de enslige, mindreårige flyktningene på akuttmottaket Vårli skaper mye uro. Konflikten går mellom Staten, UDI og Vårli på den ene siden og barneverntjenesten i Moss på den andre siden.
19.04.2006
14:34
15.12.2013 22:56

De siste par årene har det oppstått en rekke uoverensstemmelser mellom Vårli og barneverntjenesten i Moss. Disse konfliktene har også gått mellom barneverntjenesten og folk som har meldt bekymring for atferds-, og omsorgssituasjonen for unger på Vårli. Konfliktene har blant annet hatt utgangspunkt i disse problemstillingene:

– Hva utløserer egentlig barneverntjenestens undersøkelses- og hjelpeplikt?

– Hvem har ansvaret hvis et barns omsorgssituasjon på Vårli ikke er tilstrekkelig ivaretat

– Hvem har ansvaret hvis et barns atferd er slik at Vårli mener de ikke har kompetanse og bemanning til å ta ansvaret for situasjonen?

– På hvilken måte kan barneverntjenesten jobbe for ” barnets beste” overfor flyktningbarn på Vårli

Da Vårli asylmottak ble etablert, ble det gjort avtale mellom Staten og Moss Kommune om at barna på Vårli skulle få sin skolegang og sine helsetjenester gjennom det ordinære tjenestetilbudet i Moss Kommune mot en viss kompensasjon. Ellers ble det lovet at plasseringen av mottaket ikke skulle belaste Moss kommune på andre måter. Staten ved UDI satte drift av mottaket ut på anbud og konkurransen ble vunnet av det private selskapet bak Vårli. Gjennom denne måten å organisere det på er det staten som har omsorgsansvaret for de enslige mindreårige asylsøkerne, i det daglige delegert til Vårli. Dette i motsetning til den ordinære offentlige omsorgen for barnevernets barn, som alltid er kommunal. Den kommunale barneverntjenestens lovverk gjelder i utgangspunktet alle barn som oppholder seg i kommunen, uavhengig av nasjonalitet eller hvor foreldrene bor eller er registrert. Innfallsporten til et hjelpetilbud (og i noen tilfeller pålagte eller tvangsmessige tiltak) er en søknad eller en melding om bekymring for et barn. Kriterier som utløser muligheter for tiltak fra barneverntjenestens side er 1) sviktende omsorg for et barn eller 2) barn/ungdoms alvorlige atferdsproblemer.

Sviktende omsorg

Staten har tatt omsorgen for alle de barn som måtte komme til Norge som flyktninger eller enslige mindreårige asylsøkere. Til å utøve denne omsorgen har de engasjert det private driftsselskapet bak Vårli. Vi kjenner ikke avtalen mellom Staten og Vårli. Men vi må anta at disse barnas bakgrunn, deres traumatiske opplevelser og de psykiske belastningene som generelt følger barn med slike historier, er et av premissene for hvilken bemanning og kompetanse man forlangte i et slikt mottak. Vi er ikke kjent med hvilke kompetansekrav Staten har stilt til de ansatte ved Vårli. Vi kan likevel registrere at i alle fall bemanningsfaktoren og størrelsen på barnegruppene på Vårli avviker ganske sterkt fra tilsvarende i en norsk barnevernsinstitusjon. Begrunnelsen for dette kjenner vi ikke, men det kan neppe være ansvaret til barneverntjenesten i Moss å utligne dette misforholdet.Vårli har selv meldt bekymring til barneverntjenesten i Moss for mange av barna de har ansvaret for. De har da faktisk ment at den omsorgen de tilbyr på vegne av Staten, ikke er tilstrekkelig, og foreslår selv at barnet får sin omsorg i mindre og tryggere omgivelser, med Moss Kommune som faglig og økonomisk ansvarlig. Dette vil i tilfelle si fosterhjem eller barneverninstitusjoner. Utenforstående (verger, advokater og andre) har også meldt slik bekymring i flere tilfeller. Disse meldingene setter Barneverntjenesten i en vanskelig situasjon. Det skyldes at den/de som i dette tilfellet ikke yter tilstrekkelig god omsorg, ikke er en privat part, familie eller foreldre. Det er tvert imot den institusjonen som Staten har engasjert nettopp for å gi slik omsorg, som svikter. Etter loven skal ingen omsorgsovertakelse vedtas før forebyggende tiltak har vært prøvd (unntaket er hvis dette åpenbart er uten hensikt).

Staten/Vårli må møte barnas behov

Hvilke forebyggende tiltak kan tenkes å fungere, slik at Vårli fremdeles kan ha omsorgen for disse barna? Jo, det måtte være at ansvarlig for omsorgen, det vil si. Staten/Vårli setter inn de tiltak som er nødvendige for å møte disse barnas behov for en tilstrekkelig trygg og god omsorgssituasjon! Det er faktisk ikke så vanskelig å tenke seg hva Staten/Vårli kunne gjøre i de enkelte tilfellene. Bekymringene har ofte handlet om at miljøet på Vårli er for stort og urolig. Da ville det vel være naturlig å bygge opp mindre ”satellitter” (små institusjoner eller familiehjem tilknyttet Vårli), der forholdene blir mer oversiktlige, og der barna får færre både voksne og andre barn å forholde seg til. I andre tilfeller ville det være aktuelt å styrke bemanningen generelt eller søke spesiell faglig kompetanse knyttet opp til Vårli. Det kunne for eksempel dreie seg om behov for psykologer, barnevernspedagoger, spesialpedagoger eller tolker, til bruk direkte overfor barna og/eller for opplæring og veiledning av det faste personalet. Vi veit også at oppdragsgiveren Staten ikke burde ha problemer med de nødvendige ressursene for en slik styrking av omsorgstilbudet for disse spesielt utsatte barna. Andre hjelpetiltak, som støttekontakt, besøkshjem og lignende, brukes av Moss kommune overfor andre barn, hvorfor ikke overfor barna på Vårli? Fordi vi bare bistår barna og den som har omsorgen med slik hjelp i den grad de ikke sjøl er i stand til å bedre forholdene ved egne tiltak. Og det er faktisk Staten/Vårli i stand til! Et annet alternativ er selvsagt at disse barna i størst mulig grad likestilles med andre barn som oppholder seg i Norge, det vil si at barneverntjenesten (og ikke Staten/UDI/Vårli) får ansvaret for dem i utgangspunktet. Det ville i tilfelle si at de måtte tilbys fosterhjem og institusjonsplasser av ganske høy standard, og ikke et nedslitt og underbemannet sted som Vårli.

Hvem bestemmer over disse barnas skjebne?

Ofte handler bekymringene om at barna er traumatiserte eller i psykisk krise, på grunn av sin historie eller fordi de har fått avslag på sine asyl/oppholdssøknader. Det kan vel ikke være noen overraskelse verken for UDI, Vårli eller andre at noen av disse barna er traumatiserte eller i krise? Barneverntjenesten er uansett ikke rette adressat, verken for klager til UDI eller for psykiske kriser, som uten tvil sorterer under helsevesenet.Hvis det er slik at Staten svikter omsorgen for de barna de har valgt å ta omsorgen for, synes det nokså opplagt for oss at oppgaven med å rette på dette, vanskelig kan legges til en presset og lavt bemannet kommunal barneverntjeneste i den kommunen der dette mottaket tilfeldigvis befinner seg. Dette er vel et viktig organisatorisk og politisk spørsmål, som bare ville blitt tildekket hvis barneverntjenesten i Moss skulle forsøke å flikke på det? Formelt og juridisk ville dette også skapt store problemer. Hvem er parter i foreldrenes sted for disse barna, og hvem kan da i tilfelle samtykke eller nekte samtykke på vegne av dem? Vergene, Staten eller Vårli? Hvem bestemmer faktisk over disse barnas skjebne hvis Moss kommune skulle overta omsorgen for dem? UDI? Formelt, praktisk og økonomisk ville det altså by på enorme problemer for Barneverntjenesten i Moss å arbeide for ”barnas beste” ved å overta omsorgen for barna på Vårli. Dette på tross av at Staten svikter i omsorgen for disse barna og ofte selv nekter å sette inn de rette hjelptiltakene!

Alvorlige atferdssproblemer

Barneverntjenestens andre selvstendige inntakskriterium, alvorlige atferdsproblemer, er noe lettere å tenke seg benyttet. Vi må imidlertid gjøre spesielt oppmerksom på at det her ikke kan dreie seg om et hvilket som helst atferdsproblem. For det første snakker vi her om sosialiserte atferdsproblemer. Det vil si atferdsproblemer som barna kan antas å ha pådratt seg i sin oppvekst som følge av sviktende omsorg, manglende grenser, dårlige miljøpåvirkninger og lignende. Det gjelder altså ikke i utgangspunktet atferdsproblemer som følge av for eksempel medfødte lidelser, syndromer, psykisk utviklingshemming eller alvorlige psykiske lidelser. For slike problemer er det andre hjelpeinstanser som primært kommer inn i bildet, for eksempel Sosialtjenesten, Habiliteringstjenesten, Barne- og ungdomspsykiatrisk Poliklinikk (BUP) og helsevesenet generelt. For det andre stiller Lov om barneverntjenester strenge kriterier til alvorlighetsgraden av atferdsproblemene, hvis tvang eventuelt skal benyttes (noe som ofte har vært ønsket av dem som har meldt bekymring for barna på Vårli). Det må da være snakk om alvorlig kriminalitet, misbruk av rusmidler over tid, eller for eksempel prostitusjon. Det skal selvsagt ikke stikkes under en stol at årsakssammenhengene bak atferdproblemer ofte kan være vanskelige å skille, og at vi derfor i mange tilfeller er avhengige av nærmere undersøkelser og bruk av sakkyndige for å tolke dette.Atferdsparagrafene i Lov om barneverntjenester har enkelte ganger blitt brukt midlertidig overfor barn og ungdom fra Vårli, der det har handlet om alvorlige atferdsproblemer som har satt ungdommen sjøl og andre barn i en klar og alvorlig risikosituasjon.

Hvorfor så stille?

Staten tar i en del andre situasjoner også ansvaret for barn som bor utenfor hjemmet og uten foreldre i kortere eller lengre tid. Dette kan dreie seg om barnevernsinstitusjoner, sjukehus eller barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner. Hvis omsorgsforholdene i disse institusjonene til stadighet viser seg uholdbare for de barna som trenger disse tilbudene, blir dette slett ikke meldt til barneverntjenesten. Da blir institusjonens ledere og eiere (statsråden!) gjerne stilt offentlig til ansvar for at institusjonene svikter sin oppgave. Mediene henger på saken og slår på stortromma. Redd Barna prøvde med sin rapport for en tid tilbake, men bølgene la seg raskt. Både SV og Aps Karita Bekkemellom har profilert seg på at forholdene skal bedres for disse aller mest utsatte barna. Men Vårli består som før og prøver stadig å få Moss kommune til kompensere sin dårlige bemanning. Hvorfor? Vi lar det stå som et åpent spørsmål.

19.04.2006
14:34
15.12.2013 22:56

Mye lest