Jorunn Gjedrem

Ulike datainnsamlingsmetoder kan gi nyttig kunnskap både til den enkelte sak og til bruk i statistiske oppsummeringer/målinger. I denne artikkelen bruker jeg begrepet klient og ikke bruker, for å understreke at det ofte er elementer av tvang i møtene våre med klientene, selv om jeg bare kommer til å omtale hjelpetiltak etter barnevernlovens § 4-4, altså frivillige tiltak i barnevernet. Videre bruker jeg kurator eller sosialarbeider om saksbehandleren i barnevernet, fordi vi har endret fokus fra å være saksbehandlere, til å drive mer med endringsarbeid hos oss. For å understreke dette skiftet i fokus kaller vi de sosialfaglig ansatte i barneverntjenesten for kuratorer. Alle lovhenvisninger er til Lov om barneverntjenester (1992).I forbindelse med omorganiseringen av barneverntjenesten i Kristiansand i 2002 (fra å være bydelsorganisert, til sentralisering og samlokalisering), ble antall ansatte som arbeider med iverksetting og oppfølging av hjelpetiltak nesten fordoblet. Ledelsen ønsket å forbedre arbeidet med tiltaksplaner, øke brukermedvirkningen og innføre en systematisk evaluering av tiltakene. De ønsket også å gjennomføre brukerundersøkelser i barnevernet for å måle grad av tilfredshet blant klientene. Det ble nedsatt en prosjektgruppe bestående av to interne fagkonsulenter og en ekstern forsker fra Høgskolen i Agder i oktober 2002. Denne gruppen utarbeidet prosjektbeskrivelse og framdriftsplan for prosjektet som vi kalte Nye Tiltaksplaner og Evaluering. Det ble nedsatt et arbeidsutvalg med medlemmer fra hver tiltaksavdeling, og en kurator fra fosterhjems- og institusjonsavdelingen, som arbeidet sammen med prosjektgruppen fra desember 2002. Fra januar – mars 2003 ble ny mal for tiltaksplan og evalueringsdokumenter utarbeidet, disse ble tatt i bruk i organisasjonen fra april 2003.

Kort om prosjektet

Prosjektet er knyttet til evaluering av frivillige tiltak etter lov om barneverntjenester § 4-41). Vi har utviklet en mal for tiltaksplan som skal brukes når vi setter inn hjelpetiltak for et barn, jfr. § 4-522). I tilknytning til tiltaksplanen har vi laget rutiner for både kvalitativ og kvantitativ evaluering. Vi gjennomfører evalueringssamtaler, og har laget evalueringsskjemaer til barn/ungdom, foreldre, samarbeidspartnere og til barneverns-kurator.Disse spørreskjemaene er knyttet til sak, dette innebærer at de ikke er anonyme i første omgang. Familien og samarbeidspartnere kan gi utfyllende kommentarer i en fritekst på baksiden av spørreskjemaene. Nye Tiltaksplaner og Evaluering tar sikte på å forbedre arbeidet med den enkelte sak, øke klientenes innflytelse på målformulering og tiltak, og øke klientenes muligheter til å gi barnevernet tilbakemelding. Systemet vil også gi oss en økt mulighet for læring på alle nivåer i organisasjonen, både i enkeltsaker, på gruppe-, avdelings-, og organisasjonsnivå. Vi bruker evalueringen vår som en evaluering av samarbeidet mellom den enkelte klient/familie og barneverntjenesten, og som brukerundersøkelse for statistiske formål etter at spørreskjemaene har blitt anonymisert.

Evaluering i barnevernet

Min erfaring etter over 20 års praksis i barnevernet og tilgrensende felt, er at vi har drevet med evaluering på ulike måter: gjennom samtaler med foreldre/ungdom/barn, intern og ekstern veiledning, samtaler om sak med kolleger og samarbeidspartnere og i ansvarsgruppemøter. Hvis noe har blitt skrevet ned, har det gjerne blitt skrevet fragmentert i journalnotater, og det har vært uten noen samlet kritisk refleksjon med spørsmål om hvorfor og hvordan vi kunne gjort ting bedre eller annerledes. Elementer av evalueringen kan ha kommet til syne under overskriften vurdering, som er et punkt i alle saksfremstillinger, men sjelden som en systematisk gjennomgang av den evalueringen som har funnet sted. Dette tror jeg i stor grad har handlet om prioritering i en travel hverdag bestående av mange krevende arbeidsoppgaver og stort arbeidspress. Anne Halvorsen (2004) skriver at evaluering er en systematisk innsamling av informasjon om en virksomhets kjennetegn og virkninger/resultater som grunnlag for beslutninger om den, med vekt på systematikk og at de skal brukes som beslutningsgrunnlag (s. 357). Hun skriver videre at det som ligger til grunn er ønsket om å kunne redusere usikkerheten som knytter seg til sammenhengen mellom mål, midler og oppnådde resultater (s 358). Det finnes en omfattende litteratur om evaluering, og det finnes mange ulike måter å evaluere på. For sosialt arbeids organisasjoner er det nødvendig å finne måter og metoder som passer i vår hverdag. Barneverntjenesten i Kristiansand har vært opptatt av å utvikle en praksis i evalueringen av sakene vi arbeider med, og av sammenhengen mellom målene som settes i sakene, tiltakene vi bruker og om vi har oppnådd ønsket endring i saken. Gurid Aga Askeland (1996) skriver at evaluering er en systematisk etterprøving av om vi har oppnådd det vi satte oss som mål, og at den er helt nødvendig for å få et bevisst forhold til den endringen som har skjedd. Hensikten med systematisk å etterprøve det arbeidet som har vært gjort ved å spørre klientene og samarbeidspartnere, er altså å få tak i om midlene/tiltakene har fungert i forhold til det/de målene som ble satt, og om det har medført ønskede endringer.Flere fagfolk har i den senere tid påpekt at evaluering i saker ikke blir synliggjort i saksframstillinger til blant annet fylkesnemnda. Backe-Hansen (2003) skriver i en artikkel som bygger på doktoravhandlingen hennes, at det i fylkesnemndssakene hun har undersøkt mangler en beskrivelse av hvordan tiltakene har fungert. Det mangler også en vurdering av hvorfor de eventuelt ikke har fungert slik at omsorgssituasjonen er blitt bedre for barna. Rød (2004) skriver at i undersøkelsen hans mangler barnevernet en analyse av datagrunnlaget i saken, og det mangler ord som binder sammen argumentasjonen i forslaget til vedtak. Både Backe-Hansen og Rød peker på at det mangler oppsummeringer og sammenbinding av de fakta man har, og hvilke konsekvenser barnevernet er bekymret for at disse forholdene kan ha for barna. Lov om barneverntjenester knytter evalueringen til tiltaksplanen i §4-53). Både Halvorsen (2004) og Askeland (1996) forutsetter at evalueringen tar utgangspunkt i målformulering, noe som innebærer at en også bør ha et fokus på tiltaksplanen når vi arbeider med evaluering i en barnevernkontekst. For å kunne bli bedre på systematisk etterprøving, fant vi det altså nødvendig å gi oppmerksomhet til at arbeidet med hjelpetiltak måtte bli mer systematisk og målrettet. For å ta inn enda et element, vil arbeidet med mottaket, undersøkelsen og det påfølgende analysearbeidet også være sentralt forut for å kunne lage en god tiltaksplan. Dette er grunnen til at vi har satt arbeidet vårt inn i en ramme av sosialt arbeids prossess (bl.a Askeland 1996, Gjedrem 2004b). En av de store utfordringene i barnevernet er å ha et trygt grunnlag for å vurdere om barn har gode nok oppvekstvilkår i hjemmet, om hjelpetiltak hjelper barnet og familien som forutsatt, og om omsorgen er god nok. Ved å ta arbeidet med tiltaksplaner og evaluering inn som et grunnlag for å fatte beslutninger, ble det også nødvendig å jobbe med dokumentasjonen og synliggjøring av den faglige refleksjonen i sakene, n oe som førte til at vi innførte en ny rapport; evalueringsrapporten. Idéen til denne er hentet fra erfaringene fra Trondheim med Fagtekst (Martinsen og Arntsen 1999 og Baardsgard og Hedne 2003). Dette har igjen utviklet seg til å bli et større arbeid i organisasjonen med fokus på tekstproduksjonen, noe jeg ikke kan gå videre inn på her da dette ville bli for omfattende for rammen av én artikkel. Poenget mitt er at ting henger sammen og forutsetter hverandre. For å kunne evaluere er det nødvendig å vite hva man skal evaluere; hva var det vi tenkte (analysen)? Hva var de vi mente med å sette inn det tiltaket? Hva ønsket vi å oppnå (mål)? Har vi nådd målet/ene? Dette vil igjen danne grunnlaget for de beslutningene som må tas: Om videreføring av tiltaket/tiltakene, etablering av nye tiltak, om saken må fremmes for fylkesnemnda med forslag om tvangstiltak, eller avslutning av saken dersom målet/ene er oppnådd.

Litt om prosessen

En del av diskusjonene i arbeidsutvalget under prosjektarbeidet handlet om å finne ut hva vi vil måle, hva vi faktisk kan måle, hva vi må velge vekk, og hvordan vi skal formulere spørsmålene for å få tak i kunnskap om det vi ønsket å få vite noe om. Valgene var mange, og spørsmålene hopet seg opp: Hva vil vi vite? Hva kan vi regne med å få vite? Hva kan vi spørre om i et spørreskjema, og hva må vi overlate til en mer kvalitativ evaluering i samtaleform? Hvem skal vi rette evalueringene mot? Hvordan skal vi få dem til å henge samme med tiltaksplanen? Hvordan skal vi ivareta anonymitet for klientene når vi skal lage statistikk av skjemaene og samtidig få tilbakemelding på de konkrete sakene? Hvor ofte skal vi evaluere? Vi arbeidet med disse spørsmålene parallelt med at vi utviklet tiltaksplan-malen, og vi landet på følgende:-Evaluering hvert halvår-Spørreskjema til foreldre, ungdom, samarbeidspartnere og kurator- Kvalitativ evaluering: Fritekst på spørreskjemaene og samtaler med aktuelle foreldre, ungdom, samarbeidspartnere, gjerne i ansvarsgruppemøte.-Evalueringsrapport etter hver evaluering med oppsummering av arbeidet som har vært gjort i perioden, gjengivelse av de ulike innspillene under evalueringen, kurators faglige refleksjon over de målene som ble satt, de tiltakene som ble satt inn, om det har skjedd ønsket endring, hvorfor/hvorfor ikke, og hva skal til for å nå målene i neste tiltaksplanperiode.I den statistiske delen ønsket vi å få svar på avgrensede spørsmål fra klientene (både foreldrene og barn fra ca 14 år), fra samarbeidspartnere (for eksempel skole, barnehage) og fra kuratorene. Vi la vekt på at spørreskjemaet ikke skulle være lenger enn én side, begrunnelsen for dette var en antagelse om at muligheten for å få svar ville være større med et kort skjema. Spørreskjemaene blir behandlet statistisk etter at kurator har anonymisert dem ved å fjerne navn på barnet og kurator, noe som gir kvantifiserbare data til statistiske formål til bruk også utenfor barnevernet.Hensikten med å innføre en flerdelt evaluering er primært å få mer kunnskap om hvordan klientene våre opplever samarbeidet med barneverntjenesten, og om de får den hjelpen de mener de trenger og forventer. En slik kunnskap kan brukes til at barnevernet kan gjøre en bedre jobb i forhold til det enkelte barn/ungdom/familie. Det er flere måter å få kunnskap om dette på, og ved å bruke flere metoder, vil vi kunne få bredere innsikt. Vi ønsket å arbeide mer systematisk med den kvalitative evalueringen, altså evaluerings-samtalene med klientene. Slike samtaler mener vi er det viktigste grunnlaget for å få innsikt i hva klientene oppfatter som bra/mindre bra med den hjelpen de er blitt tilbudt. Samtidig ønsket vi å gjennomføre en kvantitativ undersøkelse i form av spørreskjemaer for å kunne måle brukertilfredsheten. Hensikten med å knytte disse til sak, slik at de ikke er anonyme når klientene svarer på skjemaet, er at vi kan bruke skjemaene også i evalueringssamtalen med klienten og samarbeidspartnere. Vi har forventninger om at datagrunnlaget blir bredere fordi vi tror klientene vil svare litt annerledes på et skriftlig skjema enn i en samtale med kurator og ev. samarbeidspartnere. Dessuten vil det sikre klientene en mulighet til å formidle deres mening til avdelingsleder om samarbeidet i deres egen sak.

En ikke-anonym brukerundersøkelse

Vi kjenner ikke til noen brukerundersøkelser i barnevernet som er utformet som vår. Hensikten med brukerundersøkelser er å skaffe informasjon til organisasjonen om hvordan klientene er fornøyd med det tilbudet de får, og om organisasjonen handler etter målsettingen(e) de er satt til å oppfylle. Slike kvantitative undersøkelser må nødvendigvis bli på et mer generelt grunnlag, organisasjonen får et inntrykk av hvordan de klientene som svarer vurderer spørsmål som:-Hvordan har kontakten med barnevernet vært? -Har situasjonen i familien forandret seg etter at barnevernet kom inn? -Får du nok informasjon?-Får du kontakt med barnevernet når du trenger det?Slike statistikker brukes både overfor politikere og media, men også internt, for å enten begrunne eller forsvare virksomheten, for å finne ut om en må gjøre endringer i tiltakstilbudet, el. l. Det stilles i flere kommuner krav om brukerundersøkelser, og det var sannsynlig at det ville komme til oss også. Vi ønsket å foregripe med å lage en undersøkelse vi kunne bruke direkte på sak, sånn at det faktisk er mulig å gjøre noe med det i de sakene der vi får lavt score. Vi ville sikre oss tilbakemeldinger på saksnivå, samtidig som vi ønsket oss kvantifiserbar informasjon fra klientene om hvor fornøyde de var med tjenestene. Vi har erfaring med at klientene forteller oss det når de er misfornøyde med tilbudet eller inngrepene fra barnevernet, og håper at folk vil gi slike ærlige tilbakemeldinger også i et spørreskjema, selv om de vet at kurator vil lese det. Hensikten med ikke-anonymiserte spørreskjema, var å utvide verdien av brukerundersøkelsen til å kunne gi konkret kunnskap også i sak. Det handler om å kunne ha muligheten til å ivareta klientenes ønsker og kritikk direkte i forhold til den/de det gjelder. Vil klientene svare ærlig når de vet at kurator leser skjemaet? Vil de svare taktisk, for å oppnå goder, eller for å unngå ev. konflikter, eller for å slippe å måtte konfrontere eller bli konfrontert? Dette er et spørsmål vi har fått når vi har presentert Nye Tiltaksplaner og Evaluering i ulike sammenhenger. Vi har ikke gjort noen evaluering av dette med å spørre klienter om hva de syntes om at det ikke er anonymt. Studenter fra HIA kommer til å skrive prosjektoppgave våren 2005 hvor dette er ett av temaene. Når svarene ikke er anonymisert må vi ta høyde for at klientene også kan svare taktisk, eller unnlater å gi negativ tilbakemelding, og når vi lager statistikkene våre, må vi være klar over at dette kan være en feilkilde. Samtidig har vi tillit til at klientene bruker de anledningene som blir gitt til å påvirke i sine egne saker, og til å gi tilbakemeldinger på det de er misfornøyde med. Dersom vi skal trekke svarene deres i tvil, og regne med at de ikke svarer ærlig, vil vi signalisere mistenksomhet og mistillit. To kuratorer skriver (Gjedrem 2004 s 27):«Noen benytter anledning til å please eller øse ut sin frustrasjon nettopp derfor (at kurator leser skjemaene). Noen ville ikke gidde å svare hvis det bare gikk til statistikk – noe av poenget for en del er at kurator leser. Andre ville ha svart ærligere én gang, men mistet interessen hvis det ikke kom noen tilbakemelding/reaksjon.»«Jeg tror det er avhengig av om kurator og de som fyller ut skjemaene har en åpen dialog underveis, slik at de som fyller ut tør å være helt ærlige.»Det siste sitatet peker på at evalueringen står i en sammenheng, der relasjonen mellom kurator og klient også vil kunne være med å påvirke hvilke svar som blir gitt i et spørreskjema. Dette berører igjen en av de store utfordringene i sosialt arbeid: Hvordan etablere relasjoner som gir rom for gjensidig tillit og respekt? Basisen i sosialt arbeid er samhandlingen mellom sosialarbeideren og klienten. Dersom kuratorene klarer å etablere gode relasjoner basert på anerkjennelse (Aamodt 2003) og gjensidig respekt, har de en mulighet til å få innsikt og forståelse for hvordan klienten opplever samarbeidet. Dette er et stort tema jeg ikke kan gå dypere inn på her. Det er allikevel viktig å være klar over at vi står i en større sammenheng, og at de utfordringene vi står overfor i arbeidet vårt også berører og berøres av store og viktige spørsmål.

Å bli veid og målt

For å kunne be klientene om å svare direkte til kurator, er det viktig at kuratorene er villige til å følge opp tilbakemeldingene. De må være villige til å endre forhold klienten er misfornøyd med, eller ta en ny runde og snakke om de begrensningene som ligger i loven, systemet, økonomien til barneverntjenesten eller i relasjonen mellom kurator og klient. Kuratorene må også være villige til å ta belastningen det er å få dårlige tilbakemeldinger på den jobben de har gjort. Ett eksempel på en slik tilbakemelding er dette svaret fra en ungdom på 15 år:«Jeg ønsker å slutte kontakten mellom meg og barnevernet. Jeg syntes at dere er bare en plage.»Slike svar kan bli belastende for kurator. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at det kan være ubehagelig å få beskjed om at en er en plage, særlig hvis dette skjer flere ganger. En kan tenke seg at dette vil kunne øke faren for utbrenthet og sykemeldinger. Vi har forsøkt å lage rutiner for å følge opp kuratorene når de får negativer tilbakemeldinger. Avdelingsleder skal lese evalueringene før de anonymiseres, og har et ansvar for å ta vare på kurator og fange opp følelser av å mislykkes eller eventuelle anklager mot en selv. De skal også bruke dette i veiledningssammenheng både individuelt og i gruppe. Samtidig er det å få reaksjoner en del av realiteten med å jobbe i barnevernet. I flere saker må kuratorene balansere mellom kontroll og behandling, og noen ganger må de sette i verk tvangstiltak i familier. Dette medfører ofte konflikter og negative tilbakemeldinger til kuratorene, og de må være forberedt på at dette også er en del av arbeidshverdagen deres. Mens det kan være belastende og krevende for den enkelte kurator å få negative tilbakemeldinger, kan det oppleves stimulerende og konstruktivt når en får positive tilbakemeldinger. En kan tenke seg at dette inspirerer til å gjøre en god jobb. Det gir muligheten til å få kunnskap om hvordan folk oppfatter en, og en sjanse til å videreutvikle seg på områder en trenger å bli bedre. Ett eksempel på et slikt svar kan være dette som vi fikk fra en forelder: «Etter en del fram og tilbake fikk «Oskar» støttekontakt. Dette var midt i blinken for han. Det ble forespeilt for oss at vi skulle ha samarbeidsmøte med støttekontakt, kurator og meg av og til. Dette har uteblitt. Det ble lagt mye arbeid ned i tiltaksplan for støttekontaktfunksjonen. «Oskar» skulle trenes på sin sosiale funksjon i forhold til jevnaldrene. Jeg vet ikke hvordan støttekontakten har fått hjelp – har jobbet her. Et glipp mellom meg som foreldre, støttekontakt og barnevernet. Jeg tror det har vært mye kino, og de to alene. Ellers er «Oskar» veldig fornøyd med støttekontakten.»Dette svaret inneholder både ros og ris. Støttekontakten er bra, det ble jobbet mye med tiltaksplanen, men møtene mellom oss har uteblitt, og kanskje har ikke målsettingen med trening på sosial funksjon blitt fulgt opp i tiltaket. Dette svaret gir et godt utgangspunkt for samtaler om hvordan en skal følge opp samarbeidet videre. Disse sitatene er hentet fra evalueringen av prosjektet (Gjedrem 2004, s 27), de viser hvordan noen av kuratorene opplever det å få tilbakemeldinger fra brukerne:«Det er fint å høre/lese fra dem man arbeider med at det er endring i positiv retning og at det er såpass høy grad av tilfredshet med det tilbudet de får fra barneverntjenesten. Det er også bra å få tilbakemelding om det som ikke fungerer så bra, behov som ikke blir dekket ut fra de tiltak som er iverksatt. For på denne måten å tilby tiltak rettet mot klientens egne mål og utfordringer.»«Jeg synes det er ok å få tilbakemelding enten det er positivt eller negativt. Ved negativ tilbakemelding har jeg alltid hatt samtale med leder.»«Det er gledelig å få ros (selvfølgelig). Mindre gledelig å få kritikk, men det kommer sjelden overraskende, og noen gang er det berettiget/forståelig. Da er det beklagelig og vektlegges i det videre samarbeidet.»Det inntrykket vi i fagenheten sitter igjen med etter å ha snakket med kuratorene i oppfølgingsmøter, og etter evalueringen av Nye Tiltaksplaner og Evaluering, er at det kan være krevende å få negative tilbakemeldinger, men at det som regel går an å finne ut av med klientene på en konstruktiv måte. Dessuten gir det kurator en mulighet for å jobbe konkret med egen utvikling med utgangspunkt i evalueringene.

Erfaringer så langt

Målsettingen: Å forbedre arbeidet med den enkelte sak, øke klientenes innflytelse på målformulering og hvilke tiltak som skal settes i verk, og øke klientenes muligheter til å gi barnevernet tilbakemelding, er sammensatt. Det vil sannsynligvis variere fra sak til sak i hvor stor grad en har nådd disse målene. I evalueringen av prosjektet våren 2004, kom det fram at de fleste kuratorene mente at klientenes mulighet for større innflytelse og for å gi tilbakemeldinger hadde økt.

På saksnivåUnder evalueringen svarte 15 av 21 kuratorer at de hadde tatt kritikken til følge i saken, og i samarbeid med familien funnet andre måter å løse uenigheten på. Dette viser at kuratorene er villige til å ta imot kritikk, og at de er villige til å gjøre noe med den. Når det gjaldt hvordan prosjektet hadde bidratt i arbeidet med familiene, svarte fire av kuratorene slik (Gjedrem 2004 s 24, 26 og 27): «Tiltaksplanen hjelper meg til å holde fokus på målet. De kan bidra til at klient og kurator har felles mål.»«Jeg tror det er positivt at klient og kurator stopper opp og bevisstgjør seg hvordan barneverntjenesten jobber og hvor saken står i forhold til mål (gjelder samarbeid om tiltaksplan). Det negative er at det er tidkrevende i en stressende hverdag.»«Øker fokuset på klientens perspektiv på hva de mener har endret seg eller ikke (gjelder tiltaksplan). «Familier kan lettere få fram hva de synes fungerer og ikke enn i en samtale (om evalueringsskjemaene).»På spørsmål om de trodde det påvirket klientene at skjemaene ikke var anonyme svarte 10 av 15 kuratorer Ja, mens 5 av 15 svarte at de trodde det ikke hadde betydning. Det går ikke frem av svarene om de tror det har en negativ betydning, eller om betydningen er at de faktisk svarer mer ærlig når de vet at barnevernskurator leser svarene. Barnevernkuratorene skal ha evalueringssamtaler/møter med klientene og samarbeidspartnere om utviklingen i saken. På grunnlag av den kvantitative og kvalitative evalueringen skal kuratorene skrive en evalueringsrapport som oppsummerer arbeidet i tiltaksplanperioden, reflekterer evalueringen og vurderer behovet for eventuelle endringer i neste tiltaksplan. Dette blir altså en evaluering av den enkelte sak. Når det blir laget slike oppsummerende rapporter hvert halvår, vil dette kunne gi barneverntjenesten et bedre beslutningsgrunnlag i de enkelte sakene (jfr Havik 2004 og Backe-Hansen 2003), og det vil kunne gi grunnlag for en bedre sammenbinding av fakta og vurderinger i sakene, jfr Rød (2004). Dette materialet vil igjen kunne gi hjelpetiltaksavdelingene muligheter for faglig refleksjon rundt arbeidet sitt internt i avdelingene, altså kan vi få et helt annet grunnlag for oppsummeringer av det faglige arbeidet avdelingsvis. Vi vil også på organisasjonsnivå kunne gjøre liknende analyser.

På avdelings- og organisasjonsnivå Evalueringsskjemaene har vært nyttige som utgangspunkt for å forbedre svakheter i samarbeidet med andre instanser, både på saks- og avdelingsnivå. Barneverntjenesten har fått informasjon om områder som samarbeidspartnere er misfornøyde med. De har kunnet ta dette opp på tverrfaglige samarbeidsmøter på den skolen det gjelder, for å finne måter å bli bedre på, eller avklare hva som er årsaken til at for eksempel skolen(e) synes de får for lite informasjon om sakens utvikling. Dette kan også skje på organisasjonsnivå. En kan tenke seg at evalueringsskjemaene vil vise tendenser som gjelder hele kommunen. Da vil en kunne be om møter på øverste administrative nivå for å finne ut om det er noe som må gjøres på dette nivået for å bedre samarbeidet. En tilbakemelding vi har fått fra flere skoler, er f. eks. at de syntes det er for ofte å evaluere hvert halvår. Dersom en lærer har flere elever hun/han må fylle ut skjema i forhold til, kan det bli frustrerende stadig vekk å måtteholde på med disse skjemaene. På bakgrunn av slike tilbakemeldinger, har vi vurdert om det er for ofte å evaluere hvert halvår.Den kvantitative evalueringen har blitt brukt overfor sentraladministrasjonen i kommunen, samt overfor politikere og presse. Det ligger fortsatt store muligheter for å utnytte datamaterialet fra evalueringene bedre, og på flere måter.

Avslutning

Innledningsvis stilte jeg spørsmål om hvordan barneverntjenesten kan skaffe seg kunnskap om hva som fungerer bra i arbeidet, og hva som fungerer mindre bra. I denne artikkelen har jeg vist hvordan vi gjennom å evaluere sakene mer systematisk kan få mer kunnskap i den enkelte sak, og hvordan dette på avdelings- og organisasjonsnivå også kan generere kunnskap.Jeg har ikke drøftet hvordan dette kan settes inn i en større diskusjon om synet på kunnskap i sosialt arbeid generelt og barnevernet spesielt. Jeg har prøvd å vise at vi et stykke på vei vil kunne få vite mer om hva vi er gode til, om hva vi kan bli bedre på, og om hvordan det kan være lurt å arbeide videre med kunnskaps- og praksisutvikling i barneverntjenesten i Kristiansand. I forsøket på å skaffe kunnskap om arbeidet vårt, og hvordan vi kan bli bedre til å løse oppgavene våre, er evaluering av sakene ett av flere mulige utgangspunkt. Da vi startet med evaluering, så vi raskt at dette også ville innebære å arbeide mer systematisk med tiltaksplanene. Dette griper igjen inn i arbeidet ved andre deler av tjenesten vår, men dette får vi heller komme tilbake til ved en annen anledning.

LitteraturASKELAND, GURID AGA: Studium og klientarbeid. Same arbeidsprosess. Det Norske Samlaget, Oslo 1996 (andre opplag).

BACKE-HANSEN, ELISABETH: «Rettferdiggjøring av omsorgsovertakelse» i Backe-Hansen (red.): Barn utenfor hjemmet. Flytting i barnevernets regi Gyldendal Akademisk 2003.

BAARDSGARD OG HEDNE: «Fra journalnotat til faglig tekst» Embla 2/2003

GJEDREM, JORUNN: Rapport, Nye Tiltaksplaner og Evaluering Barneverntjenesten, Kristiansand 07.06.04. Rapporten uten vedlegg ligger på hjemmesiden til fagenheten: http://web1:8080/doc_inter/7854_Rapport_tiltaksplaner_og_evaluering.pdf

GJEDREM, JORUNN (2004b): "Tiltaksplaner og evaluering i barnevernet, hvordan kan det forankres i sosialt arbeids teori? "Norges barnevern 4/2004

HALVORSEN, ANNE: "Evaluering av sosialt arbeid – mer enn måling og kontroll," Nordisk sosialt arbeid nr 4/2004.

HAVIK, TORIL, LARSEN M. Y, NORDSTOGA SIGRID, VELAND JARMUND: Barnevernet, forutsetning og gjennomføring, Universitetsforlaget 2004.

Lov av 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester.

MARTINSEN, EDGAR OG ARNTZEN, KETIL: Fagtekst. Forsøk med nye former for journalføring i hjelpetjenesten i Trondheim Kommune Arbeidsrapport 9, BUS Midt-Norge mai 1999.

NOU 2000:12: Barnevernet i Norge. Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer. Statens forvaltningstjeneste. Informasjonsforvaltning, Oslo 2000.

RØD, PER ARNE:"Mellom analyse og argumentasjon." I Aadnesen og Hærem: Barnevernets undersøkelse. Universitetsforlaget 2004.

AAMODT, LAILA GRANLI (2003): "Sosialt arbeid og anerkjennelse." Nordisk sosialt arbeid 3/2003.

Noter1) Vi har også utviklet mal for omsorgsplan jfr. § 4-15, og evalueringsverktøy knyttet til barn som er plassert utenfor hjemmet. Siden dette fortsatt er under utprøving, velger jeg å fokusere kun på hjelptiltak etter § 4-4 i denne artikkelen.

2) lovteksten, se fotnote 3

3) § 4-5. Oppfølging av hjelpetiltak. Når hjelpetiltak vedtas, skal barneverntjenesten utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan. Barneverntjenesten skal holde seg orientert om hvordan det går med barnet og foreldrene, og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak.