I hundre år har LO vært en organisasjon for industriarbeidere. Det har vært gutta på fabrikkgulvet, i gruver, anlegg og bygg sine beskrivelser av virkeligheten som har vært gyldige. Dette inntrykket sitter fortsatt i veggene – og det til tross for at LO har en kvinnelig leder og det faktum at nærmere halvparten av medlemsmassen er kvinner og jobber i offentlig sektor. Når mange fortsatt tror at LO i hovedsak organiserer ufaglærte, mannlige slitere i kjeledress med stemplingskortet i hånda, så handler det ikke bare om at LO har et image-problem. Det handler like mye om at endringer i rammebetingelsene for næringspolitikken slår helse- og sosialpolitikken på oppløpssiden når samfunnspolitikken skal utformes. Arbeidslivet er i endring. Hver femte innbygger i Norge i dag har utdanning ut over videregående skole. Omtrent halvparten av dem som jobber i offentlig sektor har sittet flere år på skolebenken. Siden 1970-tallet har det innenfor nesten alle områder vært utdanningsgruppene som har vokst på bekostning av dem med lavere formell kompetanse. Mange av disse er kvinner. Omtrent 100.000 arbeidstakere med høyere utdanning har valgt LO som sin organisasjon. Langtidsutdannede står overfor mange av de samme utfordringene i arbeidslivet som arbeidstakere med liten eller ingen utdanning. Likevel har de en egen stemme og en annen virkelighetsbeskrivelse. De krever at det må lønne seg å ta utdanning og at tredelt turnus må sidestilles med skiftarbeid. De krever likelønn og har en annen innretning på pensjonsspørsmålet. De krever fokus på spesifikke arbeidsmiljøproblemer og deltidsproblematikk. Og de stiller spørsmålstegn ved at det er konkurranseutsatt industri som skal sette rammene for tariffoppgjørene i alle sektorer.LO har fram til begynnelsen av 1990-tallet hatt en sterk og dominerende posisjon i offentlig sektor. Men denne posisjonen er nå truet. Ansatte i offentlig sektor mener at det er andre hovedsammenslutninger som i mye større grad taler deres sak. Det handler ikke nødvendigvis om at høyere utdanning er uforenlig med solidaritet og fellesskapsløsninger. Men LO må vise i ord og handling at i kampen om prioriteringer er det ikke alltid utdanningsgruppene som skal trekke det korteste strået. Forsøk med 6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon er et gammelt LO-krav. Men de siste årene har ikke denne reformen vært i fokus. Nå kommer kravet tilbake med full tyngde. Til LO-kongressen er det kommet inn fire forslag, blant annet om forsøksordninger. I LO-aktuelt kan vi lese at Gerd-Liv Valla uttrykker glede over at dette ikke lenger bare er et kvinnekrav, og hun viser til at også ledere for mannsdominerte industriforbund nå ønsker å få til forsøk i sine bransjer. Kravet er med andre ord blitt stuerent. I mai skal LO avholde sin 31. ordinære kongress og legge kursen for de fire neste årene. For første gang har LO laget en egen handlingsplan for organisasjonsarbeidet. Her kan vi lese at LOs arbeid opp mot langtidsutdannede skal forsterkes i kommende kongressperiode. Blant annet ved at ”handlingsplan for rekruttering av langtidsutdannede” som ble behandlet av LO-sekretariatet i september 2004 skal følges opp. Dette er lovende og viser at organisasjonen tar innover seg at et LO uten langtidsutdannede er et svekket LO. Men skal LO få et solid fotfeste blant disse, må LO stå fram som en tydelig organisasjon som tar deres arbeidshverdag på alvor. For hvorfor i all verden skal langtidsutdannede gidde å vente på at kravene deres blir stuerene i de mannsdominerte industriforbundene?