Tekst og foto: Eirik Dahl Viggen

En mann ringer et Nav-kontor et sted i Norge. Han har ringt mange ganger opp gjennom. De kjenner ham godt, tror de. Mannen er ufør. Han har vært innom det meste Nav har å beskjeftige befolkningen med: attføring, sosial oppfølging, økonomisk bistand og rådgivning. Nå ringer han for å fortelle hva han omsider har skjønt. Skilsmissen, drikkingen, helseproblemene, søvnløsheten, alt begynte etter han kom hjem fra FN-oppdraget på Gaza-stripen – på 1960-tallet.

Saksbehandleren ringte Gunn Strand, som utgjør halvparten av Kompetansemiljø for veteransaker i Nav. Resten består av Guri Hammervold Johansen. Navs egen spesialstyrke har kontor ved Nav Elverum.

– Det vi hører mye om, forteller Guri, er hvor vanskelig det er å komme hjem fra å se et brutalt regime og så se hvilke bagateller man bryr seg om i Norge, for eksempel Botox.

Arbeidsplassen ligger en kort kjøretur fra Hærens kjerneområder i Østerdalen, hvor Terningmoen og Rena leir sender soldater til utenlandsoppdrag. Ved siste telling bodde så mange som 600 veteraner bare i nedslagsfeltet til Nav Elverum. Fem av de ansatte her er gift med en veteran. Men Gunn og Guri skal dekke hele landet, ikke som saksbehandlere, men rådgivere for Forsvaret og Nav-ansatte som får en veteran i fanget.

Skadd for fedrelandet

Veteraner er personell som på vegne av den norske stat har deltatt i en militær operasjon. Hele 60 000 nålevende nordmenn har deltatt slike oppdrag internasjonalt. Siden Tysklandsbrigaden etter 2. verdenskrig, brukte det offisielle Norge seksti år på å innse at en betydelig andel får varige skader. De siste åra er det bygget opp et apparat med bedre tilgang til psykologhjelp og rekreasjon. Andre foroverlente Nato-land, som USA og Danmark, har pålagt forsvaret å følge opp veteranene sine på ubestemt tid.

I Norge overtar som hovedregel den sivile linja i Nav og helsevesenet ett år etter soldatens hjemkomst. Men Forsvaret holder likevel døra åpen til Veteranenes rekreasjonssenter på Bæreia ved Kongsvinger, egen psykologhjelp og stressmestringsteam.

Hemmelighet

Det kan sitte langt inne for noen å skrive på cv-en at de har vært i et slikt oppdrag, forteller Gunn.

– De tenker ikke på at det kan være verdifull kompetanse, men skriver bare at de har hatt en jobb i Forsvaret. Jobben deres ute er å være i en sammenspleisa gjeng som er totalt avhengige av og passer på hverandre for å overleve. Det er egenskaper enhver arbeidsgiver ville sette pris på.

Selvmedisinerer

En eks-soldat jeg møtte i Oslo, fortalte om livet etter han landet på Fornebu rundt 1980. Det var takk for vel utført oppdrag i Libanon og ha det bra, ingen oppfølging fra Forsvaret eller annen myndighet. Årene fram til pensjonsalder er tilbrakt i alkohol- og cannabisrus på kveldene kombinert med hard fysisk trening på dagtid for å holde tankene på avstand. Kroppen skal kjøres så hardt at det blir mulig å sove. Han er en av dem som aldri har kommet helt hjem.

– Det er veldig mye PTSD (post-traumatisk stresslidelse), sier Gunn.

– Mange har nok gått med det i årevis uten å søke hjelp, og selvmedisinert seg isteden. Nå som det har vært en del oppe i media, går det opp for dem «a-ha, det er det jeg har slitt med!»

– Det er mye lettere å plukke opp dem som fortsatt er i Forsvaret, sier Guri.

Seks måneders høytrykk

– Jeg kjenner det godt igjen. Meg tok det lang tid å lande, forteller oberstløytnant John Otto Pedersen, sjef for AFA Land, avdelingen som følger opp Hærens soldater og pårørende før, under og etter utenlandsoppdrag. Han hører til på Terningmoen på andre siden av elva.

– Du spinner på et mye høyere tempo enn normalt. Når man er ute, er arbeidstempoet høyt, med lange arbeidsdager gjerne under høyt trusselnivå. Omgivelsene krever veldig mye.

Han var avdelingssjef i Irak, med ansvar for mange norske soldater.

Utenlandsoppdrag for Forsvaret er unntatt arbeidsmiljøloven. Det betyr at for soldatene er det kun jobb og søvn. De er typisk ute i seks måneder, iblant opptil et år. I løpet av et halvår har de to avbrekk à to uker, kalt leave.

Jobben beskytter

De som klarer seg best, er de som fortsetter i jobb i Forsvaret etter de kommer hjem.

– I Forsvaret har de noen å snakke med, sier Guri.

–Ute i det sivile er det ingen som skjønner hva de har vært med på. Hvor lenge er det interessant for kompisene å høre på? Etter ti minutter er det mer spennende med festen forrige helg.

– Ikke ti minutter en gang, mener overstløytnanten.

Mange hjemvendte forteller om maktesløshet de har opplevd. Spesielt i FN-oppdrag, mener Pedersen.

– Du er der bare som observatør, uten rett til å gripe inn. Det er krevende for mange.

Grønt hjerte

Ti minutters gange vest for Nav, over Glomma, har sosionomen «Ingrid» trukket i grønt. Hun forblir anonym i tråd med Forsvarets nye retningslinjer. Etter å ha gjennomført førstegangstjenesten, tok hun sosionomutdanning – med begge praksisperodene i Forsvaret – og fikk jobb med familie- og veteranoppfølging i en av de store leirene i Nord-Norge. Etter en periode i nord, reiste hun tilbake til Østlandet og fikk jobb som sosionom i en avdeling som sender personell til internasjonale operasjoner.

Ute må du fungere 100 prosent. Når soldater blir skadd eller syke mens de er ute på oppdrag, kan de ikke bare settes inn i redusert stilling eller i lettere arbeid, forteller Ingrid. Jobben var å sørge for at personell som ble syke eller skadet, fikk god oppfølging, både i og utenfor Forsvaret, og sørge for god overlapping fra Forsvaret til Nav, helsevesen og familievernkontor.

Endelig er sosionomen tilbake i uniform, denne gang som personelloffiser.

– Jeg var vel klassens kjerringa mot strømmen, og valgte en noe utradisjonell vei når det gjaldt valg av arbeidsplass. Forsvaret sto kanskje ikke så høyt i kurs hos flere av mine medelever. Men hjertet mitt er grønt.

Hvis muligheten dukker opp, reiser hun utenlands.

– Det hadde jeg også gjort hvis jeg var ung, sier Guri.

Inntil videre er Nav-systemet spesialstyrkens aksjonsradius.

edv@lomedia.no