VIBEKE LIANE

vibeke.liane@lomedia.no

I vinter forlangte barnevernspedagogen å bli satt i fengsel for å hjelpe rumenske tiggere. Debatten som fulgte fikk regjeringen til å trekke det omfattende lovforslaget om tiggerforbud og forbudet mot å hjelpe tiggere.

Pensjonisten tar den uventede oppmerksomheten med ro.

– Jeg fikk saken ned på et menneskelig plan.

Hun mener vi har blitt egoistisk folk som ikke tåler å se fattigdom.

Sprek omsorg

Blaute snøfiller faller over Hvervenbukta i Oslo. Inger Husby leder an når venninnegjengen fosser ut i vannet. «Herlig», jubler de. Et påbudt kamprop. Ifølge gjengen i 70-årene kurerer iskalde bad det meste av sykdommer. Oppmøtet to ganger i uka er pliktig.

– Det er bare egen begravele som er gyldig forfall, ler de fra den okkuperte verandaen i strandkanten som de bruker som trekkfull garderobe.

Den spreke 72-åringen fem ganger i uka på Skullerud Treningssenter.

Inger Husby var tidlig tiltrukket av det sosiale arbeidet. Etter realskolen, ett år som au pair i England og et halvt år på husmorskolen begynte hun som praktikant på Larkollen Ungdomshjem, et behandlingshjem for piker med tilpasningsvansker. Og i 1963 var hun en av studentene ved det første kullet på barnevernspedagogutdanningen ved Norges kommunal- og sosialhøgskole i Oslo.

Etter utdanningen begynte hun ved Larkollen Ettervernshjem i Oslo. Gjennom livet har hun vært støttekontakt for flere av de tidligere beboerne.

– Jeg har vanskelig for å slipper ikke taket i mennesker som jeg vet trenger meg.

Deltidsarbeideren

Ektemannen Steinar traff hun på et brekurs. Bryllupsreisen i 1967 tilbrakte de i en snøhule i Jotunheimen.

Inger Husby hadde fått jobb på Tåsen psykiatriske langtidspensjonat og ettervernshjem, hvor unge voksne med psykiske problemer fikk bo til de hadde fotfeste i tilværelsen.

Gjennom hele yrkeslivet jobbet hun deltid. Det var så mye annet som var også var viktig. Friluftslivet. Familien. Og nøden de fleste av oss velger å være blinde for.

Man blir minstepensjonist av slikt.

– Jeg er heldig som har en mann som har hatt en jobb som gjorde det mulig for meg å gjøre dette valget.

Ikke hadde hun tid til å melde seg inn fagforeninga heller.

– Det var ikke viktig nok for meg, sier hun likegyldig.

Ingers Bed & Breakfast

Inger Husby tar pensjonsstatusen med knusende ro. Vi sitter i bilen hennes på vei hjem til rekkehuset på Bøler. Hun gestikulerer, kjører feil i iveren etter å fortelle om sine venner rumenerne, og om lykken over å bade i en iskald Oslofjord.

– Jeg blir så god og varm etter et isbad. Du burde prøve det.

Jeg hustrer i passasjersetet, iført dynejakka jeg har fått låne for å holde varmen på utflukten.

– Er det mulig. Det høres barbarisk ut, sier jeg tvilende.

Ved brua utenfor senteret stanser hun, romsterer i sekken etter termosen med te og rusler bort til Vasili som har sittet på brua noen timer. Inger Husby har allerede vært hos ham med matpakke frokost.

– Multumesc, Mama Inger, sier han med et stort smil.

De er gamle kjente. Inger Husby holder sporadisk Bed & Breakfast for Vasili og vennene hans. De dusjer, mens hun vasker klærne deres og gir dem glovarm middag.

Ekteskapelig romslighet

Det er fire år siden Inger Husby ble oppmerksom de tilreisende tiggernes nød. En morgen hun var på vei til Bølersenteret satt det en tigger på brua.

– Jeg ble helt perpleks. Og gikk over på den andre siden av veien.

Inger skammet seg over feigheten. Neste dag gikk hun bort og snakket med ham ved hjelp av fingerspråk og hovedord. De ble venner.

Da byrådet kastet rumenerne ut fra den provisoriske leiren på Sognsvann tok hun tre familier hun var blitt kjent med hjem, og ga dem husly i tre dager. Mannen hadde intetanende reist på fjellet, og huset var tomt.

– Han hadde nok mistanke om at noe var i gjære. Jeg er heldig som har en mann som lar meg holde på og respekterer det jeg gjør.

Ektemannen ble en gang spurt om hva han mener om konas galskap på en skala fra 0 til 10. Svaret kom kontant: – 11.

Ærlige arbeidsfolk

Inger Husby har lært rumenerne å kjenne som ærlige mennesker. Jovisst fins det kriminelle blant dem, men sånn er det når nøden er stor.

– Jeg ville ikke klart å tigge, men heller stjålet hvis noen av mine manglet mat og tak over hode.

Også tak over hodet har det blitt for hennes nærmeste venner i Romania. Hun tipper om lag 50.000 kroner av pensjonen har gått med til de selvbygde leca-husene. Et av dem har fått navnet Casa Inger. Hun har selv bodd hos dem i Romania.

– De er selvlærte håndverkere og utrolig dyktige.

Og hun har hjulpet dem med billige flybilletter fra Torp flyplass ved Sandefjord til hjemlandet.

– Jeg har vært god borger og fått noen av dem ut av landet. Kanskje det ville ha gitt strafferabatt, humrer bestemoren fornøyd.

Mange munner å mette

Inger Husby tar termosen og strener bort til bilen. Sveiver inn veien med rekkehus, stanser foran det mørke grønne huset. Løfter hendene av rattet.

– Se her, jeg har lært bilen å parkere selv. Er ikke teknologien fantastisk, ler hun i barnslig entusiasme.

Idet vi rusler inn i stua letter en flokk fugler fra fuglebrettet utenfor vinduet. De har fortært dagens andre forsyning av næringsrik føde.

Ingrid Husby mener det ikke blir mindre av ressursen kjærlighet om den deles med mange. De to sønnene Øyvind og Jon Anders, barnebarna på ti og 15 år får rikelig del i den travle farmoren.

– Barnebarna er en stor gave og glede. Det er spennende å følge dem i veivalgene de gjør.

På hjul til Karlstad

Det var på 1990-tallet at Inger Husbys sosiale engasjement brakte henne på kant med loven for første gang. Hun hadde blitt kontaktet av soknepresten i Bøler kirke som lurte på om hun kunne hjelpe en Kosovo-albansk familie som hadde søkt kirkens asyl etter at myndighetene ville kaste dem ut av landet. Inger Husby følte øyeblikkelig behov for å beskytte familien med tre barn fra tre til ni år.

– Moren var nedslitt etter et liv på flukt. Hun trengte helsehjelp i trygge omgivelser.

Utlendingsmyndighetene hørte ikke på det øret. Påsken 1994 transporterte politiet familien på fem til Karlstad. Inger Husby stolte ikke på behandlingen de ville få. Hun sendte familien til fjells mens hun selv lå på hjul til Karlstad. Der endte hun i demonstrasjoner mot arrestasjonen av familiefedrene og forholdene for familiene.

– Jeg var avbildet i to aviser, dermed fikk jeg skylden for å være en av initiativtakerne. Men jeg gjorde bare det jeg mente var riktig.

Til slutt måtte Inger Husby vinke farvel til sin utvidede familien. Da fikk de i det minste ha et skikkelig sted å bo, mente hun. I 1999 reiste Inger Husby penger til deres nye hjem Kosovo

– De fikk bo der i to måneder før huset ble bombet sønder og sammen.

Tigermamma

Inger Husby serverer hjemmelagde sprøstekte knekkebrød, proppfulle av byggeklosser for kroppen. Hennes andre byggestein er troen på Guds veiledning i møte med mennesker. Hun hadde klokkertro på at den pakistanske unggutten Mustafa var uskyldig. Han hadde søkt asyl i Bøler kirke etter at han hadde sonet en dom for å ha vært bakmann i en narkotikasmugling fra hjemlandet. Myndighetene ville ha ham ut av landet. Hun ble som en mor for ham – Mama Inger.

Inger Husby er hellig overbevis om at Mustafa var intetanende kurer da han som 19-åring reiste tilbake til Norge etter en begravelse i hjemlandet.

– Mustafa var ikke typen til å drive med narkotika. Det var justismord.

Stemmen er harmdirrende.

– Jeg kjemper som en tiger når noen urettferdig skjer med mine.

En kveld heiv to forkledde politifolk seg over Mustafa da han skulle snike seg inn i kirken etter å ha vært på en utflukt hos Inger Husby. Hun gikk imellom politifolkene som hadde lagt unggutten i bakken. Hun beskyttet hodet hans, mens den ene sparket til ham, der han lå bakbundet.

– Jeg sparte nok ikke på det verbale kruttet. Pass deg, ellers så havner du på glattcella du også, skrek politimannen til meg.

Hver sin hobby

Slaget var tapt. Mustafa ble returnert til Pakistan. Siden den gangen har Inger Husby besøkt ham i Pakistan tre ganger. For tre år siden fikk han opphold i England sammen med kona og de fire barna.

– De er så skoleflinke og arbeidsomme. De kommer til å klare seg.

– Hva sier mannen din til at du bruker tiden og pengene din på denne måten?

Inger Husby peker ned i kjelleren.

– De nye seglene til seglbåten hans koster mer enn ett av «mine» hus. Han har sin hobby, jeg har min.

vibeke.liane@lomedia.no.