Tekst: Mia Paulsen

mia.paulsen@lomedia.no

På verkstedet står og henger bilder, malte papirfly henger fra taket. Her står staffelier med halvferdige bilder og ut av hytta til Pascal Tassini, rørende konstruert av all slags tekstiler inkludert hvit tyll, stikker kunstneren hodet fram og hilser på oss. Tassini viser sin glødende opptatthet av kjærlighet gjennom fantastiske bryllupskreasjoner med tyll og blomster. Han har høstet mye anerkjennelse for tekstilarbeidene sine.

To unge jenter sitter og klipper papir ved et bord. De er et par dager på utplassering fra videregående skole, begge er 17 år.

– Vi er imponert over de som jobber her og hva de kan, sier den ene. Hun er selv kunstinteressert.

– Mamma hadde fordommer, sier den andre.

– Men hun tok feil.

På Créahm skapes kunst, ikke terapi.

Smittende kjærlighet

Ved et arbeidsbord står Samuel Cariaux. Han er en rocker som liker å lage collager og malerier av damer med pupper.

– Foreldrene hans er ikke så glade for at han lager bilder med nakne mennesker på. Men vi sier til ham at det er OK. Det er frigjørende for ham, og han lærer at folk kan være uenige. Foreldrene hans er svært åpne for vår måte å tenke på, sier Geneviève Joubert, informasjonsansvarlig på senteret.

Broren hennes har en utviklingshemning, og kjærligheten til broren smitter over på brukerne av senteret. Hun smiler og klemmer.

Anerkjennelse og frihet

– Den som skaper kunst er en kunstner, og må anerkjennes som kunstner, understreker Geneviève Joubert.

Kunstnerisk virksomhet fører til at personen utvikler seg og oppnår større frihet. Selvtilliten styrkes.

– Vi lærer dem å bli fri. Fri til å si «dette vil jeg ikke, men dette vil jeg».

Målet til Créahm er å integrere mennesker gjennom kunst. Ikke alle deltakerne er kunstnere.

– Men vi stimulerer talentene deres. Og når noen av deltakerne får anerkjennelse, drar også de andre nytte av det.

Hittil har Créahm vært fødselshjelpere for flere anerkjente kunstnere, forteller Joubert.

Også Norge

I Norge har det de siste åra kommet flere arenaer hvor mennesker med funksjonsnedsettelser har tilgang på å arbeide kunstfaglig.

– Det er ikke kunst for å oppnå sosiale mål, men kunst som kunst. Det gir mer verdighet, og er mer virksomt på sikt enn terapi. Kunsten kan bare være fri hvis den ikke blir instrumentell, et middel til å oppnå noe, sier professor Rikke Gürgens Gjærum ved Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Harstad. Hun jobber selv med anvendt teater, med prosjekter der utviklingshemmede deltar på lik linje med vernepleiestudenter i teaterproduksjoner.

Autentisitet er et viktig stikkord i moderne teater, sier Gürgens Gjærum.

– Det vil si å koble kunsten og livet. Kunst som hverdagspraksis. Mange utviklingshemmede har en tilstedeværelse, en evne til å være i situasjonen, de bryr seg ikke så mye om å være A4. Det kan gi forestillinger autentisitet, et grep mange samtidskunstnere nettopp higer etter.

Dialogen

De ansatte kunstnerne i Créahm kalles for «facilitators» («tilretteleggere»). De skal bidra med kunnskap om metoder og teknikker. Diskutere ideer, prøve å stimulere brukeren i konstruktive retninger.

Nå har de facilitators innen dans, teater og musikk. I tillegg har de en teknisk stab pluss sosialarbeidere og sosialpedagoger inkludert en psykolog.

Etter at de fikk et dagsenter for utviklingshemmede er den kunstneriske profilen blitt litt mer utydelig, synes Geneviève Joubert.

– Vi er blitt mer institusjonalisert. På dagsenteret vurderer vi både de kunstneriske prestasjonene og hvordan deltakerne fungerer i dagliglivet, sier hun.

Deltakerne kan få et tilbud ved senteret så lenge de ønsker det hvis de kan betale. Pengene kommer ofte fra et stipend fra kommunen. Dette er livslang voksenopplæring.

Mange kommer til senteret klokka 09.00 og blir til 15.30. En hel arbeidsdag. De får en varm lunsj sammen med personalet. Noen kommer hver dag, andre et par ganger i uka.

Mange sosialarbeidere har praksis her.

Middag i mørket

Ideene myldrer på alle områder. Senteret inviterer blant annet til en middag i mørket. Deltakerne spiser sammen med blinde personer som hjelper og veileder dem.

– Det er en måte å bli mer bevisstgjort hvordan det er å ha en slik funksjonshemning, sier Geneviève Joubert.

Nå jobber Créahm mot en festival som skal holdes i mars. De skal ha workshop og diskusjoner. Dele ideer på tvers av fysisk og psykisk tilstand.

Og så trener de på en danseforestilling akkurat nå. Senteret inviterer gjerne andre med funksjonshemninger til å se på forestillingene.

– Funksjonshemmede i institusjoner kommer seg sjelden ut om kvelden. Alle burde har tilgang på kultur. Vi inviterer dessuten ofte skolebarn og alle andre interesserte.

Om føtter

I salen i første etasje jobber danselærer Cathy Saint Remy med en gruppe på fem menn og to kvinner. Tema er føtter. Cathy berører sin egen fot og ber elevene gjøre det samme. De studerer formen på foten og lager sirkler med den. Så slår de seg under foten med stor glede og energi. Men den ene ser trist ut. En ansatt tar kontakt med ham og hjelper ham ut. Han hadde vondt i magen. Snart er han tilbake med et lettet smil.

Hver elev skal lage en improvisasjon om føtter. Stjernedanseren Anne Jemine nyter oppmerksomheten. Hun lager grasiøse bevegelser med den veltrente kroppen. Av og til skyter hun underlivet hardt og utfordrende fram.

De andre danserne klapper for henne. Og Cathy roser henne. Men hun legger til en liten advarsel: Du kan godt gjøre slike bevegelser i dansen. Det meste er lov i dans. Men ikke gjør slik med underlivet i andre sammenhenger, sier hun til Anne.

En av danserne er ny i dag. Det er Fairoze Zemiri. Hun tar imot oppfordringen og danser en soloimprovisasjon med bittesmå bevegelser. Publikum klapper fascinert.

Ved døra står faren og venter. Han vil hente henne hjem. Han og Fairoze smiler fornøyd til hverandre. Dette var visst rette stedet for henne.