Av Christiane Muribø og Rona Eriksen Andersgaard Illustrasjon: Marius Pålerud

Høsten 2009 møttes vi på Høgskolen i Oslo. Christiane holdt dukkeverksted for barnevernspedagogstudenter, og Rona var sisteårsstudent på verkstedet. Vi fant hverandre gjennom et felles språk og et felles engasjement for hvordan dukkelaging åpner opp for å få tilgang til egen historie. Vi har selv erfart, da vi laget egne dukker, hvordan dukkens historie og følelser ble forbausende like oss selv.

Gjennom møtene med incestutsatte på Støttesenter mot incest (SMI) erfarer Rona at mange har lite av både omsorg og forståelse for seg selv og de valgene de tar på egne vegne. Det er vanskelig å finne kontakt mellom hodet og resten av kroppen, og flere kan føle seg fastlåst i sorg og depresjon.

For mange er SMI stedet hvor det ordløse for første gang blir satt ord på. Men hvordan klare å finne ord på det som alltid har blitt gjemt bort og som har etterlatt seg følelser som skam, skyld, sorg, ensomhet og angst?

Selv om det er voksne kropper som i dag er bærere av dette, bor det også en liten jente eller gutt der inne som en gang var alene om ballasten i ryggsekken. Deres stemmer ble aldri hørt, de ble tiet i hjel.

Rona tok med seg erfaringene fra dukkeverkstedet til sin egen arbeidsplass. For mange av brukerne på SMI er nettopp kontakten med sitt indre barn svært vanskelig. Kunne denne metoden være en vei inn? Vi begynte
på arbeidet med å skreddersy et verksted for brukerne på SMI, og høsten 2010 ble det første av flere kurs avholdt.

På kursene skulle alle få lage sin egen dukke. Det trengtes ingen formingsferdigheter på forhånd. Målet for kursene var at deltakerne ved å skape dukken ville bli mer kjent med egne tanker og følelser – kanskje også barnet i seg selv? Alle skulle få mulighet til å utforske dukkens personlighet. Vårt fokus har vært på det positive ved dukkens egenskaper og hva den mestrer.

Den 19. oktober ble hun født

Store tindrende blå øyne

Selv i plastknapper på en ulldottfylt strømpe

Lyser sorgens mørke gjennom den overfladiske glansen

Bitteliten nese snurpet sammen inn i trynet

Ikke rart det er vanskelig å puste

Ingen munn, kan ikke snakke

Er det derfor kroppspråket er overtydelig

Og øynene så vidåpne at man ser sjelens bunn?

(diktfragmentene er skrevet av en kursdeltaker)

«Hun skal få det jeg ikke fikk»

Å lage dukker ble en selvbiografisk prosess for kursdeltakerne. Deltakerne kom på episoder fra egen oppvekst og barndom som de spontant delte og fortalte om mens vi arbeidet.

«Jeg mistet alt håret og tennene mine da jeg var liten, for jeg var så underernært», sa en av brukerne mens hun festet hår på dukken sin.

En av de andre deltakerne sydde fast en hårspenne i dukkas hår og sa: «Hun skal få alt det fine som jeg aldri fikk». Denne dukken fikk i løpet av dukkelagingskveldene vakre klær, håndvesker og smykker.

Et par av deltakerne sa at de tenkte mye på dukken utenom kurskveldene. De tenkte på hva slags klær den skulle få, hva den skulle hete og på dukken generelt. Deltakerne så mer og mer av seg selv i dukken fra gang til gang, og delte mye med hverandre.

Flere av brukerne var opptatt av at dukken ikke skulle kjenne på det samme som de hadde strevd med. En av kurskveldene uttalte en kvinne: «Det løser seg så mye fordi hun ikke har munn. Da må hun handle. Hun har blitt en rettesnor for meg. Jeg tenker på hva hun ville ha gjort, og så gjør jeg det.»

Dukken som hjelper i selvbiografisk arbeid

Vi plasserer dukkelaging som selvbiografisk arbeid innenfor den narrative tradisjonen. Der er man opptatt av at det å kunne fortelle en historie om seg selv, gjerne ved hjelp av symboler og metaforer, kan være forløsende. Å jobbe med historien om seg selv kan formidle viktige erfaringer og skape mening, både for en selv og for andre. Som en av brukerne svarte på spørsmålet om kurset hadde gjort noe for henne: «Ja. Det har satt i gang en prosess og hjulpet til med en allerede igangsatt prosess. Mye skjer bare med en sånn liten dukke.»

I det selvbiografiske arbeidet blir dukken en metafor. Mange er opptatt av at det å bruke metaforer i samtale kan skape den nødvendige distansen som gjør det mulig å se på hva som skjedde, hva man tenkte og følte. Øvreeide (2009) og Holmsen (2004) bruker blant annet dette i sitt arbeid med barn.

Holmsen er opptatt av historiens helbredende kraft. Tanken er at man ved å fortelle og se på sin egen historie, vil få bearbeidet og reflektert over det som har skjedd. Det som er sårt og vanskelig å sette ord på, vil man få en avstand til etter å ha fortalt historien flere ganger.

På våre kurs ble dukkene en inngang til brukernes egne historier. Deltakerne reflekterte rundt sin egen barndom, og fikk tilbakemelding fra de andre brukerne.

Å kunne se på dukken og snakke om hvordan dukken opplevde noe, er for mange lettere enn å snakke om seg selv. Å ha nettopp denne avstanden skaper frihet, en frihet til å se noe på nytt, forstå noe annerledes, kunne fordele skyld eller ansvar på en annen måte. Vi kan vise dukken omsorg, vi kan løfte den opp på fanget, vi kan stryke på den, vi kan snakke til den, vi kan stille den spørsmål, vi kan undre oss med den, vi kan gråte med den, og vi kan le med den. Kanskje er vi mindre strenge mot dukken enn vi er mot oss selv? Å lage en dukke her og nå, gir mulighet til å fortelle noe som du nå kan skjønne, fordi du er voksen. Dukken kan vi ikke rømme fra. Den er konkret.

En av deltakerne oppsummerte hva som hadde vært best ved kurset med å si: «Speilingen av det lille barnet inni meg i dukken. Selvinnsiktsbitene.»

Det sårede barnet

For mange barn som har vært utsatt for incest var det aldri noen som satte ord på det ubegripelige som skjedde. Det var ingen som lyttet til barnet. Så lenge ordene ikke finnes, kan heller ikke erfaringene få utløp. Når de voksne rundt barnet, som skal gi trygghet og beskyttelse, også er kilden til misbruk og utrygghet, blir den daglige tilværelsen til barnet preget og fylt av angst.

Det blir naturlig for barnet å spørre seg selv: Hvorfor skjer dette med meg? Hvorfor gjør denne voksne dette mot meg? Gjennom forvirring skapes utrygghet. Det logiske for både barn og voksne er å søke svar for å komme ut av denne utryggheten som forvirringen skaper. Dessverre blir ofte erfaringen at de ikke finner noen som setter ord på, som lytter eller forklarer.

Barnet søker svar på forvirringen hos seg selv, og i sin ensomme søken finner barnet svaret; nemlig i seg selv: Det må være noe med meg, noe i meg, noe jeg har gjort som gjør at jeg utsettes for dette. Det må være fordi jeg er slem, stygg eller dum.

Dette er ikke et svar som gir god trøst, men det er likevel mye bedre fordi det i alle fall er et svar. Ved at barnet finner et svar kommer også muligheten til å gjøre noe med situasjonen. Det kan tenke: «Bare jeg blir snillere, bedre, flinkere eller penere kommer overgrepene til å opphøre, bare jeg forsøker hardt nok.»

For barnet blir dette til en sannhet, og det forsøker å bevise dette år etter år. I løpet av oppveksten er det sjelden barnet møter protesterende ord fra voksne, til tross for barnets destruktive vei mot den voksnes plass i samfunnet. Mange av de barna som verken har blitt sett eller har fått hjelp i oppveksten, vil i voksen alder med stor sannsynlighet trenge hjelp til å bearbeide traumene.

Arret lyser loddrett midt i pannen

Synliggjør splittetheten

Stort hode, ung alder

Født en måned for tidlig

Og 44 år for sent

Hungrende etter omsorg

Jeg skammer meg over å synes at hun

Er stygg og ekkel

Men tar henne etter hvert til hjertet

Stryker den merkelige «risrumpedukken»

Holder den avsagde kosteskaftbiten som

Er hennes kropp

Gyldiggjøring – forutsetning for endring

Incest er en tabubelagt problematikk å jobbe med. Vi finner god hjelp i psykolog Halldis Leira (2003) sine tanker om dette. Hun var opptatt av at menneskets tanker og følelser må gyldiggjøres. Du må som hjelper skape et klima og en relasjon som gjør det mulig for brukeren å fortelle om sine opplevelser, tabuer må brytes. Om tabuer ikke brytes, kan brukerne heller ikke starte på en bearbeiding. Det som ikke er, er vanskelig å bearbeide.

Med gyldiggjøring kan brukerne øke handlingsrommet, skifte blikk på seg selv og på det som hendte. De kan se noe nytt, og noe kan endres. Når brukernes egne opplevelser er blitt gyldiggjort, kan de slippe til fastfrosne følelser. Da kan de åpne for sorgen over noe som ikke var, eller over noe som skjedde. At de hadde fortjent at livet var annerledes.

På en kurskveld fikk en av deltakerne en sterk reaksjon og gråt mye. Vi ble sittende igjen og snakke med henne, slik at hun fikk satt ord på hva dukkelagingen hadde satt i gang. Deltakeren opplevde å møte sitt eget indre barn for aller første gang. I begynnelsen av samtalen begynte hun med å si at hun syntes at dukken var motbydelig og ekkel.

Rona spurte om lov til å få holde dukken og fikk lov til dette. Rona holdt dukken varsomt i armene, vugget den og strøk den over hodet.

Etter en halv times samtale overtok kvinnen dukken selv, holdt den inntil seg i armene sine og sa at hun hadde mye å lære om hvordan hun skulle gi den omsorg. Hvordan kan man gi noe man ikke selv har fått? Det måtte hun lære først, fant vi ut sammen.

«Det var som å bli født på nytt»

Under oppsummeringsrunden av dette kurset sa den samme brukeren dette: «Jeg har sett hvordan dere har holdt dukkene inntil dere og stelte så fint med dem. Jeg har ønsket å gjøre det samme med min dukke. Og nå sitter jeg sånn selv med henne og er blitt veldig glad i henne. Hun er så fin.»

For deltakerne på dukkekursene ble dukkene et symbol for dem selv. Mange satte ord på at dukken deres burde hatt en annen barndom. En av brukerne oppsummerte dette som det beste ved kurset: «Å bli kjent med meg selv på nytt – kjenne at nå har jeg noe å beskytte, et lite barn. Da er det mer lov å sette grenser».

En annen skrev: «Jeg fant en høytid i meg selv. Jeg skjønte at jeg var verdt å eie av meg selv.»

Jeg er den som trenger omsorg og

Jeg er den som må gi det

Jeg har hatt like lite tid

Til denne lille jenta som

De andre omsorgspersonene i hennes/mitt liv har hatt

Har brydd meg like lite om hennes behov

Og overkjørt henne med mitt jag

Og pyntet på virkeligheten

Med flinkhet og dumsøthet

Og løpt fra den med såpeglatthet

Eller rundt den som et hett smørøye

Midt i grøten

ELSK MEG!

Roper øynene til det ekle lille stygge vesenet

Som blir søtere i takt med at hjertet åpnes

…..elsk meg

Dukken som rådgiver

Deltakernes følelser for sitt indre barn ble tydeligere gjennom dukkekurset. Det var sterkt og vakkert å få ta del i den omsorgen brukerne viste for dukkene.

Det selvbiografiske arbeidet og det å forholde seg til sitt indre barn er en lang prosess. Vår erfaring etter disse kursene, er at noen av deltakerne har fortsatt å bruke dukken som en samtalepartner og veiviser i sin bearbeiding. For mange av deltakerne på kursene ble dukkene en hjelp til å kunne ta andre og bedre valg for seg selv.

En av brukerne kom til oss og fortalte i etterkant av kurset at hun var blitt invitert i familieselskap der også overgriper skulle være tilstede. Tidligere har hun alltid reist hjem til disse treffene selv om hun ikke har ønsket det. Denne gangen derimot spurte hun hva dukken mente – og dukken svarte klart nei til å reise dit. Kvinnen lyttet til dukken.

Rona har jobbet på SMI i 10 år. Etter å ha begynt å bruke dukkene som arbeidsverktøy opplever hun at det åpner opp en ny dør inn til kvinnene. Hun erfarer at det er forløsende for kvinnene samtidig som det er like forløsende for henne selv.

Vi lærte mye av disse kvinnene hver kurskveld.

Å få høre hvordan brukerne brukte dukkene sine ga oss ny kunnskap om hvordan dukkene kan brukes som hjelpere og hvilken betydning de kan ha.

De fleste av deltakerne opplevde en glede og en mestring i dukkeprosessen, det gjorde vi også. Som hjelper kan det av og til kjennes overveldende å skulle vite hvordan vi kan begynne å hjelpe i en prosess der så mye i et annet menneskes liv har vært vondt. Å få bruke dukkene, som også har så mye humoristisk i uttrykket sitt, som et redskap i dette arbeidet, gir oss som hjelpere en inngang til humor og varme som hjelper oss å stå i det vanskelige. Dukkene kan brukes i mange andre sammenhenger, blant annet i barnevernet.

Med dukkene finner vi den glemte sti slik at stemmene innenfra endelig kommer opp og fram. Dukkene rører noe inni deg som virker forløsende og setter i gang en prosess. I denne situasjonen blir faktisk ord fattige. n