Av Bjørg Bjånesøy og Therese Dahl

”Vi sosionomer har ikke noe å lære av de feilfaglærte. Derfor vil vi ha en egen veiledningsgruppe”. Som økonom ansatt i sosialkuratorstilling var en av oss en gang på 1990-tallet en av de ”feilfaglærte”. Arbeid på sosialkontor var sosionomers domene. Nå har vi fått Nav-kontor og Tverrfaglig Spesialisert Rusbehandling (TSB). Er det slik at sosionomer som en følge av etableringen av Nav og TSB nå er "de feilfaglærte"? Har sosionomers fagkompetanse blitt mindre ettertraktet i dagens TSB og Nav?

Sosionomer jobber blant annet i Nav, i psykisk helsevern, på somatisk sykehus, i skolen, barnevernstjenesten og TSB. Ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå var det på landsbasis litt i underkant av 14 000 sosionomer i arbeid i 2012. Ser vi på Hordaland fylke var det eksempelvis samme år 1 643 sosionomer. Av disse var litt over 700 ansatt i kommunal sektor, vel 200 i statlig sektor og 150 i offentlige foretak og privat sektor. Data fra SSB viser at det i 2012 var i underkant av 500 sosionomer ansatt i Bergen kommune. Det er nesten dobbelt så mange som i 2004. I en oversikt fra Nav kommer det fram at det er over 4 000 ansatte på bachelornivå, 300 økonomer og nesten tusen jurister. Nesten like mange har bakgrunn fra samfunnsvitenskapelige eller humanistiske fag (Nav faktaark 2013). Det kommer imidlertid ikke fram hvor mange av de 4000 ansatte med bachelorgrad som er sosionom eller har annen sosialfaglig utdannelse.

En ringerunde til noen Nav-kontor viste at det varierer hvor mange sosionomer de har ansatt, og om de har mange, få eller ingen jurister på kontoret. Ett kontor hadde 33 stillinger, hvorav nesten samtlige var sosionomer (26), seks av dem i ledelsen. Ingen av dem hadde tittelen sosionom. Veileder var den betegnelsen som oftest ble brukt. Et annet kontor hadde over 36 sosialfaglig ansatte, hvorav nesten alle var sosionomer. De hadde i tillegg en jurist ansatt. Ved et kontor med flere team var det også varierende hvor mange sosionomer de hadde i de ulike teamene. Et oppfølgingsteam hadde like mange sosionomer som sykepleiere. I forvaltningsteamet var en av fore sosionomer og tre av fire jurister. I rusteamet har flertallet sosialfaglig bakgrunn (likt fordelt mellom vernepleiere og sosionomer tillegg til noen sykepleiere). Et fellestrekk ved alle kontorene er at ingen av sosionomene jobber i stillinger hvor tittelen sosionom benyttes.

Nedtoning av det sosialfaglige perspektivet?

De siste årene har det kommet flere endringer, blant annet i lovverket, som kan ha ført til en nedtoning av det sosialfaglige perspektivet. I Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester er begrepet sosiale tjenester fjernet og rusmiddelbrukere har ikke lenger særtiltak (Lovdata).

HELFO sitt brev til alle samarbeidspartnerne i midten av mai 2014 er et annet eksempel på at det sosialfaglige perspektivet ikke har samme anerkjennelse som andre yrkesgrupper. I brevet informerte de om at refusjon knyttet til poliklinisk helsehjelp ikke gjelder for sosionomer, ei heller klinisk sosionom. Fagrådet mener det utfordrer selve grunnideen med tverrfaglig spesialisert behandling (www.rusfeltet.no), mens FO mener at det vil undergrave utvikling av reell tverrfaglig behandling i spesialisthelsetjenesten og gi et dårligere tilbud til pasientene (www.fo.no). For institusjoner kan det få økonomiske følger og i verste fall føre til at økonomiske hensyn gir høyere terskel for å ansette sosionomer. I skrivende stund skjer det imidlertid en positiv utvikling idet helse- og omsorgsminister Bernt Høie har sendt forslag til høring som tydeliggjør at det også skal kunne kreves egenandeler og refusjonstakster når sosialfaglig personell utfører tjenesten. Det ventes også en forskrift som skal regulere dette. I påvente av denne videreføres dagens praksis (www.rusfeltet.no).

Bokstaven T i TSB

Tverrfaglighet inneholder tre perspektiver: det sosialfaglige, det psykologiske og det medisinskfaglige. Ifølge Luhman 1982 ”kan et fag bare se det det kan. Et fag kan ikke se det det ikke kan, og heller ikke se at det ikke kan se det det ikke kan”( Luhman 1982). Det er noe vi selv har erfart. Som sosionomer i TSB på 90-tallet hadde vi svært lite fokus på pasientenes somatiske helse. Pasientenes atferd ble tolket med ”rusbrillene” på og det var svært lite medisinsk behandling, selv i avrusningsøyemed. Etter innføring av rusreformen i 2004 har det medisinskfaglige perspektivet fått økt fokus. Pasientene får i dag et mer humant medisinskfaglig tilbud i TSB. De forventes ikke lenger å gå gjennom abstinensfasen uten medikamentell behandling. Styrkingen av det medisinskfaglige perspektivet har naturlig nok ført til økt etterspørsel etter kvalifisert medisinsk personell. Et eksempel er at institusjoner må ha medisinskfaglig personell på alle vaktskift for å ivareta faglig forsvarlighet. Dette har etter vår erfaring ført til at vernepleiere og aller helst sykepleiere foretrekkes når miljøterapeutstillinger i turnus lyses ut. Selv nyutdannede vernepleiere eller sykepleiere foretrekkes foran sosionomer. Vi har selv vært i ansettelsesprosesser hvor vi har ansatt nyutdannete vernepleiere eller sykepleiere fremfor sosionomer med lang erfaring.

Sosialfaglig arbeid

Det eksisterer mange myter om hva sosialfaglig arbeid egentlig er. Vår erfaring er at mange begrenser dette til boligspørsmål og økonomi. Arbeid som utføres av sosionomer betegnes som sosialt arbeid. Viktige områder innen sosialt arbeid er en helhetlig tilnærming, den gode samtalen, relasjonen og det å se personen i situasjonen, det vil si hele mennesket med dets behov, ressurser og begrensninger (Levin 2004). Stolanowski beskriver tre hovedområder i sosialfaglig arbeid: hjelp til selvhjelp og endringsprosessene i tilknytning til det, relasjonen og helhetsperspektivet. Sentrale kriterier er empati med brukeren, helhetsforståelse for brukerens situasjon og sammenhengene i samfunnet. I tillegg kommer endringsarbeid, bruk av samtaleferdigheter og kommunikasjon med brukeren (Levin 2004).

En av oss har siden 2006 jobbet som sosialkonsulent i TSB. Mange pasienter er uten fast bolig. Hvem av oss ville takle livene våre dersom vi ikke hadde bolig? De har gjeld og økonomiske problemer. Flere har et konfliktfylt forhold til hjelpeapparatet og forteller om vansker med å få utløst rettigheter. Andre forteller om ensomhetsproblematikk og livslang følelse av utenforskap. Uten at perspektiver som blant annet sosialt nettverk, økonomi, bolig, og hjelp til å finne frem i hjelpeapparatet blir fokusert vil mulighetene for mestring av eget liv etter behandling svekkes betydelig. Dette påpekte også Ketil Kjenseth i skriftlig spørsmål til Helse- og omsorgsministeren vedrørende spørsmålet om refusjon for sosionomer i TSB. (www.stortinget.no). For det store flertall av pasientene er den store drømmen så enkel og så vanskelig: Å kunne leve et helt vanlig A-4-liv i glad sameksistens med dem de er glade i og med storsamfunnet.

Både pasienter og behandlere forteller at de har mer nytte av terapitimene og får mer håp og tro på egen mestring når de samtidig får hjelp og veiledning av sosialkonsulent på disse områdene.

Sosialfaglig skjønn

En Nav-ansatt sa en gang at ”juristene har rent inn på Nav- kontorene og mer eller mindre overtatt oppgavene som saksbehandler. Greit nok at de kan lovverket, men sosialfaglig skjønn har de ikke”. Eksempelet leder til spørsmålet: Hva er sosialfaglig skjønn og hvem kan utøve dette? Utøvelsen av det sosialfaglige arbeidet er regelstyrt. Rettsreglene er imidlertid ikke entydige (Hanssen mfl. 2010). Når ansatte i Nav og TSB skal utøve faglig skjønn på individnivå må de sammen med brukeren finne de omstendighetene man må ta hensyn til og som inngår i skjønnet. Deretter foretas det en avveining mellom de ulike hensynene som må tas. (Sommerseth 2010).

En ung kvinne fikk avslag på søknad om delvis dekning av husleie. I begrunnelsen sto det at det fantes rimeligere boliger i nærliggende kommuner. Vedlagt avslaget lå kopi av annonser fra Finn. Den unge kvinnen mottok helsehjelp fra et tverrfaglig team i kommunen og ventet på tilpasset bolig. I avslaget var hverken hennes helsesituasjon, sosiale situasjon, diagnoser eller funksjonsnivå tatt med i vurderingen. En Nav-ansatt fortalte at alle vedtak vedkommende fattet måtte til jurist for godkjenning. Dette gjaldt også selv enkle søknader om løpende sosialhjelp. Vedkommende opplevde dette som mistillit og devaluering av sin sosialfaglige kompetanse.

Hvorvidt det er et statistisk faktum at jurister har overtatt oppgaver som tidligere ble utført av sosionomer i Nar har vi ikke funnet belegg for. I en rapport fra 2009 fra SSB kommer det imidlertid frem at det de neste 11 årene (fra 2014) vil være større etterspørsel etter jurister i offentlig sektor. Samtidig vil det bli utdannet for mange sosionomer og vernepleiere (SSB 2008). I et avisopplag fra 2008 står det imidlertid at juristene rømmer fra Nav- kontorene. Situasjonen ble beskrevet som en masseflukt. I perioden 2006 – 2008 sluttet nesten 30 prosent og flere sa de ønsket å slutte. Årsakene var lav lønn, få karrieremuligheter, arbeidsvilkår og arbeidsoppgavene de blir satt til (DN 2008).

I dag er det ikke uvanlig at brukerne av NAV har flere kontaktpersoner, en saksbehandler og en annen som følger dem opp i forhold til tiltak. Tiltak og forvaltning er delt, både på individnivå og på systemnivå. I vår tid på sosialkontor var det ikke slik. Da hadde vi et helhetlig ansvar for brukeren og kunne følge regelverket samtidig som vi kunne skreddersy tiltakene ut fra den enkeltes behov, ønsker og muligheter. En av fordelene med å dele forvaltning og oppfølging kan være å unngå at situasjonen blir låst og at man får ensidig fokus eller krav fra brukeren om økonomisk hjelp. Samtidig vil en som bare følger opp i forhold til tiltak ikke ha oversikt over hele brukerens situasjon. Flere oppfølgere i Nav forteller at de opplever å være brukerens budbringer når det gjelder økonomiske ytelser. Samtidig har de ikke gjennomslagskraft i forhold til hvilke økonomiske ytelser brukeren får.

Flere av våre pasienter forteller at de aldri har møtt saksbehandleren sin. Likevel vurderer saksbehandler hvilken hjelp de skal få, uten å ha med seg deres personlige fortellinger og begrunnelser. Mangelfull kunnskap om pasienten gir liten mulighet for individuelle vurderinger. Dette fordi man ikke har grunnlag for å foreta avveininger opp mot individuelle hensyn som er essensielt for det sosialfaglige skjønn. Når det gjelder hvilke vilkår som skal settes for hjelpen som ytes fra Nav, ligger det også i brukermedvirkning at brukerens skjønn skal tas med (Hanssen 2010). Hva de selv tenker kan være nyttig å sette som vilkår slik at de kommer dit de ønsker blir ikke hensyntatt. I en studie hvor man så på bruk av vilkår for økonomisk sosialhjelp fant man få og svake spor både på utøvelse av sosialfaglig skjønn og av brukermedvirkning (Hanssen 2010).

Hvor svinger pendelen?

Historisk vet vi at pendelen svinger. Behovet for å styrke det sosialfaglige perspektivet er fremmet fra blant annet RIO, FO og Fagrådet innen rusfeltet. Det kan se ut for at trenden er i ferd med å snu. Aksjonsgruppen Sosionom REIS DEG har på kort tid fått stor oppmerksomhet fra sosionomer over hele landet. På nettsidene skriver de ”Vi er en yrkesgruppe som sakte men sikkert under radaren til presse, politikere og samfunnsdebatten presses ut fra alle områder innen helse- og velferdstjenester. Det er vi som kan bistå mennesker i en svært sårbar livssituasjon som skal starte livet på nytt, og det starter allerede under behandling eller ved første kontakt med en hjelpeinstans, og vi kan hjelpe mennesker med å håndtere og mestre en sårbar livssituasjon når de mangler verktøyene” (www.sosionomreisdeg.org). Aksjonsgruppen krever blant annet autorisasjon for sosionomer og barnevernspedagoger og at dagens praksis for refusjon fra HELFO opprettholdes.

Fra Nav-kontorene vi kontaktet var tilbakemeldingen at ingen av sosionomene jobbet i stillinger hvor yrkestittelen deres ble benyttet. Det er bemerkelsesverdig. Vi har heller ikke jobbet som sosionomer i en stilling som benevnes sosionom. Vi har derimot hatt mange andre titler. Vi har arbeidet som sosialkurator, flyktningekurator, mottakskurator, sosialkonsulent, sosial- og attføringskonsulent, tiltakskonsulent, miljøterapeut, avdelingsleder, teamleder. Kanskje det er på tide å fjerne kamuflasjen?

Vi tror at tiden er overmoden for at pendelen svinger mot reell tverrfaglighet, hvor det sosialfaglige perspektivet vektlegges sammen med det medisinske og det psykologfaglige. Vår egen arbeidsgiver er blant dem som nå fremmer behov for å løfte det sosialfaglige perspektivet i TSB. Ansatte med sosialfaglig utdannelse ble gitt i oppdrag fra ledelsen å se på tiltak som kan fremme det sosialfaglige perspektivet i organisasjonen.

Vi dannet et sosialfaglig team bestående av ansatte med ulike funksjoner og roller i organisasjonen. Behandlere, miljøterapeuter, sosialkonsulent og spesialkonsulenter samlet seg og utarbeidet forslag til tiltak som kan fremme det sosialfaglige perspektivet gjennom hele behandlingsforløpet.

Et av tiltakene var å få inn mer fokus på pasientenes livssituasjon inkludert bolig, økonomi, nettverk, status Individuell plan og barn og pårørende i mal for innkomstjournal. Brev som etter pasientens samtykke blir sendt til Nav og fastlege i forkant av innleggelse ble revidert slik at det tydeligere kommer fram hvem som tar ansvar for hva gjennom behandlingsforløpet.

Vi utviklet også et sosialfaglig kartleggingsverktøy som går mer i dybden på problemområder som det må jobbes med under oppholdet, eksempelvis evne til å skaffe og vedlikeholde et boforhold.

Til sist anbefalte vi en sosionomstilling i hver avdeling for å ivareta pasientenes behov i forhold til sosialfaglige problemstillinger. Disse inngår da i team med sosialkonsulent/sosialfaglig leder. Selv om det i dag er sosionom representert på alle nivå og i alle team i organisasjonen, også i strategiledelsen, anbefalte vi at sosialfaglig konsulent/leder i fremtiden inngår i strategiledelsen på linje med blant annet oversykepleier og seniorpsykolog.

Tilbake til spørsmålet vi startet med: Er sosionomer i dag de feilfaglærte og dermed mindre ettertraktet innenfor TSB og Nav? Det er mye som tyder på at det i økende grad har blitt slik de siste ti årene. Imidlertid er det også mye som tyder på at trenden nå er i ferd med å snu. Det er vi glade for på egne og pasientenes vegne.

Til slutt en oppfordring til alle sosionomer: Ta tilbake den tradisjonelle sosialarbeidertilnærmingen. Hent fram solidariteten og den kritiske refleksjonen over det etablerte. Se hva du kan gjøre på din egen arbeidsplass for å få det sosialfaglige perspektivet fram i lyset igjen, både på systemnivå og på individnivå. Løft opp igjen yrkesidentiteten og stoltheten over faget ditt.