Av Malin Rørendal Illustrasjon: Colourbox.com

Når en bruker er traumatisert i tillegg til at han har en cannabisavhengighet, vil det kunne komplisere avvenningen fra cannabisavhengigheten. De som er traumatiserte har ofte brukt cannabis til å holde vonde minner borte. Dette har i perioder fungert bra, men over tid blitt destruktivt ved at røykingen kontrollerer mye av livet deres. Minnene kan bli mer påtrengende når de ikke ruser seg, og de kommer inn i en ond sirkel hvor de må røyke cannabis for å skyve bort tanker og følelser. Angsten forsterkes når de ikke røyker.

Landheim, Bakken & Vaglum (2002) fant at minst to tredjedeler av dem som var behandlet i russektoren, hadde behov for et tjenestetilbud der både den psykiske lidelsen og rusmisbruket ble behandlet samtidig. De mener at disse trolig utgjør en gruppe som pendler mellom to behandlingssystemer (rus og psykiatri), og påpeker at det er behov for å diagnostisere og behandle rusproblemer innenfor den ordinære psykiatrien.

ROP – retningslinjene (2012) sier at ruslidelser og psykiske lidelser påvirker hverandre gjensidig og krever spesiell oppmerksomhet.

Jeg bruker begrepet hasjavvenning om avvenning fra både hasj og marihuana. THC (delta-9- tetrahydrocannabinol) er det mest psykoaktive stoffet i cannabis og det stoffet som i hovedsak gir rus. Stoffet er fettløselig og lagrer seg i kroppens fettvev og i hjernens myelin. Røyker man cannabis jevnlig vil man gradvis få et lager av THC i kroppen og i viktige deler av hjernen. Man kan da bli gjennomgående mer passiv og få et lavere energinivå. Dette kalles kronisk cannabispåvirkning/ kronisk rus. Det kan ta opptil seks uker før all THC er skilt ut av kroppen etter jevnlig bruk (Lundqvist & Ericsson, 2007).

Hasjavvenningsprogrammet (HAP) er manualbasert og utviklet av Thomas Lundqvist og Dan Ericsson. Metodikken er utarbeidet fra klinisk materiale, og basert på kognitiv terapi og forskning. Den hjelper å forberede og bevisstgjøre brukeren på hva som venter av fysiske, følelsesmessige, kognitive og sosiale reaksjoner etter å ha sluttet med cannabis. Metoden er delt inn i tre faser med forskjellige symptomer og forskjellig terapeutisk tilnærming.

Noen av temaene som brukerne blir opptatt av under avvenningen er hva de vil videre i livet, hvem de er uten cannabis, hvem som er vennene deres og hvordan de kan fylle tomrommet etter cannabis med positivt innhold. Dette er vanlige utfordringer knyttet til identitet, fremtid, nettverk og meningen med livet som mange kan oppleve etter at de har sluttet.

Avvenningsfaser

Avvenningsprogrammet starter når brukeren har satt en sluttdato.

Fasene i avvenningen deles inn i den medisinske, den psykologiske og den sosiale. Fasene er ikke isolerte fra hverandre, men griper inn i hverandre. I fase en (dag 1-12) forbereder man på de fysiske abstinensplagene som er vanlig å oppleve når man slutter med cannabis, som søvnforstyrrelser, muskelsmerter, magekramper, mareritt, svetting, dårlig matlyst og rastløshet. Etter en til to uker går de fleste fysiske abstinenssymptomer over av seg selv. Abstinensplagene som varer lengst er søvnforstyrrelser, intense drømmer og suget etter cannabis (Budney al., 2003). Sammen med brukeren lager man strategier for hvordan de kan møte ubehaget.

Fase to (dag 12-21) har et psykologisk fokus og kjennetegnes av følelsesmessige svingninger, angst, irritasjon og følelser av isolasjon og ensomhet. Dette er abstinensplager som skyldes at THC skilles ut av kroppen og ikke lenger har en dempende effekt på følelsene. Behandleren hjelper brukeren med å analysere, sette ord på og reflektere rundt følelsene.

Fase tre (dag 21 til 8 uker) har fokus på å jobbe med identitet, nettverk og fremtid. Behandleren hjelper her brukeren med å utvikle nye gode mestringsstrategier istedenfor cannabis og til å håndtere utfordringer i livet.

HAP går vanligvis over åtte uker, men kan forlenges dersom brukeren har behov for det. Behandlingsprogrammet forutsetter at behandleren har gode kunnskaper om hasjens virkninger og symptombilde, at behandleren kan formulere observasjoner konkret og enkelt, omgjøre abstrakte formuleringer til bilder, samt prognostisere hva som kommer til å skje under avvenningen (Lundqvist & Ericsson, 2007).

Mestringsstrategier

Cannabis legger en osteklokke på følelser. Når man slutter med cannabis, vil følelsene «velte usortert frem». Dette kan oppleves som skremmende for mange. Evnen til å reflektere og tenke etter er fortsatt dempet av kronisk cannabisbruk. Kombinasjonen av sterke følelser og nedsatt kognisjon er ikke god. Derfor er det viktig å få hjelp til å tenke etter, reflektere og å skape en analytisk avstand til følelsene. Det å ta bort noe som kan ha fungert som en selvbeskyttelse (rusen), uten at man tilfører noe nytt (en strategi eller ressurs), vil kunne gi et tomrom og en sårbarhet for mange. Det kan føre til et tilbakefall til rusen. Derfor har vi fokus på å utvikle gode mestringsstrategier.

I HAP hjelper man brukeren med en strategi for å mestre abstinensplager og røykesug. Brukeren tar opp de mest utfordrende abstinensplagene, og sammen ser vi på hvilke situasjoner, hendelser og følelser som kan utløse suget etter cannabis. Når dette er avklart finner brukeren fram til konkrete og realistiske strategier som han kan møte abstinensplagene med. Hva har fungert tidligere? Har han opplevd andre utfordringer i livet og gjort konkrete ting som har hjulpet ham? Eksempler på gode strategier som våre brukere har praktisert er:

Trening – mot rastløsheten og suget etter cannabis, bidrar til bedre matlyst og bedre søvn.

Yoga og meditasjon – kan hjelpe mot angst, uro og følelseskaos, samt til å kontrollere tanker og til å få bedre søvn.

Skrive dagbok. Mange opplever at dette kan hjelpe dem med å sortere tanker og følelser, roe ned suget og skrive ned og huske drømmer.

Være sammen med venner som ikke røyker. Mange forteller at samvær hjelper mot rastløsheten, og til å ta fokuset bort fra suget og de andre abstinensplagene.

Sosial støtte. Det er god hjelp for mange å ha noen nære som vet hva man går gjennom og som de har avtalt å ringe til når de er rastløse, har sterkt sug eller opplever mye følelseskaos.

Skifte sengetøy, ta en varm dusj eller et varmt bad om kvelden/ drikke te. Dette er konkrete små, men effektive handlinger som brukerne forteller at hjelper dem med å dempe rastløsheten og til å få sove om kvelden.

Flytte fokus og være opptatt med andre ting. Dette kan hjelpe med å avlede suget som ofte kan være intenst, men kortvarig.

Akupunktur. En del av brukerne forteller at akupunktur hjelper dem med å slappe av, få sove og lindre abstinensplager.

Selvhjelpsgruppen Anonyme Narkomane (NA) har vist at man hjelper seg selv til bedre rusmestring ved å dele sine erfaringer med andre (Riessman, 1976). I NA kan man få en støttekontakt / fadder, også kalt sponsor.

Det å kunne benytte et bredt repertoar av strategier for å håndtere situasjoner er viktig for at personen skal klare seg bra etter en traumatisk hendelse (Dyregrov, 2010). En persons mestringsstrategier for angstdemping kan være rusatferd. Det er terapeutisk avgjørende at mestringsatferden blir positivt definert som en nødvendig selvbeskyttelse, inntil man har utviklet andre mindre selvdestruktive beskyttelsesmekanismer (Christie, 1997).

Erfaringen gjennom arbeidet med HAP er at det er viktig å snakke om hvilke funksjoner rusen har hatt for brukeren og om positive sider ved rusen som brukeren har opplevd. Dette kan hjelpe med å øke bevissthet rundt bruken og til å kunne åpne opp for de sidene som ikke har vært så bra med rusingen. Fokus på konkrete strategier hjelper mange brukere med å holde seg rusfri. Flere av strategiene kan også trolig overføres til brukere som er traumatiserte ved at strategiene har en stabiliserende virkning.

I samtale med brukerne i HAP er vi opptatt av at møtene preges av en nysgjerrig, ikke-dømmende og anerkjennende tilnærming. Interesse for hvordan brukeren opplever sin situasjon, hva som er viktigst her og nå, og hvilke tanker han har om endring preger samtalene.

Vi bidrar til selvstendighet og til at brukerne kan ta egne valg. Det er også viktig å få kartlagt cannabisbruken. Her etterspør vi blant annet tidligere forsøk på å slutte og hvordan de opplevde dette.

PTSD og cannabis

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er en reaksjon på en traumatisk hendelse som forårsaker intens frykt og /eller hjelpeløshet hos en person. Lidelsen er en relativt langvarig, ofte kronisk tilstand. Vanlige symptomer er at man gjenopplever traumet via mareritt, tanker, og flashbacks. Mange får unngåelsesatferd, og vanlige symptomer er anspenthet, skvettenhet, irritabilitet, søvnproblemer og konsentrasjonsvansker. Noen opplever også nummenhet, sløvhet, apati, tristhet og likegyldighet (Waaktar & Christie, 2000, Barlow & Durand, 2005). Cannabis kan ha en dempende virkning på traumereaksjoner, følelser og kognisjon. Ofte kan symptomer og reaksjoner på traumatisering derfor komme mer fram både i avvenningen og etter avvenningen.

Studier viser at mennesker med rusmiddelavhengighet er svært utsatt for PTSD (Driessen et al., 2008). Det er vanskelig å fastslå hva som er årsak og hva som er virkning, om rusbruken i seg selv gir symptomer, eller om allerede eksisterende psykiske symptomer reguleres med bruk av rusmidler (Gabrielsen, 2012). Studier med samtidig behandling av ruslidelse og PTSD har påvist bedring i PTSD, men ingen klare forbedringer i rusbruken (Hien et al., 2004, van Dam et al., 2012).

I faresituasjoner og under kronisk cannabisbruk påvirkes menneskers refleksjonsevne og fungerer dårligere. Evnen til å trekke riktige konklusjoner svekkes. Refleksjonsevnen ligger i frontallappen i hjernen. Cannabisbruk demper og reduserer den kognitive fleksibiliteten som er nødvendig for endringsprosesser (Lundqvist & Ericsson, 2007, Tveit & Karlsen, 2010).

Lærer å regulere følelser

Vi har noen verktøy og øvelser behandlere kan bruke i samtaler og oppfølging av mennesker som er på vei til å bli rusfri og som er traumatiserte. Dette er arbeid før man går inn på selve traumebearbeidelsen, men som kan styrke og stabilisere brukerne.

Toleransevinduet er et viktig verktøy i arbeidet med brukere med traumelidelser. Det beskriver rommet hvor følelsene kan svinge og hvor man ønsker å regulere følelsene innenfor. Toleransevinduet er den optimale sonen for fysiologisk aktivering, skriver Siegel (1999). Da kan personen effektivt tenke og snakke om egne opplevelser og samtidig føle seg som et sammenhengende selv ( i Michalopoulos, 2012).

Om følelsene går over eller under toleransevinduet, vil man være overaktivert eller underaktivert. Mennesker med traumelidelser er sårbare for overaktivering og underaktivering, samt ufrivillige sviginger mellom disse ( Ogden et al., i Michalopoulos, 2012).

Man kan se over- og underaktivering som reaksjoner på fare. Ved overaktivering får man en kamp- eller fluktreaksjon. Hjertefrekvensen og pusten øker, og mer blod går ut til muskulaturen. Reaksjoner kan være uro, aggresjon og utagering. Ved underaktivering kan man få reaksjonene frys eller underkastelse. Man får lavere hjertefrekvens og blodtilstrømning, og kan oppleve bedøvelse, fjernhet, nummenhet, tomhet og nedstemhet (Anstorp, 2014). Når behandlingen foregår innenfor brukerens toleransevindu vil han kjenne mestring og mental kapasitet vil øke (Michalopoulos, 2012).

Nicholai

Nicholai på 19 år hadde røyket marihuana i tre år. Han hadde diagnosen PTSD. Nicholai var i en ulykke som niåring, og ble mobbet i skoleårene. Han opplevde at cannabis dempet og roet følelser og tanker, og det fikk ham til å slappe av. Nicholai slet mye med sinne og aggresjon. Han ble fysisk aggressiv ved at han smelte med dører, kastet ting, hevet stemmen, knyttet nevene og slo hendene inn i veggen.

I avvenningen jobbet vi med strategier for bedre å håndtere sinnet og aggresjonen hans. Nicholai var ofte overaktivert i forhold til toleransevinduet. Spesielt ble han aktivert i fase to av avvenningen hvor THC ikke lenger dempet følelsene, og aggresjonen ble forsterket.

Jeg tegnet opp toleransevinduet og viste det til Nicholai. Sammen så vi på hvordan han kunne komme seg innenfor vinduet. Vi snakket om hvordan han kunne gjenkjenne tegn på at han var på vei over vinduet (overaktivert), og hva han da kunne gjøre.

Nicholai foreslo at han kunne snakke rolig til seg selv, at han kunne gå ut av situasjonen heller enn å bli der, og at han kunne ta en pause hvor han fikk roet seg ned når han kjente at pulsen økte og musklene strammet seg. Han sa også til seg selv i fase to at mye av følelsene han opplevde i denne perioden var abstinenssymptomer, og at dette ville gå over og bli bedre.

Nicholai fortalte at når han var innenfor toleransevinduet, følte han seg trygg, stabil og rolig. Her var han mer tilgjengelig for å snakke og reflektere. Ettersom Nicholai hadde PTSD, kunne han selv etter at abstinensplagene var over, komme til å oppleve sterke følelser. Derfor var det var viktig å ha verktøy slik at han selv ville klare å regulere følelsene sine.

Brukerne sier at det er nyttig å lære om det som skjer med kropp og hjerne når de trigges og kommer over eller under toleransevinduet. Da forstår de bedre sine reaksjoner og ser at kroppen reagerer refleksivt. De kan da prøve å bryte automatikken når de gjenkjenner noen av symptomene, før de kommer under eller over «vinduet».

Dersom brukeren er underaktivert i forhold til toleransevinduet, kan en nyttig øvelse være at han gjentatt og annen hver gang dunker venstre hånd på høyre skulder og høyre hånd på venstre skulder på seg selv. Øvelsen kan hjelpe brukeren med å komme tilbake her og nå. Denne øvelsen gir en bilateral stimulering hvor begge hjernehalvdeler aktiveres.

Bilateral stimulering er stimuli (visuelt, auditivt eller taktilt) som oppstår i et rytmisk venstre-høyre mønster. Det er et behandlingselement til EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing), som er en metode for bearbeiding av traumatiske minner (Jakobsen, 2006).

Ved både cannabisavhengighet og traumelidelse er det spesielt viktig å trene opp refleksjonsevnen, da man kan tenke seg at det frontale hjerneområdet i enda større grad blir påvirket. Da er det hensiktsmessig at vi som behandlere har kunnskap om dette, og har noen verktøy og tilnærminger til å øve opp refleksjonsevnen hos brukerne.

Sammen med brukeren kan vi se på hvordan han fungerte før, da han røyket cannabis, og nå når han har sluttet. Vi legger merke til endringer. Videre kan vi gi informasjon om hvordan THC virker inn på hjerneområder, hvordan kamp- og fluktreaksjoner påvirker hjerne, kropp og atferd, samt refleksjonsøvelser, mentalisering, bruk av bilder, illustrasjoner og toleransevinduet.

Mennesker, og spesielt barn, som er traumatisert har vanskeligere for å trøste og roe seg selv. Det er vanskelig for dem å si til seg selv «det ordner seg, det er ikke farlig» og «det er ikke nå det farlige skjer». Ved å trene opp evnen til refleksjon vil det å kunne trøste og roe seg selv bli lettere for brukeren. En øvelse til å trene opp brukerens evne til å trøste seg selv, er å visualisere et trygt sted. Disse mentale bildene gir avkobling, hvile og kan dempe angst. De kan hjelpe personen til å få kontroll med de negative minnene. Stedet kan være konkret eller en fantasi (Van Der Weele, 2006, Dyregrov, 2010).

Få tilbake mening og rutiner i livet

I oppfølging av mennesker som slutter med cannabis og som er traumatiserte, er det viktig å ha fokus på å lage og opprettholde gode rutiner i deres hverdag. En kronisk cannabisbruker har ofte lite rutiner i livet sitt og får vanskeligheter med å huske dags- og ukerutiner. Rutinene sklir ut, og det blir vanskeligere å planlegge og å holde avtaler (Lundqvist & Ericsson, 2007). Derfor er det viktig å fokusere på rutiner og planlegging når man slutter med cannabis.

En traumatisk opplevelse kan være så følelsesmessig intens, meningsløs og uforståelig at bevisstheten ikke klarer å bearbeide den som hel opplevelse, og vedkommende erfarer mangel på indre kontinuitet (Waaktaar & Christie, 2000).

En viktig del av traumebearbeidelse er å integrere hendelsen i en sammenheng som gir mening, og som gjenoppretter opplevelsen av kontinuitet.

Rutiner og planlegging gir faste holdepunkter i hverdagen og vil kunne virke tryggende og stabiliserende på en traumatisert person. Det kan gi en følelse av kontroll, mening, sammenheng og fokus her og nå.

«Det å få drikke kaffen min om morgenen, sitte i ro alene og lese avisa er viktig for meg. Det viser at hver morgen kommer, og med denne faste halvtimen blir resten av dagen mye bedre. Det hjelper meg å komme i gang med de andre gjøremålene». Mann, 26 år.

Hvordan kan vi behandle rus og traumer?

Forskningen viser ingen klare funn og anbefalinger på hvordan man skal behandle komorbid ruslidelse og PTSD.

Vi som jobber med HAP innenfor rusfeltet har mye kunnskap om cannabis og de spesifikke utfordringer det gir å slutte med dette rusmidlet. Samtidig er gjenkjennelse av traumesymptomer, og kunnskap om traumatisering viktig og relevant for oss og andre behandlere som jobber med rus og avhengighet. Da kan vi hjelpe brukeren med å regulere følelser i avvenningen, og henvise videre til traumebehandling, dersom brukeren ønsker det.

Ut fra min erfaring med HAP er det mest hensiktsmessig å jobbe strukturert med avvenningen først. Samtidig bør man, dersom brukeren har behov for det, trekke inn øvelser for å stabilisere og regulere følelser underveis. Det å gi kunnskap om hva som skjer med kroppen under traumatiske hendelser kan være pedagogisk viktig for de som sliter med traumelidelser. Om man begynner å jobbe med selve traumene tidlig i avvenningen eller før en bruker har sluttet med cannabis, kan en konsekvens være mer rusing for å dempe ubehag og vonde følelser. Spesielt kan rusbruken forverres dersom brukeren ikke har strategier til å håndtere de vonde minnene og følelsene.

Det kan være hensiktsmessig å jobbe med traumer og vonde minner etter at en person har sluttet med cannabis og har vært gjennom avvenningen, spesielt de første ukene i avvenningen. Siden kronisk cannabispåvirkning har en dempende effekt på følelser, kognisjon og energinivå, kan det begrense evnen til å få tilgang til og bearbeide tidligere opplevelser.

Følelsessvingninger i fase to av avvenningen vil kunne gjøre det utfordrende å håndtere og bearbeide følelser. Når THC er skilt ut av kroppen vil mer kapasitet frigjøres og følelsesspekter og kognisjon vil normaliseres. Da vil det være lettere å skille mellom hva som er traumesymptomer og hva som var abstinensplager og virkninger av den kroniske cannabisbruken.

Denne strategien støttes av traumebehandlingen. Tidligfase traumebehandling understreker tilbakeholdenhet med traumefokusering. Man skal med andre ord ikke gå for mye inn i bearbeidelsen av traumer i begynnelsen av oppfølgingen, men heller fokusere på å jobbe med stabilisering av følelser og trygghet (Van Der Weele, 2006).

Behandling rettet mot hjernebarken uten først å regulere dypere strukturer i hjernen vil være ineffektiv, i følge Perry (2011). Behandling bør først og fremst rettes mot regulering av kroppslig aktivering, affektregulering og hvordan kroppen skal bli trygg nok i nåtid (Perry, 2011).

Likheter i arbeidet med traumatiserte og cannabisavhengige

Relasjonen og tilnærmingen er viktig i arbeidet med brukere som sliter med traumatisering og rus. Noe av fokuset i HAP samsvarer med tidligfase traumearbeid. Dette er å utvikle gode mestringsstrategier, regulere følelser, øve opp refleksjonsevnen, og å fokusere på rutiner i hverdagen for brukeren. I oppfølgingen er det viktig å skape trygghet, mestring og struktur.

Brukeren trenger å lære nye konstruktive mestringsstrategier, for å håndtere russug og opp- og nedturer i hverdagen.

Mer forskning trengs til å sammenligne den relative nytten av de ulike tilnærminger til å behandle traumatiserte mennesker med rusavhengighet. Jeg har argumentert for avvenning og stabilisering før traumebearbeidelse. Man kan også jobbe med traumatisering innen rusfeltet, men man må ha kunnskap til og kunne gjenkjenne traumesymptomer og hvordan øvelser kan hjelpe en bruker som er over- eller underaktivert.

REFERANSER

Anstorp, T. Undervisning i traumer – forståelse og hjelp. HIOA. 23.01.2014.

Barlow, D. H. & Durand, V. M. (2005). Abnormal Psychology. Belmont: Wadsworth.

Benum, K. & Boe, T. U. (1997). Dissosiasjon som beskyttelse mot overgrep. Forståelse og betydning for behandling. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 34 (1), 81-92.

Budney, A., Moore, B.A., Vandrey, R.G. & Hughes, J.R (2003). The Time Course and Significance of Cannabis Withdrawal. Journal of abnormal psychology, Vol. 112, No. 3, 393-402.

Christie, H. J. (1997). Når symptomer blir den gode hjelper. Dissosiering som terapeutisk metode overfor seksuelle overgrep. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 34 (1), 92-102.

Driessen, M., Schulte, S. Luedecke, C., Schaefer, I., Sutmann, F., Ohlmeier, M., Havemann-Reinicke, U. (2008). Trauma and PTSD in patients with alcohol, drug, or dual dependence: A multi-center study. Alcoholism: Clinical and Experimental Reserch, 32 (3), 481-488.

Dyregrov, A. (2010). Barn og traumer. En håndbok for foreldre og hjelpere. 2. utgave, Bergen: Fagbokforlaget.

Eide-Midtsand, N. (2010). Problematferd som uttrykk for feilinnstillinger i hjernens stressresponssystem. Tidsskrift for Norsk Psykolgforening. 47, 1098-1102.

Foa, E.B., Yusko, D.A., McLean, C.P., Suvak, M.K., Bux, D.A Jr., Oslin, D, O'Brien, C.P., Imms, P., Riggs, D.S. & Volpicelli, J. (2013). Concurrent Naltrexone and Prolonged Exposure Therapy for Patients With Comorbid Alcohol Dependence and PTSDA Randomized Clinical Trial. JAMA;310 (5):488-495.

Ford, J. D. & Curtois, C.A. (2009). Defining and understanding complex trauma and complex traumatic stress disorders. I Courtois, C. A. & Ford, J.D. (red.), Treating Complex Traumatic Stress Disorder. An evidence-based guide. New York: The Guildford Press.

Gabrielsen, K. B (2012). Bruk av nevrofeedback i rusbehandling - en studie av nytte og gjennomførbarhet på et lite klinisk utvalg. Mastergradsoppgave, Fakultet for helse og idrettsvitenskap, Universitetet i Agder; 2012.

Hien, D.A, Cohen L.R, Meier, G.M., et al. (2004). Promising treatment for women with comorbid PTSD and substance use disorders. Am J Psychiatry,161 (8): 1426-32.

Jakobsen, M. (2006). EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing). En metode for bearbeiding av traumatiske minner. I Anstorp, T., Benum, K., & Jakobsen, M. (red.). Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Landheim, A.S., Bakken, K., Vaglum, P. (2002). Sammensatte problemer og separate systemer. Psykisk lidelser blant rusmisbrukere til behandling i russektoren. Norsk Epidemiologi, (12): 309-

318.

Lundqvist, T. & Ericsson, D. (2007). Ud af hashmisbrug (2. utg.). Århus:

Clemenstrykkeriet A/S.

McGovern, M.P, Lambert-Harris, C., Aquiliano, S. et al (2009). A cognitive behavioural therapy for co-occuring substance use and posttraumatic stress disorders. Addict Behav, 34 (10): 892-897.

Michalopoulos, I. (2012). Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling? Manualbasert psykoedukativ behandling for pasienter med komplekse traumelidelser. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening, 49, 7, 652-657.

Mills, K. (2013), PhD. Treatment of Comorbid Substance Dependence and Posttraumatic Stress Disorder. JAMA Editorial, 5.

Mueser, K.T., Salyers, M.P., Rosenberg, S.D., Goodman, L.A, et al. (2004). Interpersonal trauma and posttraumatic stress disorder in patients with severe mental illness; demographic, clinical, and health correlates. Schizophr Bull; (30), 45-57.

Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig rus-og psykisk lidelse –Rop-lidelser. Helsedirektoratet Oslo 2012 Rapport nr. 3.

Perry, B. D. (2011). Anvendelse av neurologiske utviklingsprinsipper i det kliniske arbeide med mishandlede og traumatiserte børn. I Hart, S. (red.), Neuroaffektiv psykoterapi med børn København: Hans Reitzels Forlag.

Riessman, F. (1976). How does self-help work? Social Policy, 7, 41-45.

Tveit, H. & Karlsen, K. A. (2010). Kognitive effekter av kronisk cannabisbruk: Nyere forskning og kliniske implikasjoner. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening, 47, 6, 497-504.

Van Dam, D., Vedel, E., Ehring, T., & Emmelkamp, PM. (2012). Psychological treatments for concurrent posttraumatic stress disorder and substance use disorder: a systematic review. Clin Psychol Rev, 32 (3): 202-14.

Van der Hart, O., Nijenhuis, E.R.S. & Steele, K. (2006). The Haunted Self. Structural Dissociation and the Treatment of Cronic Traumatization. New York: W.W. Norton & Company.

Van der Weele, J. (2006). Styrk den indre veggen. I Anstorp, T., Benum, K., & Jakobsen, M. (red.). Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Waaktar, T. & Christie, H. J. (2000). Styrk sterke sider: håndbok i resiliencegrupper for barn med psykososiale belastninger. Oslo: Kommuneforlaget.