Eirik Dahl Viggen

Er det greit at vi sitter på kafé Apotheket? Selv om det serveres alkohol? Alle sikher er vel totalister? En finner seg selv trippende på tærne av frykt for å tråkke på de til henne som erklærte seg som personlig troende sikh bare 12 år gammel, som overlevde Utøya-massakren og i etterdønningene fikk utgitt sin egen oppvekstskildring på Gyldendal.

Turbanen signaliserer over alt at dette er en som går sine egne veier. Hun bestiller en enkel caffe latte med lettmelk, men får h-melk. Det er greit.

Hun retter opp ryggen slik at rysjene over fronten på den beige blusen får fritt spillerom i lyset fra vinduet. Svarte brilleinnfatninger, tykke glass, en gyllen urskive på håndleddet – et begynnende stilstudium til det dommerembetet hun en dag håper å bekle? Men under kafébordets massive plate fikler fingrene.

Her og der har hele flak skallet av den brune neglelakken. Hvor skal en starte med en som overlevde Utøya bare 18 år gammel?

– Du skriver om opplevelsen av å leve med tomhet rundt seg, gjennom hele oppveksten. Har den blitt noe mindre etter Utøya?

– Noen ting kan man gjøre noe med, og andre ting kan man ikke gjøre noe med. Men jeg tror tomrommet har gitt meg veldig mye. Jeg tror ikke det er så tomt der lenger. Tomheten har hjulpet meg til å bli den jeg er.

– Kan tomhet være noe kreativt?

– Den har fått meg til å tenke mye. Jeg hadde ikke fylt så mange notatbøker hvis jeg ikke hadde hatt noe å tenke på.

Kaur nedstammer fra selvstendige folk. Moren kom fra en velstående familie. Hun flyttet fra indisk Punjab til Norge alene på slutten av 1980-tallet for å gå på folkehøgskole. Prableens far møtte hun på slutten av en ferie til hjemlandet. Innen en uke var de gift, og faren kunne etter hvert komme til Norge.

Alene mot alle

Det å stå utenfor fellesskapet, uten vennskap, er den store erfaringen som løper gjennom oppveksten. En uendelig ventetid på at livet en gang kan bli bra.

Allerede som barn blir hun et skrivende menneske. Det som kan framstå som i overkant god hukommelse når en leser selvbiografien «Jeg er Prableen», som hvilke kaffekopper og kjeks som sto utenfor rektors kontor i andreklasse eller hvilke ord som falt hos sosialrådgiveren i femte, bygger i virkeligheten på hennes egne opptegnelser fra den tiden.

De dokumenterer år med mobbing og avstøtning. Det handlet ikke om rasisme, mener Kaur, mer om at hun var raringen, den som ingen ville være sammen med.

– På skolen var jeg aldri utenfor faglig. Men så snart jeg satte foten utenfor klasserommet, sto jeg og observerte de andre. Når du er på utsiden, anstrenger du deg selv på en veldig negativ måte. Du tror det er noe galt med deg selv. Men så fort du blir voksen, er du ikke lenger så avhengig av situasjonen du er i der og da.

Det var på den tiden hun begynte å skjære seg i armene. Det var vondt, men avledet smerten.

– Du skriver om mange negative opplevelser. Det sies at den som har det ille skriver mer enn den som har det bra.

– Jeg har alltid vært en tenkende person. Jeg har alltid skrevet dikt. Det jeg har tatt vare på er ikke akkurat handlingsreferat, men jeg har samlet på veldig mye fra den tiden. Både gode og dårlige minner. Jeg kan gå tilbake og se og huske. Ut fra det kan jeg se hvordan personligheten min utviklet seg. Fra å være utrolig usikker på meg selv, som syntes det var kjipt å gå i bursdager og skummelt å rekke opp hånda i klasserommet. Det er noe jeg har gått bort fra. Jeg er fortsatt en innadvendt person, men jeg tør å ta plass.

– Får de innadvendte nok plass?

– Jeg tror det er en treningssak. Hvis noen ber meg holde en tale for en forsamling, er jeg nervøs, men det går greit siden jeg har en rolle å fylle. Men hvis jeg blir bedt om å dra et sted for å være sammen med andre og høre på det som blir sagt, blir jeg veldig usikker.

Kampsonen

Hun tok på seg turban og ble med i Unge sikher da hun var bare 12 år. Forsamlingshuset, gurdwaraen på Alnabru, ble et fristed vekk fra mobbingen.

– Søkte du tilflukt?

– Nei. For meg var det å gå med turban en slags seier. I barndommen ble alt definert på andres premisser, gjennom klær og så videre. Men turbanen var noe de ikke kunne ta fra meg, jeg kunne definere meg selv. Det ble en seier å vite at jeg kunne overleve en hel skoledag. Det prøvde ikke å ta livet av meg, men de tok tingene mine, kastet dem og ødela dem, sa stygge ting.

En medelev proklamerte for læreren og hele klassen at det hadde vært best for alle om hun hadde vært død. Kort tid etter mottok hun sin første drapstrussel på nett. Truslene raste inn etter at hun, ei ungjente med såkalt innvandrerbakgrunn, hadde diskutert politikk på nett. Skoleledelsen taklet det ikke bra, men enkelte lærere stilte opp veldig, forteller Kaur. Med turban definerte hun seg selv. Samtidig definerte hun seg definitivt ut.

– Mange ganger, når folk prøvde å ta makten over meg, spurte jeg meg selv om det var verdt det. Men uten å ta på turban, hadde jeg ikke måttet ta alle valgene som gjorde at jeg vokste fra det og ble den jeg er.

Et øyeblikks forsoning

Under avslutningen i 10.klasse var det Kaur som fikk det ærefulle oppdraget å holde tale på vegne av kullet. Hun takket for de gode minnene og så fram til å holde kontakten med folk i årene framover. Hun visste i samme øyeblikk at det var rein ljug. Sitt første vennskap opplevde hun på videregående skole, Katta.

– Du skriver at du først følte deg akseptert under rosetoget tre dager etter terrorangrepet.

– Jeg hadde lenge følt meg som en del av samfunnet, men dette var noe mer. Det var den der ja, vi er en del av Norge-følelsen. Det var som 17. mai opphøyd i tiende eller tjuende. . .

– Potens?

– Hm hm.

Hun humrer, men får det under kontroll.

– Vi, hvem mener du da?

– Alle vi som hver dag går ut av døra, spaserer ut på gata, som står på Rema 1000, sitter på lesesalen. Alle vi som bor her er Norge.

Uttrykk som «Det nye Norge» og «personer med innvandrerbakgrunn» er noe av det dummeste hun vet.

Så langt, ikke nærmere

De som overlevde terrorangrepene 22. juli 2011 har utpreget høyt sykefravær. Mange har diagnosen post-traumatisk stressyndrom. Noen forskere skal studere de langsiktige fysiologiske endringene i hjernen på de som overlevde.

– Hvordan kommer det til å gå med dere?

– Alle har en veldig ulik sorgprosess.

– Hvordan er situasjonen din?

– Jeg er veldig takknemlig for å ha det slik jeg har det. Jeg prøver å leve et mest mulig normalt liv. Jeg innså at engasjementet mitt fikk en ny betydning. For meg var det veldig viktig å fullføre videregående, begynne å studere, gjøre det jeg gjorde før.

Å snakke om livet, døden og kjærligheten med en som har overlevd Utøya, er en stiv dans. Trå henne ikke for nære, dødens tabu veier tungt på oss ordknappe nordboere. Det er en ramme som preger de fleste intervjuene norske medier gjorde med henne og andre som overlevde.

I boka forteller Kaur om en gutt som lå såret igjen på Utøya mens hun selv svømte i sikkerhet. Et valg som aldri har latt henne i fred.

– Hvordan har du det med den. . . situasjonen nå?

Hun fester blikket. Det er vanskelig å holde det, fokus glir over på øyenbrynene hennes og hårfjonet ved øret.

– Det snakker jeg ikke om.

Støyen fra en flokk grånede venninner i sekstiårene ved nabobordet blir påtrengende. Ullgenseren blir plutselig altfor varm, men t-skjorte virker upassende i sammenhengen. Barmannen er så lite sensitiv at han skrur opp en strevsom drum’n base-låt.

Tankekraft

– Eh. Er det viktig å være lykkelig?

Hun nøler, fikler med klokkereima under bordplaten. Ennå mestrer 19-åringen ikke helt kunsten å virke avslappet under tidspress.

– Det er viktig å ha noe å se tilbake på. Å ha minner. Lykke er veldig subjektivt. Jeg kan huske øyeblikk og tenke at da var jeg lykkelig. Men det er sjelden jeg tenker det her og nå. Jeg er som sagt veldig tenkende.

– Er det lettere å huske negative opplevelser?

– Det er viktig å ha en balansegang. Jeg skriver både når jeg er glad og ikke. Som barn spilte jeg håndball og var aktiv i korps. Det var ikke konstant kjipt hele tiden.

– Det å være lykkelig, handler det også om å ha en kjæreste?

– Jeg kommenterer ikke sånne ting. Det er mitt, og jeg holder det for meg selv. Hvis du er praktiserende sikh, er det enten ekteskap eller ingenting.

Hun kikker på klokken for tredje gang, har snart en avtale på Youngstorget.

– Du skriver om deg selv og søsteren din som har hatt en del kontakt med psykiatrien, hvordan vil du beskrive de møtene?

– Jeg skal ikke uttale meg om det som handler om henne uten at hun gir meg lov. Men jeg synes vi er veldig heldige som har et helsevesen som stiller opp og er tilgjengelig.

Politikersvar. Hvem snakker, Prableen eller 8.-plassen på lista til Oslo Arbeiderparti som har den profesjonelle taleren Hadia Tajik som sin store rollemodell?

Jeg betaler, lar meg fornærme av en frekk bartender («Kvitteringen ligger på baren, sto du opp seint i dag, eller?») og går ut i vårsola med en nagende anelse om at Kaur åpnet vinduet på gløtt, akkurat så mye som hun ønsket.

Her er ingen multimedial ung kvinne som byr på seg selv. Det personlige er utporsjonert og avrundet. Å være så tilkneppet er ikke lov lenger. Det er irriterende og befriende på en gang.