Vibeke Liane, Fontene

vibeke.liane@lomedia.no

VI møter på Leo (60) på Grønland. Han har holdt Oslos gater rene i Frelsesarmeens jobbtilbud Jobben i drøye fire år. – Jeg jobber fire dager i uka, forteller Leo mens han ruller en Petterøe. Han ser ikke ut til å ense de 14 kuldegradene som kryper langs fortauet.

Leo skal feire alternativ julaften sammen med noen kamerater på Folkets Hus. –Vi går dit litt ut på kvelden. Det er for mange folk der når de åpner dørene på ettermiddagen.

Kompisen hans stopper for å slå av en prat. Han kommer fra Frelsesarmeens møtested for rusavhengige, Fyrlyset. – Vet du at de har stengt i dag, de vasker til jula, informerer kammeraten.

Leo kuttet ut julestresset for flere år siden. – Nei, det blir ikke gaver eller annet tull hjemme hos meg på Sinsen.

På vakt for de ensomme

På Kirkens SOS krisetelefon i Urtegata på Tøyen er frivillige på vakt hele døgnet, syv dager i uka for å ta imot telefoner fra tungsindige sjeler. 120 frivillige deler på vaktene, til enhver tid er to tre mennesker på vakt, også Julaften.

Enkelte ringer for å fortelle at de gleder seg til jula, kanskje for første gang på flere år. – De ringer oss når ikke de har noen å dele gleden med der og da, forteller daglig leder Per Morten Clausen.

For mange som ringer er jula høytiden hvor ensomheten har banket på døra. Clausen roser 88 år gamle Reidun Synøve Orest som satte inn en rubrikkannonse i Aftenposten. Hun etterlyste noen å feire julaften sammen med.

Orest lovet å betale godt for noen timers fellesskap. Ikke alle de om lag 112 000 nordmennene som skal feire jula alene har råd til det. – Orest ga ensomheten et ansikt. Vi møter mange av de som ikke har noen som har noen som kommer over dørstokken, forteller Clausen.

Damp under julefreden

Vi møter forventningene om julas fellesskap i reklamens filmsnutter på tv og i handlegatene. – Det minner oss på idealet om samhold. 25 prosent av de som ringer oss forteller om ensomhet. I jula er det enda flere, mener Clausen.

Noen mangler et fortrolig rom selv om de har både venner og familie. – Vi er alle alene med oss selv, men for noen vedvarer det.

I de siste årene har folk kunnet chattet med frivillige på Kirkens SOS. Det er først og fremst yngre mennesker som benytter seg av tilbudet. – De unge kan ha problematiske familieforhold. Selv om de fleste strekker seg langt for å skape julefred i familien kan trykket bli for høyt under lokket.

Selv skal Clausen feire julaften på Tåsenhjemmet sammen med familien. – Kona er prest, jeg og ungene blir kirketjenere for noen timer.

Tradisjons-shopper

Utenfor Nav-kontoret på Tøyen møter vi Shinwari (26). Han tar seg en røyk etter endt arbeidsøkt som afghansk tolk. En slukøret storfamilie skumpes ut av døra av en vekter- Shinvari nikker og smiler. En dame som har vært på nabo-etaten, Skatt Øst, strener forbi.

Shinwari skal feire jula sammen med familie og venner. Hjemme er juletreet kjøpt inn. – Jeg har små søsken, de er veldig glad i juletreet. Vi tar vare på den norske jula, det er respekt for landet vi bor i, sier Shinwari.

Familien spiser afghanske godsaker og festmat, som de gjør ved id-festen etter fasten. – Så spiser jeg norsk mat sammen med vennene mine. Det beste av to tradisjoner.

25. desember reiser familien på besøk til bestemoren i London. – Det gleder jeg meg veldig til.

Tungt savn

Nederst på Karl Johan møter vi Anita (43). Hun har solgt = Oslo i seks år. Hun forteller at julesalget av bladet går tråere i år. – Tidligere år kjøpte folk ti og 20 blader i slengen og ga det i julegave. Nå er det maks fem, noen har fortalt at de har solgt 10. De er heldige, sier hun.

Anita forteller at folk flest er hyggelige i førjulstiden. – Særlig de faste kundene mine.

Anita skal feire jula hos søsteren sammen med sønnen sin. Jula er tøff for Anita og de andre selgerne av = Oslo.

Inntil for få år siden levde Anita et tradisjonelt familieliv. Hun var sykepleier i 14 år på et sykehus. I 2005 døde den ene sønnen på grunn av en sykehustabbe på samme sykehus. – Jeg orket ikke gå på jobb der ungen min hadde dødd. Det var begynnelsen på karrieren min. Nå er jula en påminning om det jeg har mistet.